Kunnskapsløst av Adressa

Følgende innlegg av Marit Arnstad, Snorre Valen og undertegnede stod i Adressa 29. april som et svar til avisens to politiske journalister Gunnar Okstad og Harry B. A. Strand.

Kunnskapsløst av Adressa

Ikke mindre enn to ganger i vår – 19. mars og 25. april – har Adresseavisen trykket helsider med utskjelling av norske EU-motstandere. Første gang antok vi det var en glipp, og tok ikke til motmæle, da Gunnar Okstad skrev følgende: Den massive skepsisen i Norge mot EU kan betraktes som nasjonal egoisme.

Men siden dette nå skjer på nytt, en knapp måned senere, finner vi grunn til å si fra. Harry B.A. Strand skriver lørdag 25. april følgende: Men det er nok ikke et avgjørende poeng for folkemeningen i EU-spørsmålet. For den minner mer om de holdningene vi gjerne knytter til FrP.

Det synes underlig å måtte understreke at våre holdninger ikke stemmer overens med avisens påstander om at vi drives av ren egoisme og FrP-holdninger, når vi sier Nei til norsk medlemskap i EU. Det er heller ikke meningen å forvirre journalistene Strand og Okstad med fakta som er egnet til å svekke deres foruinntatte holdning til nei-folk, eller årsakene til at det ble nei i folkeavstemningen i 1994, men det er altså forsket på disse tingene.

Årsakene til at for eksempel omlag 35 prosent av Arbeiderpartiets velgere stemte nei i 1994, framkommer i rapporten ”Rejecting the European Union: Norwegian Social Democratic Opposition to the EU in the 1990`s” av professorene Robert Geyer (Liverpool) og Duane Swank (Milwaukee) fra 1997. Det suverent viktigste argumentet var hensynet til demokratiet og folkestyret. Dernest kom hensynet til selvstendig norsk politikk, og EUs liberalistiske system.

Valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal skrev i sin bok ”Brussel midt imot – Folkeavstemningen om EU” fra 1995 at «Selv om det følelsesmessige engasjementet var større på Nei-siden enn omvendt, regner vi med at Ja-siden var mer negativ til Nei-siden enn omvendt (…) Resultatene gir støtte til påstanden om at fiendtligheten var større på Ja-siden enn på Nei-siden.

På spørsmålet ”er de du er uenig med i EU-saken” 1) dyktige? 2) skremmer de? 3) oppriktige?” er på alle tidspunkt Ja-folkene mer negative til Nei-folkene enn omvendt.»

Det kan virke som om denne holdningen ikke er helt over for enkelte…

Også Valen og Aardal dokumenterte i sin grundige bok hva som var det viktigste argumentet for de som stemte nei: ”Sikre folkestyre og demokrati”.

Ifølge logikken til Strand og Okstad er folk i små kystkommuner på kysten i Norge uendelig mye mer egoistiske enn de på vestkanten i Oslo. Det var altså snever egoisme som gjorde at 93,7 prosent av velgerne i Flakstad kommune i Lofoten stemte nei, mens det motsatte gjelder det som i deres øyne er landets mest utpreget solidariske velgere, innbyggerne i Holmenkollen valgkrets, der 85,1 prosent stemte ja.

Logikken er altså at da LO sa nei til EU på sin kongress 22. september 1994, var det i ren egoisme. Mens NHO og Rederiforbundets ja til EU var i pur solidaritet.

Det framstår som nokså underlig at mens kommentatorer som i andre spørsmål pleier å innta nøkterne og veloverveide standpunkter, i EU-saken synes å være helt frakoblet fra realitetenes verden, og lar egne fordommer skvette ut over helsidene i Adresseavisen.

To dager etter folkeavstemningen i 1994 uttalte EU-kommisjonens daværende president, Jaques Delors, til Aftenposten hvordan han tolket det norske Nei. Avstanden mellom en skuffet EU-president i 1994 og illsinte norske kommentatorer femten år senere er intet mindre enn slående:

“Jeg forstår at mange i Norge synes det er langt til Bryssel, og at de økonomiske argumentene ikke var like overbevisende som i Sverige og Finland. Norge har lav arbeidsløshet og god økonomi. Landet er også svært aktiv i internasjonal politikk. Landet meklet fred i Midt-Østen, og er blant de beste når det gjelder utviklingshjelp. Nordmennene tror de kan fortsette slik, og ingen kan beskylde dem for å være egoistiske. De har alltid vist solidaritet, og jeg tar hatten av for dem.