VG og Dagsavisen skriver i dag at regjeringen vil domstolene mulighet til å gi barna rett til begge sine foreldre ved skilsmisse. Dette er bra! Det har vært en skavank ved lovgivningen at domstolene har vært fratatt muligheten til dømme til barnas beste i de tilfellene hvor delt omsorg faktisk er nettopp det; til barnas beste.
Nå rettes dette opp. All honnør til Arbeiderpartiets landsmøte som vedtok nettopp dette, og til Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt som etter alle solemerker følger opp og foreslår det.
Se også Sosialdemokratiet.no
Kommentarer
Vi hadde en konflikt for et pr år siden der moren i sinne ringte til trygdekontoret og ba de sette henne som forsørger og dermed motta all trygd. De gjorde det samme dag og ringte ikke meg engang for å sjekke. Dermed måtte jeg gå i flere mnd og vente på svar på enda en søknad der jeg også måtte få morens underskrift på at jeg hadde han 50% IGJEN. Dette selv om jeg hadde han 50% hele tiden uansett.
I jobbsammenheng er det en bakdel at jeg har 50% omsorg så siden jeg er freelancer sier jeg aldri jeg har barn før etter jeg har skrevet kontrakt.
Jeg må tåle å få våte blikk fra kvinner fra 45 og oppover når jeg er ute med sønnen min ENDA. greit når jeg kjørte barnevogn i 2001 da fedre jo enda ikke var helt på banen, men nå i disse dager får jeg slike "åååå. så søtt at far er sammen med barnet sitt" blikk HVER ENESTE GANG JEG ER UTE.
Siste nytt er nå fra moren at hun vil flytte 90 mil unna og ta med ungen. Jeg nekter jo siden han harskole og venner og familie her men moren vil av egoistiske grunner flytte. Hun bemerker det med at jeg bare kan glemme å vinne noen rettsak siden all omsorg går alltid til mor uansett. Søsteren hennes sier det samme og at jeg bare kan gi opp siden rettsystemet gir mor full omsorg 8-10 ganger. Alle driter i om jeg som far mister barnet mitt og han mister faren sin. Det viktigste er at barnet er samen med mor. Drit i far.
Jeg har måtte tåle ydmykende kommentarer rundt det å være mann og far i alle år. Jenter blir som regel sjokka når de hører meg snakke om barnet mitt..
Jeg mener.. Det er utrolig sært og veldig vanskelig å ta noe som en selvfølge (at jeg har 50% omsorg) når resten av verden oppfører seg om vi levde i 1950.
Jeg leser i avisene at fedre må skifte bleier. Fedre må vaske hjemme. fedre må ditt og fedre må datt. Jeg var den som fikk barnet mitt til å slutte med bleier når han var 3. Jeg var den som lærte han å skrive. Jeg var den som lærte han å sykle. Jeg var den som lærte han å skate. Jeg er den som lærer han om fellesskapet og hvordan forholde seg til omverdenen. Mens hva er det jeg må forolde meg til? Joda. Forhåndsdømming og en diiiger vegg som er der fordi våre egne fedre ga fullstendig blaffen i oss.
Min generasjons fedre er på mange måter pionèerer siden vi uten noen lærdom må tråkke opp vår egen sti om hva det innebærer å være far.
Min egen far jobba hele tiden og var fraværende når han var hjemme. Moren min var 100% husmor. Jeg lærte ikke en dritt om det å være far. Så når jeg fikk barn selv måtte jeg lære alt selv. Jenter får dukker og barnevogner når de er små og det forventes at de leker mor og omsorgsperson fra de er knøtter, mens vi fedre blir overlatt til oss selv.
Det hele er så skevt fordelt at det er flaut å si at dette er Norge 2009. Innen omsorg har likestillingen en lang vei igjen.
E-post: templeofanswer@hotmail.co.uk
Ring, Viber og whatsapp: +234 (815) 542-5481