Hører akkurat nå på Raymond Johansen som innleder om den politiske situasjonen for 150 representanter på årsmøtet til Sør-Trøndelag Arbeiderparti.
Raymond har vært medlem av programkomiteen og har presentert programforslaget, nå er det den internasjonale situasjonen og spesielt situasjonen i Midtøsten.
Her er mitt innlegg i debatten:
Raymond har vært medlem av programkomiteen og har presentert programforslaget, nå er det den internasjonale situasjonen og spesielt situasjonen i Midtøsten.
Her er mitt innlegg i debatten:
Kjære årsmøte, kjære Raymond!
Takk for ei god innledning.
Forrige helg var jeg invitert av Bodø Arbeiderparti som innleder om den politiske situasjonen. Jeg regna fort ut at det ikke var situasjonen i Sør-Trøndelag de var interessert i, så jeg tok utgangspunkt i den rikspolitiske situasjonen.
Etter å ha scannet min egen hukommelse knyttet til mediebildet etter jul, må jeg innrømme at jeg noe nedslått måtte konstatere at med unntak av et par uker der finanskrisa var i sentrum, er det som sitter igjen; Hijab, snikislamifisering, healing, blasfemi og en dose Ari Behn.
Dette er absurd i en situasjon der vi står oppe i ei fattigdomskrise, klimakrise og ei finanskrise som nå har forplantet seg til å bli ei alvorlig krise i realøkonomien hvor stadig flere bedrifter sliter og arbeidsplasser går tapt.
Og selv om store deler av norsk økonomi fortsatt går godt, merker vi utfordringene på kroppen ut over landet.
Så hvorfor er det likevel ikke-debattene som preger norsk media og rikspolitikken?
En forklaring er selvfølgelig at regjeringen håndterer finanskrisen og utviklingen i velferdssamfunnet på en så god måte, at opposisjonen og media ikke greier å mobilisere reell kritikk mot de største politiske sakene. De kunne ikke gjort det bedre selv, og dermed må de finne andre saker å snakke om for å komme i avisen.
En annen forklaring er sannsynligvis at mediene har stadig større flater som skal fylles. Både i bredden gjennom nye kanaler på nett og 24/7 nyhetssendinger, men også flere ganger om dagen. Og siden kampen om annonsekronene også er blitt større, må de hele tiden fornye nyhetsbildet slik at de får seere og lesere. Derfor henter de inn hverandre som politiske kommentatorer. Både redaktørene og opposisjonen har i større grad blitt terningkastere til regjeringens oppførsel mer enn politikken og de politiske retningene. Men de funker dårlig, og Arne Scheie er en bedre kommentator.
Det er nesten så man kan spørre seg om det rikspolitiske Norge kjeder seg. Dekningen minner etterhvert om en realityserie hvor media leter etter de samme typene som TV-selskapene når de skal etablere intriger og konflikter til sine nyhetsflater. Og til høsten skal noen stemmes ut.
Raymond! Noen må stå opp mot dette sirkuset. Det undergraver politikken og fortrenger de viktige sakene fra mediabildet. Og rikspolitikken fremmedgjøres i stadig større grad fra folk flest utover landet.
Dette sirkuset er også en viktig grunn til at Landsmøtet i partiet må avvise forlaget om felles valgdag for kommune-, fylkes- og Stortingsvalg. Vi trenger et pusterom fra det rikspolitiske sirkuset når vi skal velge våre lokale folkevalgte.
Sist kommune- og fylkestingsvalg fant riksjournalistene og partilederne det opportunt å bruke store deler av den siste partileder debatten på å diskutere tekniske endringer i rederibeskatningen, mens vi strevde ute med å forklare hva vi ville gjøre innen eldreomsorgen, barnehagene, skolee og de lokale vegprosjektene.
Riksmedia danner et bilde av Stortinget som et "kjedsomhetens teater", men heller ikke alle aktørene der er fri for skyld. Det må bli slutt på ikke-debattene om hijab og snik-islamifisering. For folk utover landet er det flere som frykter for jobben enn at det skal flytte inn et menneske fra et muslimsk land i nabolaget (Dagsavisen).
Takk for oppmerksomheten!
Kommentarer