Har kronikk i Adresseavisen idag. Her er den:
En mer rettferdig innvandringspolitikk
Summum jus, summa injuria er et av Ciceros mest berømte sitater (Om pliktene, 1.33). Oversatt til norsk er betydningen noe à la: Den største rett, kan skape den største urettferdighet. Med andre ord at om man tolker lovens bokstav for strengt, kan man komme i skade for å krenke lovens ånd. Det er fortsatt et viktig rettsprinsipp at en domstol ikke bare skal avgjøre saken etter den strenge rett, men også etter fritt skjønn ta hensyn til hva som etter de særlige omstendigheter vil være rimelig eller hensiktsmessig.
Jeg tror det er bred oppslutning om en streng og restriktiv asylpolitikk i Norge. Norge alene kan ikke løse verdens flyktningeproblemer, og vi må være bevisste på at de vi slipper inn i landet vårt er de som har behov for beskyttelse, og at de som får avslag sendes raskt tilbake. Derfor har jeg også støttet regjeringens innstramminger de siste årene. Det har etter min mening vært nødvendig, selv om retorikken har vært unødig krenkende innimellom, som da Stokkan Grande i 2007 ba de afghanske flyktningene fortsette vandringen fra Trondheim-Oslo til fots videre til Afghanistan.
Men oppslutningen om en streng og restriktiv asylpolitikk forutsetter også at den er rettferdig. Det må den være på to måter; den første er at det må være likebehandling av like saker, den andre er at det må kunne tas menneskelige hensyn i særlige tilfeller, slik både loven og forskriftene åpner opp for.
Det jeg har reagert på i saken om Maria Amelie/Madina Salamova, er mangelen på rettferdighet ifht det andre punktet. Det er helt urimelig å forvente at en 18 åring skal forlate videregående skole, alle sine venner og hele sitt nettverk - for å reise alene tilbake til et land hun forlot som 12 åring. Det er nettopp denne rimelighetsbetraktningen jeg mener mangler i denne saken. Hun har vært brakt opp i en form for tvangssituasjon av sine foreldre, som norsk rett ville ha hensyntatt i, nær sagt, alle andre saker, og Norge har latt henne gå på skole og universitet, og dermed bidratt til å gi henne en ”særlig tilknytning til riket”.
Da blir det for meg ikke rimelig at avslaget vektlegger hennes ulovlige opphold i så stor grad at innvandringspolitiske hensyn trumfer de åpenbart humanitære forholdene loven omtaler.
Flere jurister peker på at det er rom innenfor dagens regelverk til å løse slike saker. Dr.juris Vigdis Vevstad sier for eksempel til Nettavisen 18. januar: - I Utlendingsloven har man en humanitær paragraf, § 38 (humanitære forhold og særlig tilknytning til riket), som gir rom for å vise humanitært skjønn, men det har blitt så innsnevret i praksis. Flere sier det samme.
Jeg håper intenst denne saken får sin endelige avklaring snart, både til beste for Maria Amelie, de andre papirløse som befinner seg i situasjoner som henne, men også for norsk innvandringspolitikk. Vi trenger bred oppslutning om en streng og restriktiv innvandringspolitikk, men om den ikke kan romme gode løsninger på enkelttilfeller som Maria Amelies, eller andre, mister politikken sin legitimitet.
Det er en skjør balansegang mellom innvandringspolitiske hensyn og humanitære forhold som må defineres bedre. Vi trenger sannsynligvis ikke en gang å skrive om loven.
Norge er forøvrig ikke alene om å diskutere utfordringen med såkalt ”papirløse”. Senest 18. desember brukte dessverre et Republikansk mindretall i USAs senat såkalt filibuster for å blokkere DREAM Act (Development, Relief and Education for Alien Minors). Kort oppsummert et lovforslag som skulle hindre at papirløse immigranter som var kommet ulovlig inn i USA sammen med foreldrene, som barn, skulle straffes for foreldrenes valg. Isteden skulle de få muligheten til å bli amerikanske om de forpliktet seg til militærtjeneste eller utdanning. Forutsetningen var at de hadde fått grunnutdanning og vært i landet i over fem år. Selv den konservative republikaneren Mike Huckabee (som nå topper meningsmålingene som ny republikansk presidentkandidat) har argumentert sterkt for DREAM Act. Obama har kalt nederlaget sin største skuffelse som President.
22 av 27 EU-land, deriblant Finland, Sverige og Nederland har de siste ti årene regulert eller legalisert papirløse. Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var bla reduksjon av ulovlig innvandring. I Frankrike har for eksempel utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
Regjeringen arbeider nå med en Stortingsmelding om barn på flukt. Det er min bønn at vi nå bruker anledningen godt.
AUF har lagt fram tre konkrete og konstruktive forslag for regjeringen:
- Alle som har vært ulovlig i Norge mer enn fire år, skal ha rett på å få søknaden sin behandlet på nytt. Dette vil gi mennesker som Maria Amelie en mulighet til å bli vurdert uavhengig av søknaden til hennes foreldre.
- Sette alle vedtak om mindreårige eller daværende mindreårige i bero inntil stortingsmeldingen om barn på flukt er behandlet av Stortinget.
- At alle saker som omhandler barn må avgjøres i stornemnd, ikke kun av nemndsleder som tilfelle var i Maria Amelie-saken.
Maria Amelie har gitt oss ny innsikt gjennom sin historie. Det bør føre til at vi endrer praktiseringen av humanitærparagrafen, det holder ikke at vi bare øker anledningen for å søke arbeidstillatelse slik at Maria Amelie kan komme tilbake. For da ender saken med å dreie seg kun om henne og de mest ressurssterke blant de papirløse, og det gjør den jo ikke.
- Posted using BlogPress from my iPad
VG
En mer rettferdig innvandringspolitikk
Summum jus, summa injuria er et av Ciceros mest berømte sitater (Om pliktene, 1.33). Oversatt til norsk er betydningen noe à la: Den største rett, kan skape den største urettferdighet. Med andre ord at om man tolker lovens bokstav for strengt, kan man komme i skade for å krenke lovens ånd. Det er fortsatt et viktig rettsprinsipp at en domstol ikke bare skal avgjøre saken etter den strenge rett, men også etter fritt skjønn ta hensyn til hva som etter de særlige omstendigheter vil være rimelig eller hensiktsmessig.
Jeg tror det er bred oppslutning om en streng og restriktiv asylpolitikk i Norge. Norge alene kan ikke løse verdens flyktningeproblemer, og vi må være bevisste på at de vi slipper inn i landet vårt er de som har behov for beskyttelse, og at de som får avslag sendes raskt tilbake. Derfor har jeg også støttet regjeringens innstramminger de siste årene. Det har etter min mening vært nødvendig, selv om retorikken har vært unødig krenkende innimellom, som da Stokkan Grande i 2007 ba de afghanske flyktningene fortsette vandringen fra Trondheim-Oslo til fots videre til Afghanistan.
Men oppslutningen om en streng og restriktiv asylpolitikk forutsetter også at den er rettferdig. Det må den være på to måter; den første er at det må være likebehandling av like saker, den andre er at det må kunne tas menneskelige hensyn i særlige tilfeller, slik både loven og forskriftene åpner opp for.
Det jeg har reagert på i saken om Maria Amelie/Madina Salamova, er mangelen på rettferdighet ifht det andre punktet. Det er helt urimelig å forvente at en 18 åring skal forlate videregående skole, alle sine venner og hele sitt nettverk - for å reise alene tilbake til et land hun forlot som 12 åring. Det er nettopp denne rimelighetsbetraktningen jeg mener mangler i denne saken. Hun har vært brakt opp i en form for tvangssituasjon av sine foreldre, som norsk rett ville ha hensyntatt i, nær sagt, alle andre saker, og Norge har latt henne gå på skole og universitet, og dermed bidratt til å gi henne en ”særlig tilknytning til riket”.
Da blir det for meg ikke rimelig at avslaget vektlegger hennes ulovlige opphold i så stor grad at innvandringspolitiske hensyn trumfer de åpenbart humanitære forholdene loven omtaler.
Flere jurister peker på at det er rom innenfor dagens regelverk til å løse slike saker. Dr.juris Vigdis Vevstad sier for eksempel til Nettavisen 18. januar: - I Utlendingsloven har man en humanitær paragraf, § 38 (humanitære forhold og særlig tilknytning til riket), som gir rom for å vise humanitært skjønn, men det har blitt så innsnevret i praksis. Flere sier det samme.
Jeg håper intenst denne saken får sin endelige avklaring snart, både til beste for Maria Amelie, de andre papirløse som befinner seg i situasjoner som henne, men også for norsk innvandringspolitikk. Vi trenger bred oppslutning om en streng og restriktiv innvandringspolitikk, men om den ikke kan romme gode løsninger på enkelttilfeller som Maria Amelies, eller andre, mister politikken sin legitimitet.
Det er en skjør balansegang mellom innvandringspolitiske hensyn og humanitære forhold som må defineres bedre. Vi trenger sannsynligvis ikke en gang å skrive om loven.
Norge er forøvrig ikke alene om å diskutere utfordringen med såkalt ”papirløse”. Senest 18. desember brukte dessverre et Republikansk mindretall i USAs senat såkalt filibuster for å blokkere DREAM Act (Development, Relief and Education for Alien Minors). Kort oppsummert et lovforslag som skulle hindre at papirløse immigranter som var kommet ulovlig inn i USA sammen med foreldrene, som barn, skulle straffes for foreldrenes valg. Isteden skulle de få muligheten til å bli amerikanske om de forpliktet seg til militærtjeneste eller utdanning. Forutsetningen var at de hadde fått grunnutdanning og vært i landet i over fem år. Selv den konservative republikaneren Mike Huckabee (som nå topper meningsmålingene som ny republikansk presidentkandidat) har argumentert sterkt for DREAM Act. Obama har kalt nederlaget sin største skuffelse som President.
22 av 27 EU-land, deriblant Finland, Sverige og Nederland har de siste ti årene regulert eller legalisert papirløse. Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var bla reduksjon av ulovlig innvandring. I Frankrike har for eksempel utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
Regjeringen arbeider nå med en Stortingsmelding om barn på flukt. Det er min bønn at vi nå bruker anledningen godt.
AUF har lagt fram tre konkrete og konstruktive forslag for regjeringen:
- Alle som har vært ulovlig i Norge mer enn fire år, skal ha rett på å få søknaden sin behandlet på nytt. Dette vil gi mennesker som Maria Amelie en mulighet til å bli vurdert uavhengig av søknaden til hennes foreldre.
- Sette alle vedtak om mindreårige eller daværende mindreårige i bero inntil stortingsmeldingen om barn på flukt er behandlet av Stortinget.
- At alle saker som omhandler barn må avgjøres i stornemnd, ikke kun av nemndsleder som tilfelle var i Maria Amelie-saken.
Maria Amelie har gitt oss ny innsikt gjennom sin historie. Det bør føre til at vi endrer praktiseringen av humanitærparagrafen, det holder ikke at vi bare øker anledningen for å søke arbeidstillatelse slik at Maria Amelie kan komme tilbake. For da ender saken med å dreie seg kun om henne og de mest ressurssterke blant de papirløse, og det gjør den jo ikke.
- Posted using BlogPress from my iPad
VG
Kommentarer
Ting kan være så likt det bare vil, men om folket merker for stor innvandring så vil reaksjonene komme likevel.