Appell holdt til støtte for befolkningen i Gaza på torget i Trondheim idag:
Kjære alle fredsvenner!
Tragedien som nå utspiller seg i Gaza er så brutal og hjerteskjærende at det er vanskelig å finne ord for å si noe meningsfullt om det.
Dette skal ikke skje i en sivilisert verden i 2009. Små barn som drepes og lemlestes fordi de er født palestinske, ja mange av dem så små at de ikke en gang vet de er palestinske. Og for alle oss som er foreldre er bare tanken på å kjenne tyngden av vårt livløse barn i hendene, slik vi ser palestinske foreldre fortvilt gjør nesten hver dag på nyhetene, umulig å bære. Eller alle de angstfylte blikkene.
Men bildene av sønderrevne barn og historiene om familier som utslettes må aldri gjøre oss immune. Menneskeverdet er ukrenkelig og hvert eneste liv som går tapt, er ett liv for mye.
Derfor fordømmer jeg alle raketter mot sivile. Et okkupert folk har etter folkeretten rett til å forsvare seg, men Hamas driver ikke forsvarskamp, de driver angrep mot uskyldige sivile i Israel, der både eldre, kvinner og barn rammes. Det er like hjerteskjærende når en israelsk mor må begrave sitt lille barn, som når en palestinsk mor må gjøre det samme. Forskjellen er bare at det er langt flere palestinske begravelser. Proporsjonene står ikke i forhold til hverandre.
Men det er ikke Hamas som bedriver den største provokasjonen i de palestinske områdene. Israel okkuperer Vestbredden og har murt inne 1,5 millioner mennesker i Gaza, og på toppen av det hele har de gjennomført en inhuman blokade av det aller meste som finnes av nødvendighetsvarer for å opprettholde et noenlunde sivilisert liv for de som bor på Gaza-stripen. Israel bygger ulovlige murer inne på palestinernes land. De bosetter seg på palestinske høyder, og bygger store sikkerhetsmurer og blokader som igjen hindrer normal ferdsel og normalt liv for menneskene som bor på Vestbredden og i Gaza.
Siden 2006 har det blitt 40 prosent flere hindringer på Vestbredden, ifølge FN er det nå over 500 ulike blokader og hindringer på palestinsk land. Hindringer som gjør det umulig å utvikle et palestinsk samfunn med normal økonomisk aktivitet, helsestell, skolegang og idrett. Hindringer som ikke sjelden også medfører store lidelser og død. Vi hører historier om fødende kvinner med enkle komplikasjoner, ut ifra våre helsenormer, som nektes gjennomfart i checkpointene til sykehus som ligger få kilometer unna, og som mister både sitt barn og sitt liv. Noen har sagt at om Vestbredden hadde vært like perforert av hindringer og checkpoints for 2000 år siden, ville det vært umulig å rekke fram til en stall i Betlehem...
Historien har vist oss at når land utvikler seg økonomisk, kulturelt og sosialt, så slutter de også å krige seg imellom. Veien til fred i Midtøsten går gjennom økonomisk og sosial utvikling for palestinerne – ikke krig og død.
Det er vanskelig å se hvordan de moderate palestinerne som ønsker fred og forhandlinger skal greie å få oppslutning når Israel hindrer palestinerne i å utvikle seg og sitt land på noen som helst måte. Det gir ekstremistene rett. Det skal stort mot til for de moderate palestinske kreftene å fortsatt kjempe for fredelige løsninger slik hverdagen oppleves for palestinerne. Og det blir stadig verre. Og dessverre taper de oppslutning blant den yngre delen av befolkningen som er lette bytter for en retorikk om at det eneste som hjelper er øye for øye, tann for tann. Men som Gandhi sa; An eye for an eye, makes the whole world blind.
I fjor vår besøkte jeg Vestbredden og Israel. Sammen med Kulturminister Trond Giske og ordføreren i Trondheim Rita Ottervik fikk jeg også være med på møte med representanter for den palestinske regjeringen. Den kanskje sterkeste appellen kom fra den palestinske idretts- og kulturministeren. Hun beskrev hvordan palestinske unge mister håpet og mulighetene for et normalt liv slik vi kjenner det. Bare så enkelt som å få drive idrettsaktivitet der ulike lag fra ulike byer og tettsteder kan komme sammen for å konkurrere, blir umuliggjort av alle sperringene, checkpointene og faktisk også innimellom minelagte områder hvor man kunne ha lekt eller spilt fotball.
– Vi vil rekruttere våre unge til skolegang, lek, kultur og idrett – tilby dem mulighetene og utsiktene til et godt liv – men hvordan skal vi greie det når vår politikk for dialog og forsoning blir møtt med enda flere sperringer, bomber og gnater? Vi mister håpet om et bedre liv på jorden, sa den unge Kulturministeren fra Palestina.
Jeg har en gang hørt en historie om en aldrende indianer-bestefar snakket en gang til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden, og han sa:
- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.
Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?
Den gamle svarte:
- Den jeg mater.
På vei tilbake besøkte vi teateret i Tel Aviv sammen, og fikk komme bak scenen å snakke med palestinske og israelske skuespillere som sammen skulle sette opp stykket ”The return to Haifa”. Stykket hadde blitt møtt med voldsomme protester i Israel, og det var varslet demonstrasjoner fra høyresiden i Israel utenfor teateret. Likevel. Det var uendelig godt å møte israelere og palestinere som tilhører fredsbevegelsen i Israel. Som ønsker seg dialog, samarbeid, fred og felles framtid, som mater de rette ulvene.
Stykket handler om en palestinsk familie som må flytte fra landsbyen og huset sitt i all hast i 1948. Det går så fort at de må forlate sitt lille barn. Inn flytter et jødisk ektepar som har mistet begge sine barn i Holocaust. De finner det lille barnet i huset sitt.
20 år etter kommer det palestinske ekteparet tilbake til landsbyen og går opp til huset sitt. De vet ingenting om hvordan det er gått med barnet sitt. Har det overlevd? Har de tatt vare på barnet? Hvordan har de oppdratt det?
De møter den jødiske kvinnen hjemme. Barnet har de tatt vare på. De har oppdratt gutten som sin egen, som en jødisk gutt. Han er ikke hjemme akkurat nå, men kommer snart hjem. Han er soldat i den israelske hæren…
Handlingen i stykket dreier seg om møtet mellom disse to familiene. Disse to familiene som har et felles barn. Hvordan skal de greie å forholde seg til sin egen historie? Til sitt eget barn?
Kanskje er det de samme spørsmålene hele konflikten i ”det hellige land” dreier seg om? Hvordan skal de greie å leve sammen i det samme landet? Ta vare på hverandre uten å rive seg og landet i stykker? Da må de nok begynne å se hverandre som likeverdige mennesker.
Da må hat erstattes av håp. Da må den israelske okkupasjonen stanse og bosettingene trekkes tilbake. Man må våge freden.
Det finnes mange som ønsker det. Det er disse vi må hjelpe med å mate de rette ulvene, slik at de sammen kan skape seg ei framtid som gode naboer. Det finnes egentlig ingen annen vei.
Kommentarer