Til minne om Fylkesmann Jørn Krog
Selv om vi en stund nå har
visst at denne dagen skulle komme, føles det uvirkelig å stå her å holde
minneord for Jørn Krog. Jeg tror det er fordi han var så tilstede, helt til det
siste. Avskjeden han hadde med oss ordførerne på KS-konferansen for nøyaktig en
måned siden idag preget oss alle. Både den klokskapen han formidlet om temaet
vi diskuterte, men også den brutale beskjeden om at han nå skulle gå inn for
landing. Det var ikke til å bære, men på en måte var det også til trøst for
alle oss som han var satt til å tjene og veilede i sitt embete som Fylkesmann
at han var så åpen og direkte om sykdommen.
Jeg har ikke kjent Jørn
lenge, men jeg har visst om ham, som embetsmann. Først da jeg var
statssekretær, og senere i flere anledninger i hans virke som departmentsråd i
Fiskeri- og kystdepartementet. Men det var da Jørn ble Fylkesmann, jeg ble
kjent med ham. Det har beriket livet mitt. Både profesjonelt og faglig, men
også personlig.
Jørn var en generasjon eldre
enn meg. Han var lavmælt og reflekterende i sin tilnæring, mens jeg er mer
storkjefta og konkluderende. Men i møtet
mellom oss, med Jørn sine stillfarne, men insisterende krav om å vurdere flere
sider før konklusjonen, lærte jeg mye. Vi var ulike, men vi fant hverandre i en
felles lidenskap til kysten, havet – og Trøndelag.
Jeg smiler enda med minnet
om Kongeparets besøk langs kysten av Trøndelag. Da var Jørn i sitt ess, og jeg
tror vi begge frydet oss over å få løfte fram de fantastiske folkene,
bedriftene, kystkulturen og ressursene i havrommet som omslutter Trøndelag.
Vi fant hverandre i
havrommet. Det er et stort tap for Norge at vi ikke lenger kan høste av den
enorme erfaringen og kunnskapen Jørn hadde om havrommet. Jørn var blant dem som
lot klokskapen holde tritt med kunnskapen. Det er ingen selvfølge i et moderne
samfunn.
Vi dro sammen opp til
Marintek for å la oss inspirere av verdens fremste teknologer og forskere. Vi
møttes til samtaler på Jørn sitt kontor for å diskutere hvilke strategiske grep
Norge bør ta i havrommet, og vi sendte eposter til hverandre helt til det
siste, hvor Jørn ga av sin viten til min søken etter politiske verktøy for at
Norge skal rede det ansvaret det påhviler oss å forvalte havområder sju ganger
større enn det landarealet vi besitter.
Jørn var opptatt av Norges
geopolitiske rolle knyttet til havrommet. Og Jørn var opptatt av kystkulturens
plass i den nasjonale bevisstheten, og mange var svært takknemlige og har
referert til kronikken Jørn skrev om hvordan kysten ble utelatt som symbolbærer
i nasjonsbyggingen, tross at 80 prosent av befolkningen i landet bor 10 km
eller nærmere kysten og at rikdommen vår i stor grad er basert på det vi høster
i havrommet, er det ikke naustene som preger Folkemuseene. Mange kystfolk ble
stolte og takknemlige over at Jørn løftet fram denne delen av vår kultur.
Norge og Trøndelag har
mistet en av sine beste menn. Jeg savner ham allerede. Jeg vil lyse fred over
Jørn sitt minne. Takk, Jørn!
Kommentarer