Ble invitert til å snakke om og anbefale bøker på "Litterær lunsj" i Trondheim Folkebibliotek den 29. oktober 2009. Jeg er veldig dårlig til å kjede meg. Det medfører blant annet at jeg lever meg veldig inn i kulturelle opplevelser. Jeg må på en måte finne noe å glede meg over i det jeg opplever, framfor å lide meg gjennom en konsert-, teater, film- eller bokopplevelse.
Jo da, jeg har lagt fra meg bøker. Senest i sommer da jeg spaserte Caminoen til Santiago de Compostella. Jeg prøvde meg på Paul Coellho, som har gått samme vei, men det ble for outrert for meg. Isteden leste jeg Cecilia Sanmartin’s ”Senor Peregrino”, som er langt mer å anbefale enn Collehos pilegrimshistorie.
Men med bakgrunn i at jeg forsøker å la meg rive med av de fleste bøkene jeg leser, så føles det ganske smertefullt å skulle velge ut ei eller to bøker å anbefale. Det er jo så mange! Det oppleves nærmest som å bli bedt om å anbefale en bokstav i alfabetet som jeg liker ekstra godt, som har betydd noe for meg.
Det kunne jo vært T, siden min eldste sønn heter Tobias, kona heter Trine og jeg Tore og bor i Trondheim. Men så må jeg jo absolutt ha med I og J, siden jeg også har Ingebrigt og Julie, eller P for Pappa, eller M for mora mi. Det er ikke enkelt For ikke å glemme andre lidenskaper som R for Rosenborg, B for Barcelona, L for Leeds og A for Arbeiderpartiet?
Slik kunne jeg kanskje har fortsatt, og slik føles det litt å skulle velge ut en eller to bøker å anbefale her på litterær lunsj. Jeg kommer fra en lesende familie, og mange av mine største leseopplevelser er på sengekanten av foreldrene mine, eller med barna mine. Men mest av alt er det nok slik at ulike bøker har grepet meg ulikt til ulike tider. Derfor er det så vanskelig å velge, for det er jo slik at når man blir entusiastisk over egne opplevelser, så får man lyst til å dele dem med andre. Og jeg har flere slike bokopplevelser.
Enten det er oppvekstromaner som Beatles av Saabye Christensen som jeg slukte som ung, eller Grenselandtrilogien til Evensmo, som i tillegg grep meg for den politiske og historiske rammen den er skrevet inn i.
Eller det er stemninger jeg fornemmer fra Gabriel Garcia Marquez’ ”Kjærlighet i koleraens tid” på interrail gjennom Spania, eller Hamsuns vandrehistorier og Bjørnsons bondefortellinger på lydbok mens jeg gikk tur i bymarka ved Kolstad. Eller hele familien, med kone og barn som ikke sa et ord da vi gjenskapte min barndoms opplevelser på vei fra Sandnessjøen til Trondheim med ”Tordivelen flyr i skumringen” som radioteater på lydbok.
Jeg synes det var et sjokk å lese Raskolnikov av Dostojevski, den fanget og rystet meg som ung.
Men mest av alt er det faktisk en ganske lokal forfatter som har berørt meg mest.
Det passer jo for øvrig bra for patrioten i meg, men "Den fjerde Nattevakt" av Johan Falkberget er den boka jeg vil anbefale i dag. Jeg tror det er persongalleriet som gjør det. Gunhild Bonde, Presten Sigismund, Ole Korneliussen Bonde, eller Ol’Kanelsa og de tragisk forsmådde ektefellene til Gunhild og Sigismund.
Det er ikke mange romaner som har festet personene sterkere i meg. En ting er at handlingen spiller seg ut i en av Norges vakreste juveler – Røros og Røros-kirka – i ei tid med et slit og skjebner som skjærer seg inn i deg, godt og levende beskrevet av Falkberget. Men det er noe med personene. Med Sigismunds indre kamp, med den trygge, omsorgsfulle, men triste Ol’Kanelsa – og ikke minst vakre Gunhild. Ol’Kanelsa er jo så levendegjort at han er egen gate oppkalt etter seg på Røros.
Kanskje er det den grunnleggende tvilen mennesker til stadighet står overfor som Falkberget beskriver så godt. Valget mellom rett og galt. Prøvelsene ved å følge sine egne prinsipper når de brytes mot virkeligheten. Lidenskapens livgjørende kraft, men også dødelige dose når den sviker deg og dine.
Sigismund og Gunhilds indre kamper mellom lidenskap og samvittighet er jo menneskelige dragkamper som alle mer eller mindre har kjent på en eller annen gang i livet. Og bak det hele romsterer Ol’Kanelsa med sin klokskap, omsorg og sitt levde liv. For meg framstår han som en av de mest levende romanskikkelsene jeg har møtt. Om han er en arketype, vet jeg ikke, men jeg har på en måte litt samme forhold til ham som jeg fikk til Atticus Finch i ”Drep ikke en sangfugl”. Den ensomt rettferdige og omsorgsfulle farsskikkelsen. Bare at Ol’kanelsa er mer rufsete enn Atticus.
Falkberget levendgjør sine romanskikkelser slik at de får gater oppkalt etter seg og statuer i byen. Og han gjør at jeg alltid gløtter opp mot avsatsen i tårnet på Røros kirke med tanker på at der satt de på sine hemmelige stevnemøter, Sigismund og Gunhild, selv om de aldri har eksistert på endre måter enn i fantasien som ledsager ordene Den fjerde nattevakt.
Så om jeg skulle anbefale bok, så er det Den fjerde nattevakt, men ledsaget av en tur også til Røros under martnan. For det er noe eget ved å ankomme Bergstaden til martna en vinterdag i februar, mens snøen knirker tørt og kaldt under skoene og klarværet gjør at briljansen i Vinter-Norges fjelljuvél glitrer enda sterkere imot deg. Det er i sannhet et ferdaminne og syn å hvile sjela si på.
Så kan du la deg varme i folkemengden på en fullsatt Malmplass mens sledene fra Sverige kommer kjørende og dagene og kveldene fylles med yrende folkeliv og Martnassalg. Da suser også historien over Bergstaden, akkompagnert av alle de små husene du kan forestille deg Gunhild, Ol’kanelsa, Sigismund og de andre bodde i mens vinteren raste som verst og kulda rykket i kroppene. Da gir det også mening å titte opp mot tårnet i kirka å tenke sitt.
Les og reis!
Det er noen år siden jeg leste Falkberget, så jeg tenkte kanskje jeg kunne snike inn anbefalinger fra ferskere lesning også.
For noen år siden var jeg så heldig å få være med på åpningen av ikke-sprednings-konferansen for atomvåpen i FN i New York. Der møtte jeg mennesker fra Hibakusha, som er de overlevende etter Hiroshima og Nagasaki. Det var et sjelsettende møte med sterke skjebner som hadde overlevd det største ragnarokk mennesker på jorden har opplevd. Men det var også mitt møte med Japan. Og siden jeg senere samme måned skulle møte det japanske keiserparet, kjøpte jeg ei bok av Haruki Murakami på flyplassen på vei hjem. Det ble et godt møte med "Sputnik Sweetheart". Senere har jeg lest flere, men liker best ”Vest for solen, syd for grensen”.
I sommer leste jeg ”Drømmefakultetet” av Sara Stridsberg, som er en slags romanbiografi over den lynende intelligente, prostituerte og rusmisbrukende ekstremfeministen Valerie Solanas. Mest kjent for SCUM-manifestet (Society for cutting up men) og for å ha skutt Andy Warhol, som riktignok overlevde. Den boka har en fortellerstil som er så suggererende og oppslukende at jeg anbefaler alle som tåler en ramsalt historie fra livets absolutte skråplan. Boka er utrolig velskrevet og det er noe med språket i den som fenger deg fra start til slutt. Jeg leste den i ett jafs.
Ellers har jeg den siste tiden hatt stor glede av Arto Paasolinna sine elleville historier, og ikke minst Einar Mar Gudmundsson sin ”Kanskje Postmannen er sulten”. Sistnevnte novellesamling om underfundige typer på den islandske skyggesiden er fabelaktig. Morsom, interessant og underholdende. På en måte er den vel litt lik ”Trist som faen” i form, men med dypere og mer underfundige og morsomme typer. Så om Ari fortjente terningkast 6, trengs det to terninger på denne. Så det er min andre anbefaling.
Så håper jeg dere bærer over med at jeg har lurt inn noen flere bøker enn en eller to, men jeg anbefaler dem alle.
Takk for oppmerksomheten.
Kommentarer