Utøya er et av de viktigste, mest definerende landskap i livet mitt. Som tusener av andre opp gjennom årene har også jeg fått min grunnleggende politiske skolering på denne vakre øya. Her har vi blitt kjent med jevnaldrende, fått venner og kamerater for livet. Gjennom hele ungdomstiden, og gjennom utallige besøk som voksen, har Utøya blitt ikke bare en del av vårt politiske liv, men av livet selv.
Som leder i AUF så jeg enda tydeligere hvordan Utøya er en uvurderlig arena for det store engasjementet som unge mennesker vil ha et utløp for. Dette kan jeg sette ord på. Jeg kan skildre hvordan ungdom fra hele landet samles med ett eneste ønske: bruke sine beste år til å gjøre samfunnet og verden bedre.
Men jeg kan ikke sette ord på den sorg og den fortvilelse vi føler i dag. Den er formløs og overveldende. Angrepet på øya 22. juli var del av et attentat mot hele vår samfunnsform, vår fredelige sameksistens. Den var også et attentat mot AUF, mot livet på Utøya. Det var et overlagt massemord på uskyldige ungdommer, noen fortsatt barn, plutselig fanget i et marerittets landskap, kringsatt av brutal, kynisk vold og iskalde bølger.
Mange tror nok at AUFs sommerleirer på Utøya først og fremst er en utklekkingsanstalt for fremtidens politikere og partitopper. Det er ikke slik. De aller fleste AUF-ere på Utøya er helt vanlige ungdommer, men med et uvanlig engasjement. De går videre ut i voksenlivet i alle slags yrker – de blir håndverkere og leger, lærere og industriarbeidere. Det de får med seg fra øya er en politisk skolering, en innsikt i samfunnet vårt. En kunnskap om hvordan ung drøm om fred, toleranse og rettferdighet kan bli virkelighet. Hvordan man går inn i sin tid, for å bruke Nordahl Griegs ord.
Når jeg lukker øynene, ser jeg for meg grufulle scener, jeg forestiller meg glimt av den skrekk, den angst og den blodige ødeleggelse som har funnet sted på denne lille øya som har vært et sommerparadis og en møteplass for så mange. Historiene som fortelles, øyenvitneskildringene, er så forferdelige at de ikke er til å holde ut. Noen har ødelagt det kjæreste og fineste som finnes. Døden har tatt livets plass.
Men samtidig ser jeg heldigvis noe annet. Jeg ser for meg tusener av ansikter fra Utøya, smilende, unge ansikter, fulle av liv. Jeg ser blikk med håp og tro. Jeg ser jenter og gutter i ivrig debatt, eller som synger ved bålet. Jeg ser for meg flinke, engasjerte, flotte ungdommer som landet vårt heldigvis er så rikt på, disse unge menneskene som er Norges egentlige fremtidsfond, vår rikeste ressurs. Slik ungdom som finnes i alle partier og alle samfunnslag.
Det er selvsagt ingen trøst i dette, ikke for foreldre som har mistet sitt barn, ikke for dem som har mistet sine venner, eller for dem som er skadet. Det bringer ikke dem som er drept tilbake. Men det gir et håp å vite at livet på øya vil fortsette. Som AUFs tapre leder, Eskil Pedersen, sier det: ”AUFs idéer lever videre. Vi skal tilbake til Utøya.” Derfor vil ungdom også i fremtidens somre samle seg på øya, med de samme drømmene, det samme engasjementet og håpet om en bedre verden. Også i fremtiden vil de synge om kvelden, Nordahl Griegs udødelige linjer fra ”Til Ungdommen”:
Dette er løftet vårt fra bror til bror:
Vi vil bli gode mot menskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen
Som om vi bar et barn varsomt på armen!
Kommentarer