Igår fikk jeg æren av å åpne musikkteateret Eplene i Messehagen i Malm. Det er skrevet av Rasmus Rohde etter initiativ fra Evy Kaaseth Røsten. Regi i år er Paul Ottar Haga.
Det er et stykke til Malm, men jeg vil at om du har anledning, så få med deg dette! Det er klokt, rørende, sterkt og vakkert, i en ramme som gir god gjenklang fra nær historie om både samfunnskamp, lokale stridigheter og ikke minst drømmer og kjærlighet.
Her er åpningstalen min:
Eplene i Messehagen – premiere 8. September 2016
Aller først; gratulerer med ny oppsetning og tusen takk for invitasjonen til å både åpne musikkteateret, men også for anledningen til å se det for andre gang.
Vi har mye gruvehistorie i Trøndelag. Og vi har mange spel. Og vi har flere spel og musikkteater som er direkte knyttet til gruvesamfunnene i regionen. Flere av disse samfunnene står som ekko fra fordums tid med flotte bygg som oser av rikdom og storhet, men også med med en kultur og et samhold tuftet på den organiserte fagbevegelsen som tvang seg fram for å balansere ut slitet og utnyttingen av arbeidskraften utvinningen i gruvene var tuftet på.
Uretten. Klasseskillet. Slitet. Forbannelsen. Sinnet. Men også samholdet, sangen, håpet og alle historiene om både gode og mindre gode liv med kjærlighet, svik og både seire og nederlag – gir gode lerret for å male gode fortellinger for oss som lever i dag.
Ofte er det mennenes slit og organsiering som skildres når historia skrives, men vi skal huske at kvinnenes innsats var avgjørende også i den organiserte arbeiderbevegelsen.
For dette er også historia om kvinnene. Uten kvinnenes innsats hadde ikke gruvearbeiderforeningene oppstått. Det var kvinnene som satt med de organisasjonsmessige kunnskapene. Det var kvinnene som forsto at man måtte hente lærdom – og dele mål med – avholdsbevegelsen. For mange av de mennene som kom utslitte opp av gruvene, tydde lett til selvmedlidende virkelighetsflukt gjennom sterkere drikke. Da ble det ikke mange krefter til overs for å organisere seg slik at kravene kunne få makt bak seg.
Da den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris på 100 års dagen for av den franske Revolusjonen, i 1889, ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag fra 1890. I 1892 ble det laget 1. mai-merke for første gang. På det første 1. mai-merket som ble laget, var slagordet "8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile".
Det var håpet om et bedre liv som ga dem krefter til å stå opp imot den klassedelte makten de hver for seg måtte stå med lua i hånda for å tekkes, men sammen kunne flytte på.
Guttorm Hansen fortalte en gang om en av dem som var med og startet Nord-Trøndelag Arbeiderparti. Da han kom hjem fra stiftelsesmøtet fortalte han kona si at:
- I dag, i dag har vi starta opp Arbeiderparti
Kona svarte forsiktig fra benken:
- Ka det koste det da?
- 10 øre måneden, svarte han.
- Ja det e jo ett brød det og da, sa ho.
Da arbeiderbevegelsen begynte å spire for over 100 år siden, lå fattigdommen som ei tung bør på arbeidsfolket. Denne børa som hadde vært følgesvenn i mange hundre år.
Og kravet om 8 timer frihet skyldtes jo ikke minst drømmen om å både få bruke tid på annet en slit og arbeid, men også for å få dyrke fritidsinteresser som kultur, idrett og andre ting. For det var slik; at selv i de mørkeste gruvegangene steg nynningen av en ny melodi, en verselinje, en gjennomgripende idé eller forestillingen om et skilderi opp til overflaten.
Det er jo der historien om rosa som symbol for de sosialdemokratiske partiene kommer fra. Bread, but roses too. De skulle ikke bare overleve, de skulle leve også. Og i det å leve i et samfunn så klassedelt, finnes det utallige kjærlighetshistorier som Romeo og Julie, Tony og Maria eller Anton og Kate, eller drømma på tvers av din stand som Anton bærer på.
Jeg pleier innimellom å dikte om Neil Kinnock sin fantastiske tale om samfunnskampen arbeiderklassen og gruvearbeiderne la ned (se den her):
Hvorfor var onkelen og faren min de første Sandvik i historien som fikk mulighet til å gå på universitetet?
Var det fordi ALLE mine forfedre var dumme? Generasjonene før oss. Mine besteforeldre - deres oldeforeldre.
Manglet de talent, det folket som kunne synge, spille, gjengi og skrive poesi; folket som kunne lage utrolig vakre ting med hendene sine, som kunne drømme drømmer og ha visjoner, folket som hadde evnen til å stå sammen i vanskelige tider?
Var ikke disse folkene ”universitetsmateriale”?
Johan Falkberget fra Røros? Som starta i gruva som barn og senere ga oss Ol Kanelsa og An Magritt, gjennom de fantastiske bøkene sine. Han som skrev så levende at romanfigurene er blitt til gatenavn og statuer. An Magritt står ved Ila kirka.
Kunne ikke han og alle de andre ha skaffet seg toppkarakterer?
Men hvorfor fikk de det ikke?
Var det fordi de var svake – folket som kunne arbeide i gruva 10 timer under jorda og komme opp og spille og leke?
Svake?
Kvinnene langs kysten (som mi oldemor) som overlevde 11 barnefødsler, og så sto alene hjemme mens far var på Lofoten, var de svake?
Var de svake? Er det virkelig noen som tror at de ikke fikk det vi har fordi de ikke hadde styrken eller talentet, utholdenheten eller viljen?
Selvsagt ikke.
Det var fordi det ikke fantes noen plattform de kunne stå på, ingen velferdsordninger for folk flest. Samfunnet var strengt delt mellom de som hadde midler og de som manglet midler.
Få plasser var denne samfunnskampen og drømmen om å bygge et livsfundament for seg og sine, mer fortettet og synlig enn i gruvesamfunnene. Det vitner også alle de sterke historiene som fortelles om de ulike gruvesamfunnene her i regionen. Her i Malm helt opp til 60-tallet.
Men tross slitet så stod kulturen sterkt, og derfor er det så fint av spelene minner oss om det, samtidig som historien løftes fram til nye generasjoner.
Det å oppleve gruvesamfunnets historie fortalt gjennom scenekunsten er både virkningsfullt og utfordrende på godt og ondt. Scenekunst er en av de sterkeste kunstuttrykk vi kan ta i bruk når vi skal fortelle historien og ikke minst blir uenighetene og konfliktene sterk i et scenebilde.
«Eplene i Messehagen» er en forestilling – men også et viktig virkemiddel i arbeidet med å gi dagens generasjoner en stolthet og mulighet for å bli bedre kjent med sine røtter.
Det er en politisk målsetting i Trøndelag om å støtte spel. Spelene inkluderer, forteller historie, utfordrer kunsten og samspillet i kunstartene, forener krefter i lokalsamfunnet, gir profesjonelle utøvere nye utfordringer og amatørene en god læring og kreativ fritid.
Takk til Evy, til Rasmus, til Paul Ottar og alle dere andre som jeg ikke kjenner navnet på, som er med på å gjenskape historia med nye fortellinger.
I en omskiftelig verden der inntrykk ramler inn over oss hvert sekund, hvert minutt, time og dag – trenger vi å klamre oss litt fast i egne røtter. Kjenne på vår egen identitet. Stolthet og takknemlighet for de som var og det de gjorde i sine liv. Jo bedre vi kjenner oss selv, jo sterkere står vi i møte med det ukjente. Det fremmede. Jo bedre vi kjenner oss selv og vår historie, jo hardere banker våre hjerter for andre, slik at vi kan møte dem med nysgjerrighet og omtankte – ikke mistenksomhet og frykt. Og jo bedre vi kjenner oss selv, jo enklere ser vi akkurat det som Kongen sa i forrige uke – at dette store mangfoldet – og alle disse historiene – forskjellighetene – det er oss. Det er vi. Det er Norge.
Takk for oppmerksomheten, nå reiser vi tilbake til det som var, til det som skulle bli. God reise!
Kommentarer