Stortinget er en viktig arbeidsplass. Der vedtas blant annet Norges lover og Statsbudsjettet. Det er ofte forbundet med lange nominasjonskamper og valgkamper å vinne en plass blant våre fremste folkevalgte i Nasjonalforsamlingen.Det er mange Stortingspolitikere som jobber mye og langsiktig for saker de tror på. Seriøse politikere som både reiser rundt omkring i landet og sine fylker, samtidig som de tar imot delegasjon på delegasjon som har meninger om politikken som lages inne i Stortinget. Disse fortjener honnør.
Det politiske liv i Stortinget utgjør en vesentlig del av den nasjonale politiske arenaen. Den består også av Regjeringen med tilhørende herligheter, store pressgrupper og ikke minst media. Innimellom kan det være vanskelig å skille mellom hvem som er politiker og medieaktør - og vice versa. De store mediene har store sende- og trykkeflater de skal fylle. Derfor inviterer de ikke bare politikere, men også hverandre til sine spalter og studioer for å kommentere hverandre (VG) og "den politiske situasjonen". Etter at vi fikk internett skal denne "situasjonen" også oppdateres flere ganger om dagen, og med nyhetskanaler som også sender døgnet rundt, trengs det enda flere kommentatorer og kommentarer for at ikke alle nyheter om den politiske situasjonen skal bli gående i loop uten å endre seg.
Noen slike kommentatorer er blitt allemannseie. De bidrar med kloke vurderinger og avveininger og forteller oss hva som skjer på den politiske areanaen og hvorfor. Andre vet tydeligvis svært lite av hva som foregår (VG,Dagbladet). Analyserer i hytt og gevær, men opptrer som om de har dyp, dyp innsikt i saker de tydeligvis har svært lite peiling på. Ikke sjelden er de professorer i et fag, men uttaler seg med patos og professortittel om saker som er langt unna det faget de bærer tittelen for. Felles for disse gjengangerne, enten det er redaktører som kommenterer eller professorer som forsøker å analysere, er at de sjelden beveger seg utenfor Oslo-gryta.
Verden og Norge står midt oppe i en dyp klima-, finans- og realøkonomisk krise. Ledigheten stiger innen stadig flere sektorer, og stadig flere lokalsamfunn er bekymret for hvordan dette utvikler seg. Heldigvis har vi en regjering som har håndtert situasjonen godt. Det er trygt. Men saken er tydeligvis i så trygge hender at opposisjonen på Stortinget - og media - kjeder seg. At opposisjonen mangler en helhetlig politikk og spriker alle retninger er ikke nytt, men at media lar den store nasjonale debatten dreie seg om smale tema få av oss har noe som helst forhold til, er både enerverende, irriterende og nokså skremmende. Jeg skal ikke frikjenne mine egne for å ha dratt opp saker som aldri burde ha vært lansert som regjeringens politikk (VG, Dagbladet), men nå må det begynne å ta slutt.
At opposisjonen ønsker å vri den siste dråpen ut av hijab-saken går det an å forstå om man følger logikken i det skuespillet som hver dag utøves i den nasjonale politiske andedammen. Men det tjener seriøse politikere liten ære å bruke hele sitt talent på hijab og hvem som sa hva til hvem og hvordan internt i regjeringen (VG, Dagbladet) dag etter dag og uke etter uke, samtidig som utfordringene står i kø rundt omkring i landet. Det blir ikke lov til å bruke hijab til politiuniformen i Norge. Saken er over (VG, Dagbladet).
Det verste er at vi risikerer at all støyen om småsaker medfører så lav valgdeltakelse at de som mobiliserer på ekstreme standpunkt vinner valget og skaper politisk kaos. En FrP-dominert Høyre-regjering med KrF og Venstre som passive supportere, vil være en ulykke for landet uansett hvordan du snur og vender på det.
Den nasjonale politiske debatten bærer preg av et miljø av journalister og politikere som synes de store sakene er for kjedelige. Det er et underlig teater for oss som bor litt utenfor, og det er dårligere underholdning enn mesteparten av alle realityseriene som har dukket opp.
Vi vil ihvertfall ikke ha samme valgdag for lokal- og Stortingsvalg. Sist kommune- og fylkestingsvalg brukte de store deler av partilederdebatten på å diskutere tekniske endringer i rederibeskatningen, mens vi andre var opptatt av sykehjem, eldreomsorg, barnehager, skoler, lokale veistubber og saker vi må måle demokratiske krefter på i våre kommuner og fylker.
Tiltreder forøvrig Sosialdemokratiet.no's analyse.
Kommentarer