1. mai 2010 på Melhus

Her er talen min 1. mai 2010 på Melhus (sjekkes mot framføring).

Vær barmhjertig, Herre

vis en særlig omsorg for de mennesker som

er så

logiske

så praktiske,

så realistiske

at de forarges

når noen kan tro

at det finnes en liten, blå hest

Kjære alle sammen - gratulerer med dagen!

Jeg tenkte jeg skulle begynne med ordene til Helder Camara. Fattigfolkets biskop fra Brasil.
Da arbeiderbevegelsen begynte å spire her i landet for over 100 år siden, lå fattigdommen som ei tung bør på arbeidsfolket. Denne børa som hadde vært følgesvenn i mange hundre år. Men spira som lukta på våren en mai-dag, hadde livsmot og kraft nok til å strekke seg mot lyset. Forbannelsen over uretten, og håpet om rettferd, ga krefter nok til at arbeiderbevegelsen sakte men sikkert slo rot.

Så la oss på denne maidagen være stolte av at det er den bevegelsen vi har slutta oss til, som har trodd på at det var mulig å forandre, at det, når alt så som mørkest ut, og slitet var uutholdelig, at det var mulig å gjøre hverdagen til folk bedre, at det var våre pionerer som trodde på en liten blå hest – at det umulige kunne bli mulig.

Norge
Norge er et godt land å bo i. Sammenlignet med den endeløse nøden vi ser i alt for mange andre deler av verden, framstår nok Norge som i nærheten av et paradis. Når vi tenker på den norske samfunnsdebatten, og det gjelder oss alle, burde vi kanskje stoppe opp litt innimellom å tenke over hvor privilegerte vi er på toppen av FNs årlige kåring av hvilke land det er best å bo i, i verden.

Ole Paus sa en gang: - Vi har alt – og det er alt vi har.

Kanskje er det slik? Har vi sluttet å drømme. Er velferdsstaten blitt vel-ferdig-staten. Er alt blitt perfekt og er det første vi tenker på når vi våkner i Norge: - Hva skal jeg klage på i dag?

Har det umulige blitt mulig? Har den politiske kampen i Norge endt opp som en såpeopera der avis- og TV-debattene ikke lenger angår politiske drømmer og kampe om vegvalg, men mer hvilke politikere som tar seg godt ut, som har de morsomste replikkene eller som har de groveste eksemplene på hvor ille det står til i ”verdens beste land å bo i”? Har norsk politisk debatt endt opp som en eneste stor Reality-serie, hvor Stortinget i realiteten er som en Pengebinge med intriger og bakvaskelser, mens valgene er blitt en mentometer knapp hvor vi inviteres til å stemme partier og representanter ut – og ikke inn – på Stortinget?

Jeg tror heldigvis ikke det. Jeg møter stortingspolitikere fra alle parti, som fortsatt bærer på drømmer. Som fortsatt jobber beinhardt for å få oppslutning og gjennomslag for saker som de tror på og som hver for seg vil gjøre Norge bittelitt bedre.

Men jeg tror vi skal passe oss. Medias behov for å produsere underholdning smitter over på politikken. Og i et land hvor vi er stadig mettere, er det en fare for at irritasjonene framfor drømmene blir det som fanger både vår og medias oppmerksomhet.

Norsk politikk dreier seg fortsatt om vegvalg. Om hvilke retning vi ønsker å utvikle samfunnet vårt i. Om hvilke verdier vi ønsker skal danne grunnlaget for samfunnsutviklingen. Men kanskje snakker vi for lite om drømmene våre, og kanskje bør vi løfte blikket mer i den daglige politiske debatten.

Et frihetsprosjekt
For la oss huske på at byggingen av velferdsstaten var et stort frihetsprosjekt.

Det er et byggverk for frihet som ikke bare er frihet fra – men også frihet til.

Det finnes folk som forsøker å fortelle oss at den viktigste friheten er frihet fra offentlige inngrep, fra skatter og lover og regler. Olof Palme svarte en gang på det at da måtte de frieste folkene i verden være flyktninger på vandring gjennom ørkenen. Uten noen stat som la restriksjoner, frie til å vandre hvor de ville.

Men den virkelige friheten kommer jo ikke før mulighetene til å velge er der.

Høyrekreftene hevder at tida har løpt fra kollektive løsninger og at i det moderne samfunnet er det individet og ikke fellesskapet som er det viktige.

Men når fellesløsningene svikter er det jo INDIVIDET som taper.

Det er den enkelte som rammes.

Fellesskapet er en FORUTSETNING - som ligger i bunn - for mulighetene til å bruke seg selv.
At det er en motsetning mellom gode fellesløsninger og frihet for enkeltmennesket er en myte.

Men byggingen av velferdsstaten er ikke over. Alt er ikke perfekt, og fortsatt sliter mange av våre medmennesker innenfor rammene av det store fellesskapet vi har skapt i Norge.

Og fortsatt er det politisk kamp om viktige fundamenter, verdier og vegvalg i Norge. Og det er all grunn til å advare mot en politisk retning som i større grad legger opp til det mange kaller sjøbergingsøkonomien. Altså et samfunn hvor skattene skal bli lavere og hver enkelt av oss skal overta ansvaret for vår velferd i et marked hvor vi kjøper våre trygghetstjenster som omsorg, helse og utdanning.

Men vi vet at markedet har sine begrensninger. Markedet fungerer for vareproduksjon, effektivisering, kjøp og salg. Men markedet har sine begrensninger og ikke alt bør omsettes i et marked.

Eldreomsorg, helse og utdanning skaper større og flere muligheter for flere om fellesskapet tar ansvar framfor at vi legger disse tjenestene ut i et marked som favoriserer de få. De med størst ressurser. Vi ønsker et bedre samfunn for alle – ikke de få.

Men det er fortsatt mye vedlikeholdsarbeid igjen i velferdsstaten. Den må videreutvikles. Alt er ikke bra. Alt for mange ungdommer faller fra i skolen. Eldreomsorgen har sine mangler og vi står overfor store utfordringer for å sikre en verdig alderdom nå som vi lever lengre.

Heltid/deltid
Innenfor helse- og omsorgssektoren går det mange ansatte i deltidsstillinger med håp om en fulltids stilling. Heltid må være en rettighet, og deltid en mulighet.

For mange småbarnsforeldre innen helse- og omsorgssektoren er det utfordrende med deltidsstillinger som i praksis tvinger dem til å ta på seg vakter på kort varsel helg og natt. Dette holder sannsynligvis sykefraværet oppe, og øker gjennomstrømmingen av feks sykepleiere. Flere slutter i faget siden det blir umulig å planlegge tilværelsen som småbarnsforelder og familiemedlem på denne måten. Noe som minker effektiviteten i helsevesenet siden mye erfaring og kompetanse til stadighet må erstattes.

Dette er også et likestillingsspørsmål. Undersøkelser viser at all deltidsbruken blant kvinner skaper lønnsforskjeller mellom kjønnene, i kvinners disfavør.

Eneste måte å få bukt på dette problemet er en kraftig og samordnet innsats både på nasjonalt og kommunalt nivå - i samspill med fagbevegelsen. Det vil koste tid og penger, men alternativet koster allerede for mye i form av slitasje tusenvis av ansatte innen en alt for lite effektiv helse- og omsorgssektor. Kostnaden kan avskrives på bedre helse for hundretusenvis av ansatte, økt effektivitet og sparte kostnader innen helse- og omsorgssektoren på sikt.

Fylkestinget vedtok for noen dager siden høringsuttalelse til Helse Midt-Norges strategiplan 2020. Fylkestinget vil ikke bli med på noen som helst strukturdiskusjon begrunnet i mangel på kompetent arbeidskraft før Helse Midt-Norge og St Olavs Hospital løser heltid-/deltidsproblemene.

Veg, finanskrise osv
Og fortsatt trenger vi tryggere og bedre veger, en bedre jernbane, nok strøm til riktig pris i Midt-Norge, satsing på forskning og en større offensiv i klimapolitikken. Men for meg framstår alle disse utfordringene som utfordringer som må løses i fellesskap, og ikke ved skattelettelser, privatisering og alles kamp mot alle i et uregulert marked.

Norge har kommet seg trygt gjennom finanskrisen. Vi har ikke på samme måte som mange av andre land opplevd at finanskrisen har utiklet seg til en realøkonomisk og videre til en sosial krise.

Valget i fjor ga oss fortsatt rødgrønn regjering, det tror jeg vi skal prise oss lykkelige for. En FrP-dominert Høyreregjering, med store skattelettelser og deregulering av markedene, ville satt arbeidsplasser og offentlig velferdsproduksjon i fare og Norge ville fort at gått fra å være et unntak på finanskrisens urolige hav, til å ende i samme situasjon som de fleste andre land som nå opplever dype sosiale kriser og eksplosiv arbeidsledighet.

”Folk forandrer verden” er overskriften på årets innsamlingsaksjon fra Norsk Folkehjelp.

Arbeiderbevegelsen i Norge greide å skape endringer ved å kreve retten til å ytre oss, organisere oss og utøve våre politiske rettigheter. Vi tok makta og så bygde vi velferdsstaten. Organisasjonsliv og kollektiv makt står i sentrum den 1. mai ,men fortsatt ser vi at millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter.

Millioner av mennesker i verden lever i dyp fattigdom. Samtidig er det sånn noen av de ”fattigste landene” i verden også er de som er rikest på mineraler og ressurser. Skjev fordeling av ressurser er det store problemet her. Det henger sammen med manglende demokrati.

Demokrati, retten til å ytre seg og organisere seg er derfor viktige mål i utviklingspolitikken. Der folk kan mobilisere for å få til omfordeling av makt og ressurser, der legges fundamentet for varig endring og fattigdomsbekjempelse.

Norsk Folkehjelp gir støtte til sivilsamfunn, sosiale bevegelser og organisasjonsbygging. Det handler om å sette folk i stand til å forandre sin verden.

I Kambodsja opplever mange nye redsler på grunn av landplyndring. Over 150.000 fattige har blitt tvangsflyttet og fordrevet fra jorda si. Norsk Folkehjelp jobber med lokale samarbeidspartnere som organiserer og gir informasjon og juridisk bistand til fattigfolk om deres landrettigheter. Det mobiliserer folk selv til å organisere seg mot lokale overgripere og utenlandske selskaper.

I Sør-Sudan samarbeider Folkehjelpa med Arbeiderpartiet for å hjelpe den tidligere frigjøringsbevegelsen SPLM med omstillingen fra en frigjøringsbevegelse til et politisk parti. Folkehjelpa jobber også for å styrke folks rettigheter til land og naturressurser. De jobber for likestilling og har prosjekter i samarbeid med lokale organisasjoner for å få på plass et lovverk som kan sikre ytringsfrihet og uavhengige media. Folk i Sudan har i høyeste grad mulighet til å klare seg selv på sikt både på oljeinntekter, naturressurser og eget arbeid, men på kort sikt er det viktig å bidra med å styrke de organisasjonene og byggesteinene som demokrati må baseres på.

I Ecuador har urfolk i mange tiår opplevd fattigdom, undertrykking og enorm urettferdighet. Nå ser de håp gjennom de siste årenes maktendringer. De vil at naturressursene og nyfunnet olje skal gi inntekter til det store flertall og framtidige generasjoner gjennom offentlig eierskap. Sånn som her hjemme. Men det krever fortsatt politisk press og mobilisering fra sivilsamfunnet.

Når vi feirer våre seire og minnes våre helter her hjemme 1. mai, må vi også ha fokus på vårt ansvar for å bidra til demokrati og organisasjonsrett også i andre deler av verden. Jeg vil derfor oppfordre alle til å støtte opp om 1. mai innsamlingen, for det er folk som forandrer verden.

En ledetråd for Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er å gjøre en forskjell. Det er å bidra til fred, stabilitet og fremgang. Mange steder ser det håpløst ut – men vi har ikke lov å gi opp.

I dag lever mennesker i Midtøsten i konflikt og frykt for hva morgendagen vil bringe. Vold, terror og krig har i alt for mange år preget regionen. Situasjonen kan virke håpløs. Men vi kan ikke gi opp. Vi må stå opp for de som lider urett i Midtøsten.

Norge leder den internasjonale giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Dette er det eneste internasjonale fora hvor palestinere og israelere møtes jevnlig. Gjennom denne gruppen har vi klart å bidra mye til oppbygging av et fungerende samfunn på Vestbredden.

Og det gir resultater: I fjor hadde Vestbredden en økonomisk vekst på 8 prosent. Og de palestinske selvstyremyndighetene er på vei til å få strukturer som snart kan gjøre det mulig å etablere en stat. Norge er tett på palestinernes arbeid. Og vi er tett på israelerne for å bidra til forhandlinger. Vi er tett på for å bidra til reelle løsninger på de utfordringene som både palestinere og israelere står overfor. Det er bare ved å være i front med en konstruktiv politikk overfor både palestinere og israelere at vi kan skape frihet og trygghet for begge.

Og vårt budskap er klart:

• En varig fred mellom israelere og palestinere kan bare oppnås ved forhandlinger.
• Israels okkupasjon og bygging av ulovlige bosettinger må opphøre.
• Israel må få leve i sikkerhet, fri for terrortrusselen og i fred med sine naboer.
• Palestinerne må også forsone bitre motsetninger.
• Muren må rives.
• Og Palestina må bli egen stat.

En aldrende indianer-bestefar, som snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden, og han sa:

- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.

Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?

Den gamle svarte:
- Den jeg mater.

Ramallah
I 2008 besøkte jeg Ramallah på Vestbredden og Israel, sammen med daværende Kulturminister Trond Giske og Rita Ottervik. På vei tilbake fra besøkte Trond og jeg teateret i Tel Aviv. Der fikk vi komme bak scenen å snakke med palestinske og israelske skuespillere som sammen skulle sette opp stykket ”The return to Haifa”. Stykket hadde blitt møtt med voldsomme protester i Israel, og det var varslet demonstrasjoner fra høyresiden i Israel utenfor teateret.

Likevel. Det var uendelig godt å møte israelere og palestinere som tilhører fredsbevegelsen i Israel. Som ønsker seg dialog, samarbeid, fred og felles framtid, som mater de rette ulvene.
Stykket handler om en palestinsk familie som må flytte fra landsbyen og huset sitt i all hast i 1948. Det går så fort at de må forlate sitt lille barn. Inn flytter et jødisk ektepar som har mistet begge sine barn i Holocaust. De finner det lille barnet i huset sitt.

20 år etter kommer det palestinske ekteparet tilbake til landsbyen og går opp til huset sitt. De vet ingenting om hvordan det er gått med barnet sitt. Har det overlevd? Har de tatt vare på barnet? Hvordan har de oppdratt det?

De møter den jødiske kvinnen hjemme. Barnet har de tatt vare på. De har oppdratt gutten som sin egen, som en jødisk gutt. Han er ikke hjemme akkurat nå, men kommer snart hjem. Han er soldat i den israelske hæren…

Handlingen i stykket dreier seg om møtet mellom disse to familiene. Disse to familiene som har et felles barn. Hvordan skal de greie å forholde seg til sin egen historie? Til sitt eget barn?
Kanskje er det de samme spørsmålene hele konflikten i ”det hellige land” dreier seg om? Hvordan skal de greie å leve sammen i det samme landet? Ta vare på hverandre uten å rive seg og landet i stykker? Da må de nok begynne å se hverandre som likeverdige mennesker.

Da må hat erstattes av håp. Da må den israelske okkupasjonen stanse og bosettingene trekkes tilbake. Man må våge freden.

Det finnes mange som ønsker det. Det er disse vi må hjelpe med å mate de rette ulvene, slik at de sammen kan skape seg ei framtid som gode naboer. Det finnes egentlig ingen annen vei.

Mangfold
Norge er en flerkulturell nasjon. Vi har forresten alltid vært det. Det nye er jo bare at endringene går litt fortere enn før.

Det som vi ofte omtaler som norsk kultur er jo skapt i en smeltedigel av globale impulser.
Eller hverdagen vår der vi våkner i senga vår - som er en oppfinnelse fra Midt-Østen (altså senga! ikke det å stå opp!) – kanskje vi kryper ut av et ullteppe av ull fra Australia og fra et laken av bomull fra Sudan.

Vi vrenger av oss pysjamasen, som er et plagg fra India, setter føttene i et par
tøfler, en indiansk oppfinnelse. På badet vasker vi oss med såpe, slik araberne har lært oss, og barberer oss kanskje slik de gjorde det i det gamle Mesopotamia (en skikk våre forfedre ikke akkurat var spesielt og utpreget kjent for).

Før vi går ut på kjøkkenet kikker gjennom vinduet - egypterne fant opp glasset - og drikker et glass juice fra Kypros og kaffe fra Etiopia med sukker fra Cuba.

Deretter leser vi kanskje avisen med bokstaver som de gamle semittene fant opp, på papir vi vet stammer fra Kina, riktignok videreutviklet i Tyskland.

Regner det ute bruker vi kanskje paraply, slik inderne først fant ut, der vi går på gummisåler med gummi fra Malaysia.

Til slutt sender kanskje noen av oss til og med en tanke til en sannsynligvis mørkhudet jøde fra Midt-Østen, mer kjent som Jesus, fordi vi nordmenn har slikt et flott land og flott kultur....

Vi må slutte å stigmatisere hverandre. Alle er vi mot fanatiske ekstremister som vil bruke vold for å framme sine overbevisninger, enten de er religiøse eller politiske eller begge deler.

Det er en selvfølge, derfor må vi være varsomme med ordbruken. Når autoriteter i samfunnet gjør kampen mot radikal islam til en hovedsak, er veien kort til at mange, alt for mange, begynner å skule på våre nye landsmenn.

Det finnes ikke et muslimsk Norge eller et kristent norsk Norge, ikke et svart eller et hvitt Norge – det er ikke DEM eller OSS, men VI.

Men da er det viktig å være bevisst på hvilke ulver vi mater…

Takk for oppmerksomheten!