Selv om Demokratene ikke fikk 60 senatorer og dermed kunne unngå veto fra Sentatet (filibuster), så får de nå 57 eller 58 senatorer, avhengig av hva som skjer i Minnesota, hvor det skiller bare noen få hundre stemmer mellom fæle Norm Coleman og vår helt - Al Franken (se her: Følg med i Minnesota - Heia Al!)
USAs konstitusjon er laget slik at både Kongressens to kamre (Senatet og Representantenes Hus) og Presidenten kan passe på hverandre. Det betyr at de kan bruke veto mot hverandre. Og budsjett og lovsaker skal vedtas i Kongressen, først i Huset, så i Senatet. Demokratene har nå flertall begge steder, men siden de ikke har 60 senatorer, kan Republikanerne blokkere lov- og budsjettsaker, feks i klimakampen i Senatet.
Dette gjør at USA neppe er helt klare til å forplikte seg i København, siden dette tar tid og Obama nå må konsentrere seg om finanskrisen (VG, Dagbladet). Frykten er at Republikanerne vinner enda flere seter i Kongressen ved valget om to år. Derfor haster det. Presidentens første 100 dager er essensielle om man skal få resultater av vedtatt politikk. Det var dette Franklin D. Roosevelt lyktes med når han introduserte New Deal, som ble vedtatt på rekordtid under den store depresjonen for omlag 80 år siden.
Så er det slik at selv om Demokratene har 57 eller 58 senatorer, så er senatorene såpass bundet av stemningen i sin hjemstat, samt at de er såpass selvstendige, at det langt ifra er sikkert at de følger partiet sitt, selv om det i slike krisetider som nå er mer sannsynlig.
Dessuten finnes det fortsatt noen få moderate Republikanere igjen. I klimasaken bør John McCain være en god alliert, det samme bør Susan Collins fra Maine, kunne være. Om Obama i tillegg utnevner en republikansk senator, fra en stat styrt av Demokratisk Guvernør, til regjeringen sin - kan Guvernøren oppnevne en Demokrat til Senatet, og dermed vinner Demokratene ennå en plass.
Det er nettopp dette som er viktig med Obamas retorikk om å samle nasjonen og operere på tvers av partilinjene. Han er helt avhengig av det om han skal lykkes, da kan han ikke bruke årevis på å overtale sure Republikanere i Kongressen for å få satt politikken ut i livet. David Brooks har en fin drøm om dette i NY Times Change I Can Believe In.
Spesielt når det gjelder klima er det grunn til å håpe på endring. Dette fordi begge sidene er enige om at USA må bli mer uavhengige av energi fra fjerne, USA-fiendtlige steder i verden. Altså sikkerhetspolitisk. Videre erkjenner tilstrekkelig mange Republikanere klimakrisen, samt at den var en av hovedsakene i Obama-kampanjen. Til slutt har Obama vært svært tydelig på at fornybar energi og klimaløsninger skal være en viktig del av å gjenreise økonomien med nye bedrifter, jobber og teknologi. Han har konkret forpliktet seg til å gi 15 mrd US dollar til dette i året.
Men det kan bli tøft å få det gjennom Kongressen, og det er mange motkrefter. Al Gores WE-kampanje passer på, og der har ihvertfall jeg meldt meg inn:
USAs konstitusjon er laget slik at både Kongressens to kamre (Senatet og Representantenes Hus) og Presidenten kan passe på hverandre. Det betyr at de kan bruke veto mot hverandre. Og budsjett og lovsaker skal vedtas i Kongressen, først i Huset, så i Senatet. Demokratene har nå flertall begge steder, men siden de ikke har 60 senatorer, kan Republikanerne blokkere lov- og budsjettsaker, feks i klimakampen i Senatet.
Dette gjør at USA neppe er helt klare til å forplikte seg i København, siden dette tar tid og Obama nå må konsentrere seg om finanskrisen (VG, Dagbladet). Frykten er at Republikanerne vinner enda flere seter i Kongressen ved valget om to år. Derfor haster det. Presidentens første 100 dager er essensielle om man skal få resultater av vedtatt politikk. Det var dette Franklin D. Roosevelt lyktes med når han introduserte New Deal, som ble vedtatt på rekordtid under den store depresjonen for omlag 80 år siden.
Så er det slik at selv om Demokratene har 57 eller 58 senatorer, så er senatorene såpass bundet av stemningen i sin hjemstat, samt at de er såpass selvstendige, at det langt ifra er sikkert at de følger partiet sitt, selv om det i slike krisetider som nå er mer sannsynlig.
Dessuten finnes det fortsatt noen få moderate Republikanere igjen. I klimasaken bør John McCain være en god alliert, det samme bør Susan Collins fra Maine, kunne være. Om Obama i tillegg utnevner en republikansk senator, fra en stat styrt av Demokratisk Guvernør, til regjeringen sin - kan Guvernøren oppnevne en Demokrat til Senatet, og dermed vinner Demokratene ennå en plass.
Det er nettopp dette som er viktig med Obamas retorikk om å samle nasjonen og operere på tvers av partilinjene. Han er helt avhengig av det om han skal lykkes, da kan han ikke bruke årevis på å overtale sure Republikanere i Kongressen for å få satt politikken ut i livet. David Brooks har en fin drøm om dette i NY Times Change I Can Believe In.
Spesielt når det gjelder klima er det grunn til å håpe på endring. Dette fordi begge sidene er enige om at USA må bli mer uavhengige av energi fra fjerne, USA-fiendtlige steder i verden. Altså sikkerhetspolitisk. Videre erkjenner tilstrekkelig mange Republikanere klimakrisen, samt at den var en av hovedsakene i Obama-kampanjen. Til slutt har Obama vært svært tydelig på at fornybar energi og klimaløsninger skal være en viktig del av å gjenreise økonomien med nye bedrifter, jobber og teknologi. Han har konkret forpliktet seg til å gi 15 mrd US dollar til dette i året.
Men det kan bli tøft å få det gjennom Kongressen, og det er mange motkrefter. Al Gores WE-kampanje passer på, og der har ihvertfall jeg meldt meg inn:
Kommentarer