Det er all grunn til å frykte omkamp om opprettingen av skjevfordelingen etter Magnussen-utvalget om de borgelige partienes forslag om å sentralisere alle helseforetakene blir en realitet.
Da Stortinget i 2002 valgte å se bort ifra den dokumenterte skjevfordelingen innen helse-Norge, som medførte at Helse Vest og Helse Midt fikk en halv milliard kroner for lite hvert år, og Helse Nord 250 millioner kroner for lite – på bekostning av Helse Sør-Øst, skyldtes det i stor grad det nasjonale helsebyråkratiets motvilje mot å rette opp skjevhetene.
Hadde det ikke vært for et tverrpolitisk og massivt opprør som strakte seg fra Rogaland og oppover langs kysten til Finnmark, ville det aldri ha blitt aktuelt å rette opp igjen denne grovt urettferdige skjevfordelingen, med etableringen av det såkalte Magnussen-utvalget, samt gjenopprettingen av urettferdigheten.
Helse Sør-Øst utgjør etter sammenslåingen om lag 55 % av befolkningen og de økonomiske ressursene til sykehusene her i landet. Man skal være nokså fantasifull for å si at denne sammenslåingen har medført bedre styring, pasientflyt og kontroll med økonomien. Blant de tre regionale helseforetakene (RHF), er Helse Sør-Øst det som i minst grad greier å holde orden på finansene (VG, Db).
At Frp, Høre, KrF og Venstre i en slik situasjon finner ut at løsningen er å flette resten av helse-Norge inn i denne mastodontiske miseren, gjør at det er all grunn til å frykte at det ikke bare er makta, men også de økonomiske ressursene som nok en gang skal sige inn til Helse Sør-Øst på bekostning av Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.
Det blir ikke mindre byråkrati av å flytte helsebyråkratene i Stavanger, Bodø og Stjørdal til Oslo, men det blir lenger å reise til, og mindre tilgjengelig helsedemokrati for alle oss som ikke bor på det sentrale østlandsområdet.
Se også her: Nei til mer sentralisering av helse-Norge
Da Stortinget i 2002 valgte å se bort ifra den dokumenterte skjevfordelingen innen helse-Norge, som medførte at Helse Vest og Helse Midt fikk en halv milliard kroner for lite hvert år, og Helse Nord 250 millioner kroner for lite – på bekostning av Helse Sør-Øst, skyldtes det i stor grad det nasjonale helsebyråkratiets motvilje mot å rette opp skjevhetene.
Hadde det ikke vært for et tverrpolitisk og massivt opprør som strakte seg fra Rogaland og oppover langs kysten til Finnmark, ville det aldri ha blitt aktuelt å rette opp igjen denne grovt urettferdige skjevfordelingen, med etableringen av det såkalte Magnussen-utvalget, samt gjenopprettingen av urettferdigheten.
Helse Sør-Øst utgjør etter sammenslåingen om lag 55 % av befolkningen og de økonomiske ressursene til sykehusene her i landet. Man skal være nokså fantasifull for å si at denne sammenslåingen har medført bedre styring, pasientflyt og kontroll med økonomien. Blant de tre regionale helseforetakene (RHF), er Helse Sør-Øst det som i minst grad greier å holde orden på finansene (VG, Db).
At Frp, Høre, KrF og Venstre i en slik situasjon finner ut at løsningen er å flette resten av helse-Norge inn i denne mastodontiske miseren, gjør at det er all grunn til å frykte at det ikke bare er makta, men også de økonomiske ressursene som nok en gang skal sige inn til Helse Sør-Øst på bekostning av Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.
Det blir ikke mindre byråkrati av å flytte helsebyråkratene i Stavanger, Bodø og Stjørdal til Oslo, men det blir lenger å reise til, og mindre tilgjengelig helsedemokrati for alle oss som ikke bor på det sentrale østlandsområdet.
Se også her: Nei til mer sentralisering av helse-Norge
Kommentarer