Kjære nei til EU-venner!
Velkommen til Trøndelag. Jeg hører til blant dem som er grenseblind, og derfor ikke greier å se fylkesgrensa inne i tunnelen gjennom Gevingåsen, og derfor ønsker jeg da også velkommen til Trøndelag, selv om min jurisdiksjon egentlig stanser inne i fjellet rett her borte.
Så kan jo noen og enhver spøke på engelsk med Sør-Trøndelag – next to Hell.
Fylkene har vært delt siden Danskekongen delte oss den 21. oktober i 1804. Den gangen måtte Stjørdal bli en del av Nord-Trøndelag for å sikre en slags balanse i folketallet mellom fylkene. Nå tror jeg nok Stjørdalingene mest føler seg som grenselandet. De er både Nord- og Sør-Trøndere, men sannsynligvis mest trøndere.
Vi samarbeider tett begge fylkene og Trondheim. Vi lager for eksempel felles fylkesplan. Og i en omskiftelig verden der stadig flere inntrykk renner inn over oss gjennom ulike nyhets- og underholdningskanaler. Hvor vi reiser mer og får mer besøk, har vi brukt mye tid på å finne ut hvem vi er i Trøndelag. Vår analyse er at identitet og tilhørighet blir viktigere når mangfoldet øker. Derfor har vi lurt en del på hvem vi er. Ordet trønder betyr visst ”den som trives”. Og det kan stemme godt. Men det finnes jo mange typer trøndere, men det er noe som går igjen. Noen mener vi er veldig impulsive bare vi får tenkt oss om. Og det går ei historie om en typisk trøndersk konversasjon:
For mange år siden skulle to kaller ro til Bergen. Like før de dro avgårde så falt den ene i Ravnkloa.
- Æ datt, sa han.
Etter dette rodde de avsted i taushet. Ved landstigningen i Bergen falt den andre i vannet.
- Æ, å, sa han.
Og på mange måter er nok den litt trauste, fåmælte trønderen med bart blitt en slags stereotypi. Det er i hvert fall ofte en bartemann med skinnvest som brei i målet nynner på Rosenborgsangen som parodieres når underholdningskanalene lager innslag. Og så drikker vi visst bare heimbrent og karsk.
Ei av historiene fra forrige EU-kamp var fra en skoledebatt der representanten fra nei-sida ble tvunget til å si minst én positiv ting ved norsk EU-medlemskap, og han måtte innrømme at jo; spriten ville jo bli billigere.
Da han etterpå gikk rundt å snakka med elevene kom han til en Maskin og Mek-klasse der alle guttene skulle stemme nei. Genialt! Var det argumentene om internasjonal solidaritet, miljø eller handlefrihet som hadde gjort utslaget?
Nei! Det va for så vidt mytij bra med EU, men æ ska fa.. mæ itj ha minnjer betalt for spritn!
Kanskje er det nettopp slike historier som har fått konsulenter til å advare mot slagord som for eksempel: Sats på Selbu – bygda som brenner for deg!
Men vi er mer. Trøndelag har store naturressurser. Etter siste istid ligger det igjen mineralrike avsetninger som gir god matjord som grunnlag for et svært oppegående landbruk. Både når det gjelder produksjon av store volum til en stor næringsmiddelindustri i regionen, men også i stadig større grad produksjon av småskala produkter. Kortreist mat. 20 prosent av landbruksproduksjonen i Norge finner sted i Trøndelag.
Elvene i Trondheimsfjorden er fabelaktige lakseelver, og vitner om at Trøndelag er et sted hvor den nordatlantiske laksen trives. Golfstrømmen gjør en liten sving inn utenfor Trøndelagskysten og sørger for at temperaturen og hastigheten i vannet er optimal for å drive lakseoppdrett, og noen av de aller fremste lakseoppdretterne i verden produserer 20 prosent av Norges oppdrettslaks pr år (120 000 tonn).
Så vi er opptatt av maten i Trøndelag. Og av skogen. Skognæringa omsetter for om lag 5 mrd kroner pr år, med giganten Norske Skog som lokomotivet.
Ute på sokkelen i Norskehavet skal det investeres for om lag 100 mrd kroner i vedlikehold og nye feltutbygginger i årene som kommer, og her på Stjørdal følger de produksjonen online gjennom noen av de mest avanserte IKT-systemene som er i bruk i verden. De modellerer feltene i 3D og jobber real-time sammen med de ansatte ute på plattformene.
Men mye av Trøndelags historie er Norges historie. Etter at Olav Tryggvasson grunnla Trondheim i 997, ble Slaget på Stiklestad en merkestein. Nord-trønderne bruker å si at de drepte kongen, mens vi stjal liket og gjorde penger på ham. Olavsmyten gjorde Trondheim til en viktig by i middelalderen. Nidarosdomen, erkebispesetet, alle Olavskirkene i Nord-Europa og pilgrimsvandringene vitner om en historie som rekker langt utover.
Forvaltningen av Olavsarven er derfor et av hovedpunktene i den felles Trøndelagsplanen og reiselivssatsingen i regionen.
Det samme er ønsket om å opprettholde ei spredt bosetting. Alle de fantastiske ressursene jeg nå har omtalt ligger langs kysten eller inn i innlandet eller opp i fjell-landet vårt mot EU, utenfor storbyen vår. Uten at det bor folk der, vil grunnlaget for å drive verdiskaping forvitre. Skal det bo folk der, trenger vi både bo- og blilyst. Kultur, arbeidsplasser og velferd. En aktiv distriktspolitikk er ikke veldedighet, men en dyd av nødvendighet for å leve av Trøndelags naturgitte fortrinn; jord-, skog og havbruket, reiselivet og petroleumsressursene.
Og et land som er så rikt på råvarer, vil slite tungt om valutaen vår skulle tjores fast til en valuta som settes av mer konsumerende markeder og nasjoner. Gode råvarepriser er bra for våre produsenter og dårlig for EU, og motsatt. Men felles valuta vil frarøve oss handlefrihet og viktige rammevilkår for mange av bedriftene våre.
Kanskje det er derfor så mange sier nei til norsk EU-medlemskap her i Trøndelag.
Men det kanskje sterkeste fortrinnet vi har i Trøndelag, er det vi kaller for hjernekraftverkene våre i Trondheim. Universitetet, Høgskolen og Sintef. Studiebyen Trondheim hvor sjette innbygger du møter er en student. Samspillet mellom kunnskaps- og teknologimiljøene i Trondheim og våre næringer i distriktene, gjør at vi kan konkurrere med høykvalitetsvarer på verdensmarkedet, samtidig som Norge er en velferdsnasjon med høyere lønninger enn konkurrentene.
For Trøndelag og Trondheim er disse miljøene så viktige at vi til og med har innført en kjærestegaranti i Trondheim. Vi garanterer kjæreste under studieoppholdet for alle som studerer i byen. Det står med lite skrift at du må gjøre en liten egeninnsats, og at vi ikke kan garantere at det blir en trønder, men vi anbefaler det sterkt.
Våre hjernekraftverk deltar allerede tett innvevd i EU. Både NTNU og Sintef deltar, og er leading partner, i flere store forskningsprogrammer innen EUs rammeprogrammer for forskning. De greier seg bedre enn mange forskningsinstitutter i land som er medlemmer av unionen, så det finnes ingen tunge krav om medlemskap fra disse miljøene heller, selv om det helt sikkert finnes både ja- og nei-folk innen våre kunnskaps- og teknologibastioner.
Kanskje det er derfor så mange sier nei til norsk EU-medlemskap her i Trøndelag.
For her i Trøndelag er vi solide nei-folk. Ja, såpass massivt i noen kommuner at det fortelles ei historie fra opptellinga i 94 i en av stemmekretsene i Tydal, der lederen av stemmestyret selvfølgelig også var nei-mann. Tellekorpset telte og telte, og alle stemmene var nei-stemmer. Men plutselig kom det en ja-stemme på bordet. Stemmelederen ble tilkalt og så forundret på stemmeseddelen. – Du får bare legge den tilside så lenge, sa han. De telte lenger, og lenger enn langt, før det plutselig dukka opp enda en ja-stemme. Stemmelederen ble tilkalt igjen. – Det var det jeg skjønte. Jævelen stemte to ganger – kast begge!
Trøndelag samarbeider godt med EU. Vi har både Europakontor i Brussel, og vi deltar i CPMR, som er en organisasjon for kystnære regioner i EU. Der møter både Barroso og andre fra kommisjonen på møtene. Så kan vi i Nord- og Sør-Trøndelag trøste oss med at vi fortsatt ikke er medlemmer i EU, i motsetning til våre venner i Øst-Trøndelag – Jämtland og Härjedalen. De stemte nei med enda større marginer enn her, men er likevel medlemmer og kommer seg aldri ut.
Nei til EU er på sitt beste når argumentene som bringes fram i den norske debatten er basert på grundig kunnskap og fakta fra EUs mange paragrafer og vedtak. Nei til EU gjør en utrolig god jobb på dette området. Og vi husker det Jagland sa sommeren 1994; Den siden som driver med juks og fanteri vil tape. Det kan vi gi ham helt rett i!
Og vi husker skremselspropagandaen fra Svein Aaser og NHO om nedturen som skulle starte 29. november 1994. Vi kommer til å tape 110 532 arbeidsplasser, eller noe sånt – i hvert fall en konkret tall. Slik gikk det som kjent ikke, og det er jo derfor det må gå 30 år mellom hver folkeavtemming om EU, slik at folk har glemt alle ja-skremslene fra forrige gang.
Jeg vil gratulere Nei til EU med sammenhengende flertall på over 50 prosent mot medlemskap på målingene til Sentio i over ett år, og samtidig med at medlemsmassen vokser jevnt og trutt. Nei til EU er en folkebevegelse som stadig rører på seg og minner makta i Norge om at det ikke finnes noe walk-over til norsk EU-medlemskap.
Men samtidig har jeg en bønn om at vi må beholde bredden i nei-motstanden. Uten EØS-tilhengerne i Ap, KrF, Venstre og store deler av fagbevegelsen, så blir alliansen for smal. Det er også viktig å anerkjenne at det finnes mange som har reelle argumenter for både EØS og faktisk også for Tjenestedirektivet, men som samtidig er sterkt imot et norsk EU-medlemskap. Vi trenger også dem på laget neste gang det lykkes for ja-sida å starte prosessen fram mot en ny folkeavstemming.
Det er noe med november for meg…
For 12 dager siden – den 3. november – var jeg på det største politiske folkemøtet jeg har vært siden vi samlet oss i Oslo 19. november 1994. Jeg var på valgkampavslutningen til Barack Obama i Manassas Park, Virginia. En av de viktige vippestatene sammen med 90 000 andre mennesker.
Noen dager tidligere pakket jeg valgmateriell sammen med noen pensjonister og studenter et annet sted i Virginia. Og det som slo meg var; Folkemøtenes og folkebevegelsenes tid er ikke forbi. Det er mulig å mobilisere nedenifra for å endre retning. Det er fortsatt mulig å flytte fjell gjennom organiserte folkebevegelser nedenifra.
Håpet som lyste i øynene til alle vi snakka med på valgmøtet. Håpet om å slette en skavank som har levd i USA helt i fra de skrev konstitusjonen, der svarte ble betraktet som 3/5 mennesker, via Borgerkrigen og Lincolns oppgjør med slaveriet til Martin Luther King jr, Bobby Kennedy og utallige navnløse barn og unge, som ga sine liv i kampen mot uverdigheten det er å betrakte andre mennesker som mindre verdt. Håpet om å forløse drømmen fra 28. august 1963 på trappa til minnesmerket over Lincoln: I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.
Men samtidig også håpet blant mange av de unge, middelaldrende og eldre som var der. Enten de var hvite, svarte, spansk-amerikanere, eller andre. Håpet om at det skulle være mulig med folkelig engasjement og samling å vinne over maktapparatene, de store og sterke lobbyistene og pengemakta i Washington DC.
Den innestengte forløsningen som lå i denne menneskemengden som var samlet, hadde en energi som minnet meg om 19. november 1994, selv om kampen for likeverdet hos afro-amerikanerne har en høyere dimensjon enn våre EU-debatter.
Men organiseringen av kampanjen og mangfoldet av mennesker som deltok i Obama-kampanjen minnet meg om nei-kampen i 1994.
Det er fortsatt behov for folkebevegelsene. For fortsatt kan folkebevegelsene bevege den etablerte makten i samfunnet. Lykke til med resten av landsmøtet og takk for invitasjonen og oppmerksomheten.
Kommentarer