Tale ved åpningen av Håkon Blekens utstilling i Kommandantboligen på Falstad 27. juni 2021. Alle foto: Falstadsenteret
Kjære alle sammen!
Det er ingen steder i Trøndelag som berører meg mer å komme til enn Falstad. Dette åstedet for menneskets mørke. For lidelse, fornedrelse, mishandling og død.
Jeg har vært her flere ganger på både vakre og meningsfulle markeringer, men jeg må innrømme at det griper meg såpass sterkt, at jeg ofte er utslitt når jeg drar her ifra.
Det gjør meg derfor ydmyk å få anledning til nok en gang å få bidra til oppmerksomhet om dette minnestedet. Og jeg blir takknemlig for å få lov til å holde minnet levende.
Her kunne kommandantene trekke seg tilbake og nyte sitt otium etter å ha bedrevet vold, meningsløs fornedrelse og drap iløpet av arbeidsdagen.
På veggene hang det malerier de hadde tvunget fangene til å lage, for eksempel kopien av Rubens «Sennacheribs nederlag», malt av den sovjetiske teatermaleren Grabovitsj, som satt her til 1945. Kanskje dro de inn sangere fra fangeleiren for å nyte klassiske operaperler for å nyte seg bort etter harde tak mot hjelpeløse fanger iløpet av arbeidsdagen.
Vinduene var vendt bort fra leiren, slik at man skulle slippe å se den, men kunne nyte det trønderske landskapet i fred og ro.
Og vi må lure på hva som var grunnlaget for en slik heslig ondskap. Hva gjorde at vold, fornedrelse og drap nærmest ble en profesjon for utvalgte menn. For denne leiren ble drevet av utvalgte SS-offiserer, godt utdannet og trent for oppgaven. Blant Hitlers beste menn.
Strider ikke dette mot vår natur? Mot menneskers natur?
Hannah Arendt, jødisk flyktning og professor - har skrevet om dette.
Hun unnslapp ved en tilfeldighet og nødskrik fra fangeleiren Gurs i Frankrike, like før landet kapitulerte og Adolf Eichmann, mannen som organiserte tyskernes deportasjoner til utryddelsesleirene, tømte leiren og sendte alle til Auschwitz.
Da Israel i 1960 kidnappet Eichmann fra hans eksil i Argentina, tilbød hun The New Yorker å dekke rettssaken. Hun kunne ikke la sjansen til å forsøke å forstå, gå fra seg.
Uten uniform, lett forkjølet og i en litt for stor dress, ble Eichmann plassert i et glassbur under rettsaken. Mannen som identifiserte, planla og gjennomførte deportasjonen av over en million jødiske menn, kvinner og barn til den sikre død.
Han forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og var opptatt av at han selv ikke utøvde noen form for vold. Ordet anstendighet gikk igjen i hans forsvar av seg selv.
Eichmann ble dømt til døden og hengt. Han avviste tilbudet om prest (han hadde for kort tid igjen) og avslo å ha hette over hodet. Dommen ble fullbyrdet uten at han viste tegn til anger eller dårlig samvittighet. Hvordan er det mulig?
Arendt konkluderte med at «ondskapen er banal». Hun oppsummerte med at Eichmann handlet som en grå, pliktoppfyllende byråkrat. Han var «tankeløs» i sin gjerning. Han bidro ifølge seg selv til høyere og edle samfunnsmål; Renselsen av Europa. Gjenskapelsen av Tyskland som hadde blitt hundset med i mellomkrigstiden. Behovet for å bygge et fritt og rent samfunn uten de jøder, som undergrov og ødela samfunnet.
Arendt vekket reaksjoner i sin samtid med sin beskrivelse av ondskapen som banal. Ville hun frikjenne Eichmann? Neppe. Hun støttet dødsdommen, men hun var opptatt av å forstå. Ved å definere ondskapen som banal, viste hun oss at den finnes midt iblant oss. En grå, kjedelig byråkrat representerer historiens ondeste handlinger. Kan ondskapen finnes i oss alle? Som et potensiale? At vi ikke kan bortdefinere den som sykdom eller noe som noen hensynsløse utskudd driver med, men at den lever midt i blant oss og kan springe ut om omstendighetene tillater det?
Åsne Seierstad valgte «En av oss» som tittel på boken sin om terroristen etter Utøya og regjeringskvartalet.
Der Eichmann organiserte massedeportasjonen av millioner jøder til utryddelse, skjøt Utøya-terroristen uskyldige og forsvarsløse barn og ungdom som tryglet for livet – med kaldt blod. Eichmann sendte millioner jøder i døden ved å signere papirer. Utøya-terroristen foretok drapene med egne hender. Eichmann var selv opprørt over anklagen under rettsaken om at han skulle ha kvalt en jødisk gutt, fakket på epleslang i hagen hans. Han ble frikjent for påstanden, og var lettet for det. Han ville ikke ha på seg at han bedrev simpel vold, han var opptatt av «anstendighet».
Nå var nok Eichmann mindre banal enn Arendt skulle ha ham til å være. Fra 1940 jobbet han med å tvangsflytte 4 millioner jøder til Madagaskar. Men han deltok selv, og skrev protokollen fra Wannsee-konferansen i januar 1942, der «den endelige løsning» for jødene ble bestemt. Han innrømmet under rettsaken i Israel at det ikke var noen tvil om at jødene skulle utslettes. De skulle drepes ut av Europa, og han brukte siden hele sitt talent for logistikk til å sende jøder i døden.
Både Utøya-terroristen og Eichmann opererte i en ideologisk ramme hvor de selv mente de bidro i en sivilisasjonskamp, hvor målet helliget middelet. De stålsatte seg og sin samvittighet til å gjennomføre pur ondskap, hensynsløst.
Så vet vi at ondskap avler sadisme. Hverken Eichmann eller Breivik ga uttrykk for at de nøt lidelsen. De gjorde det de mente var nødvendig, men vi vet mer en nok om hvordan også sadistene kryper fram fra sitt mørke når maktforskjeller mellom mennesker blir voldsomme og de uten konsekvenser kan få utløp for sine pervertiteter.
Slike strukturelle maktforhold gir rom for sadisten. De skjendigste handlinger normaliseres uten noen for konsekvenser for overgriperne innen rammen av den definerte makten.
Men pur ondskap og sadistiske handlinger er ikke isolert til nazistenes terrorvelde eller ensomme ulver med stort voldspotensiale;
Vi så det på Balkan på 90-tallet. Vi så det i Rwanda. Vi så det i ISIL. Vi så det på dødmarkene i Kambodsja og vi så det en julidag for 10 år siden på Utøya.
Spørsmålet vi har stilt oss gjennom et helt århundre med refleksjon er hvordan vi kom dit, igjen og igjen – eller aller helst; hvordan kan vi unngå det, igjen?
Levende minnesteder som Falstad som viser oss hvor galt det kan gå, er derfor svært viktige for å bevisstgjøre. For å bygge skranker av medmenneskelighet i samfunnet. For å advare mot hva utenforskap i sin verste konsekvens kan føre til.
Den verdenskjente psykiateren Viktor Frankl overlevde Theresienstadt, Auschwitz og Dachau. Hans bok «Man’s search for meaning» kom ut etter hans opplevelser. Han skriver om hvordan du kan miste alt, men likevel beholde evnen til å forestille deg framtiden. Drømme deg bort. De kan ta fra deg alt, bortsett fra det:
«Mennesket kan bli fratatt alt bortsett fra én ting: den siste menneskelige frihet. Valget av personlig holdning i et utvalg omstendigheter. Muligheten til å velge sin egen vei.»
Og evnen til å holde på denne forestillingen var sterkere for overlevelse enn fysiske forutsetninger, om du unngikk tilfeldig vold og drap i dødsleirene, ifølge Frankl.
Og nettopp denne evnen til å forestille seg, skiller oss fra andre arter ifølge Yuval Harari i boka «Sapiens», og danner grunnlaget for å bygge sivilisasjon. Evnen til å tro på imaginære størrelser som myter om guder og herskere som var nesten-guder, forestillinger om virtuelle enheter og systemer som fedreland og nasjonalstater, etter hvert firmaer, valuta og verdipapirer, menneskerettigheter, lover, kunst og kultur. Alt dette har gjort oss i stand til å bygge samfunn med hundrer, tusener og millioner av mennesker. Harari beskriver hvordan ape-samfunn bryter sammen om de nærmer om lag hundre individer.
Gjennom fantasien har vi skapt større felleskap. Det har gitt oss muligheten til å danne fellesskap. Samfunn. Sivilisasjon.
Og gjennom kunsten kan vi utfordre oss selv i ytterlighetene – uten å gå til ytterligheter, og dermed i større grad øve oss på å tøyle våre drifter, begjær og mørkeste tanker. Vi kan bruke kunsten som en arena for sivilisert samtale om usiviliserte tema, og vi kan bruke den til grunnleggende møter med oss selv.
Vi kan la oss underholde. Vi kan gjenkjenne tanker, drifter, stemninger og sinnstilstander vi i vår enorme evighet ofte føler oss alene om.
Kunsten kan få oss til å være mindre ensomme i evigheten. Og vi kan få utløp for våre innerste skrik.
Alene i evigheten, trenger vi noe sanselig å klamre oss til. Noe som kan formgi det uforståelige. For døden er ikke bare absolutt og endelig – den er også evig.
Og stilt overfor meningsløs rå og brutal ondskap, blir vi fort maktesløse både som aktører og tilskuere. Når overmakt gjør selve livet verdiløst, blir vi maktesløse.
Og som betrakter kan vi ense gufset av at ondskapen også kan finnes i oss selv.
Kanskje kan den dialogen som kunstneren har mellom seg selv og det formgitte, gi oss gjenklang for å sanse nettopp det.
Håkon Bleken har rørt rundt i vårt følelses- og erkjennelsesliv med en stor og livslang produksjon. Han har liten berøringsangst og utfordrer i stort og smått.
Om Blekens kunst er dødsfordriv, så er den likevel livgivende. Livet overskinner døden og kunsten kan kapsle inn øyeblikk. Og gjenta dem. For evig.
Den utstillingen som nå stilles ut i disse bygningene, gir oss innblikk i livet. Men må sees inn i det ekkoet som omgir den.
Dette er et heslig sted. Og Falstadskogen er et mareritt. Vi har ikke lov til å gå her å glemme. Det kan gå galt igjen.
Ungarn bygger strukturer som kan bryte ut i vold mot definerte grupper. Tyrkia er blitt et despoti og Polen vakler.
Vi var en valgmessig hårsbredd fra at Trump fikk makten over samfunnstrukturene i nye fire år i USA. Historien gjentar seg aldri, men menneskets iboende trang til undertrykkelse består. Det er det vi må lime sammen motstandskraft imot. Her kan kunsten hjelpe oss. Her må politikken hjelpe oss. Men bare medmenneskemakten i samfunnet kan frelse oss.
Takk for oppmerksomheten. Jeg erklærer utstillingen for åpnet.
Kommentarer