Gjengir med dette svaret fra Kulturminister Trond Giske på et innlegg fra redøkteren i Stavanger Aftenblad. Innlegget er tidligere publisert i Adresseavisen.Nei til politisk TV-reklame
av Kulturminister Trond Giske
Lenge trodde jeg at Stavanger Aftenblad var opptatt av retten til ytringer for småpartiene Nå skjønner jeg at det er retten til reklameinntekter som er det viktige for Aftenbladet. Måten Aftenbladet har tolket og håndtert dommen i menneskerettighetsdomstolen på, viser at engasjementet for ytringsfriheten er mindre enn lysten til å tjene penger på den.
I valgkampen 2003 sendte TV Vest reklame for pensjonistpartiet. Medietilsynet mente dette var i strid med forbudet mot politisk TV-reklame og ila TV Vest en bot. Dette ble brakt inn for rettssystemet og Medietilsynet fikk medhold i norsk høyesterett. TV Vest valgte imidlertid ikke å godta den norske høyesterettsdommen; de klaget saken inn for den europeiske menneskerettsdomstolen.
I desember kom dommen fra Strasbourg. Dommen slo fast at inngrepet mot pensjonistpartiets reklame ikke burde ha funnet sted. Noen, særlig de som av politisk eller økonomisk grunn er for politisk TV-reklame, har i ettertid framstilt det som om domstolen har sagt et prinsipielt ja til politisk TV-reklame, og at det nå er fritt fram. Aftenbladet har fulgt denne linja, og begynt å sende reklame for Høyre.
Men det er ikke et ja politisk TV-reklame domstolen er opptatt av. Den er opptatt av små partiers ytringsfrihet. Domstolen konstaterer at Pensjonistpartiet i Rogaland ikke slapp til i medienes ordinære redaksjonelle valgdekning. Dommens hovedpremiss er at Pensjonistpartiet som et lite parti, i valgkampen 2003 ikke hadde noen annen mulighet til å slippe til på TV enn gjennom betalt reklame. Derfor ble inngrepet fra Medietilsynet for sterkt.
Det viktigste premisset dommen er altså at domstolen mener at Pensjonistpartiets ytringsfrihet i valgkampen 2003 ikke var god nok fordi de ikke slapp til i ordinær redaksjonell dekning. Derfor måtte de ty til reklame. Hvis Aftenbladet virkelig var opptatt av ytringsfriheten kunne de sagt til seg selv: hvordan kan Aftenbladet, som har en publisistisk tradisjon bygget på demokrati og ytringsfrihet, bidra til at ytringsfriheten i vår region blir bedre? Kan Aftenbladet i sine redaksjonelle valg bidra til at småpartier kommer bedre til orde? Kan Aftenbladet som regionens suverent største mediebedrift gjennom sitt redaksjonelle arbeid bidra til at Norge i framtida ikke blir dømt for manglende ytringsfrihet.
Staten gjør mye for å sikre ytringsfriheten. Vi har grunnlovsfestet ytringsfriheten, vi har et NRK som skal gi plass til den politiske debatten, demokrati og ytringsfrihet, vi gir massiv pressestøtte til avisene både gjennom produksjonsstøtte og momsfritak. Stavanger Aftenblad er en stor mottaker av denne pressestøtten. Begrunnelsen er blant annet at avisene bidrar til å bedre ytringsfriheten og demokratiet i Norge. Spørsmålet er om Aftenbladet ser at de har et selvstendig ansvar for bedre ytringsfrihet.
Dommen i Strasbourg er i realiteten like mye en kritikk av pressen som av staten. Pensjonistpartiet har ikke mulighet til å komme til orde i den vanlige redaksjonelle dekningen, sier domstolen. Staten kan ikke, og vil ikke gjøre noe med Aftenbladets redaksjonelle dekning. Vi har tvert i mot foreslått og fått vedtatt en lovfesting av redaktørens frihet. Men redaktøren kan velge å gjøre noe med Aftenbladets dekning, for å bedre småpartiers ytringsfrihet.
Gjør Aftenbladet det? Nei, i stedet sier de at Pensjonistpartiet skal få slippe til – mot betaling! Fortsatt legges det opp til at den eneste måten små partier skal få ivaretatt sin ytringsfrihet er gjennom betalt reklameplass. Det er synd, og setter Aftenbladets stolte redaksjonelle plattform i et underlig lys. Redaktør Sven Egil Omdal i Aftenbladet Multimedia innrømmer da også dette når han i sitt innlegg sist lørdag skriver at det er ”et paradoks at redaktører slåss for at meninger de selv har utestengt, skal slippe til på kommersiell plass”. Han hevder at dette sikrer alles ”rett” til å ytre seg. Men reklameplass er heller ikke en rett, også reklame er underlagt redaktørfriheten. Og uansett er det en ytringsfrihet for de med de største pengeinteressene i ryggen, på bekostning av ytringsfriheten til de ressurssvake.
Forbudet mot politisk TV-reklame kommer til å bli stående. Det er et klart flertall i Stortinget som ønsker å beholde loven. Det er ikke noe krav i det norske folk å få partipropaganda gjennom TV-ruta i form av reklame. Likevel velger både TV-stasjoner og politiske partier å bryte de demokratiske vedtatte reglene. I de rødgrønne partiene mener vi at særlig vi som er så privilegert at vi er med og vedtar norske lover, gjør klokest i å følge dem.
Hvordan Aftenbladet mener dommen fra Strasbourg hjemler at partiet Høyre kan slippe til med reklame, er uforståelig. Ikke er det valgkamp, ikke har Høyre vanskeligheter med å slippe til orde gjennom den ordinære redaksjonelle dekningen, og Høyre er, i hvert fall foreløpig, heller ikke et lite parti på størrelse med Pensjonistpartiet. Det er ikke noe grunnlag i dommen for Aftenbladets handling. Det er en kjent sykdom i medieverden at de kommersielle kreftene tar mer og mer over for de grunnleggende publisistiske idealene. Man kan spørre seg om også Aftenbladet er smittet og om ledelsen er mer opptatt av reklamepengene enn av ytringsfriheten.
Kommentarer