Idag har jeg ropt "Yes we can!" til min favorittkandidat i primærvalget til demokratene. Å være tilstede på valgmøte med Hillary. Å snakke med amerikansk-muslimske studenter som har følt seg annerledes og utenfor og utestengt, men som nå virkelig føler håp, fordi dette også handler om verdighet. Å høre på en eldre demokrat ved navn Barbara som på egenhånd tok initiativet til å kjøre oss med bilen sin i over en og en halv time, og så stå sammen oss i to og en halv time for så å kjøre oss hjem til hotellet i DC etterpå. Å høre på indignasjonen med den litt såre undertonen hennes når hun forteller at to av døtrene hennes ikke har helseforsikring. Å la seg rive med av ropet etter forandring sammen med tusen studenter iblandet eldre mennesker på George Mason University i Fairfax, Virginia, mens Hillary Clinton skisserer framtiden og fillerister Bush/Cheney og McCain/Palin. Det er å fryse på ryggen med klump i halsen å føle historien suse i ører, sjel og sinn. I Virginia, som demokratene ikke har vunnet på 44 år, og som de nå kan vinne og avgjøre valget i (sjøl om de nå også kan ta Arizona).
En 3/5 mann, ifølge den opprinnelige konstitusjonen kan bli valgt president. En mann som var tre år da Lyndon B. Johnsen skrev under på borgerrettserklæringen etter at et blokkerende mindretall, blant annet med demokraten Strom Thurmond (som snakka i 24 timer i Sentatet for å blokkere lovforslaget). Tre år. Barack Obama. I ei tid da Ku Klux Klan sprengte småjenter i filler uten å få annet enn samfunnstraff og hvor de marsjerte i gatene med hatet sitt. En gutt på tre år som det var avsindig å forutse som President i dette store landet, men som nå samler millioner over hele landet i et siste samstemt rop om forandring og samling over grensene i dette grenseløse landet som har hatt så mange sperringer mot sine egne.
Imorgen avslutter Obama kampanjen sin i Virginia. Vi skal dit. Det er ventet 100 000 mennesker.
Kommentarer