Det er all grunn til å feire femten år siden folket sa nei til norsk medlemskap i EU. Norge går godt. Vi har en selvstendig stemme i verden, og vi bør være sjeleglade for at den norske krona ikke er knytta til euroen. Heldigvis har vi også en regjering som holder Norge fri for en ny EU-kamp de neste fire årene, selv om vi selvfølgelig både må og skal diskutere vårt forhold til Europa.
Da et flertall av det norske folk sa nei til norsk EU-medlemskap for 15 år siden, var hensynet til demokrati og folkestyre viktigste argumenter mot, viser velgerundersøkelsene i etterkant (referanser i en av artiklene her: "EU-blogger"), selv om ja-sida fortsatt intenst forsøker å klistre egoisme som merkelapp på nei-siden.
Både LO og AUF sine nei til EU var bundet i hensynet til demokrati, folkestyre, miljø og internasjonal solidaritet. Men likefullt prøver mange på ja-sida, også i mitt eget parti, å påstå at nei-sida var drevet av egoisme. Hvis det stemmer, lurer jeg på hva som drev NHO og Høyre? Pur solidaritet?
Fortsatt er det viktig og riktig for Norge å stå utenfor EU. Norsk økonomi er alt for ofte i motfase med europeisk økonomi på grunn av våre store naturressurser, til at det er fornuftig å binde oss til Euro. Dessuten er jo hverken Danmark eller Sverige med i Euroen, men det må vi om vi melder oss inn.
Fortsatt er det viktig at Norge har og bruker sin selvstendige stemme som rikt vestlig land med større diplomatisk gjennomslag enn størrelsen vår skulle tilsi, til å innta mellomposisjoner i internasjonale fora.
Folkestyret er ikke vesentlig styrket i EU, selv om Irlands ja i n'te valgomgang gir EU en grunnlov.
EØS-avtalen er under press, men den er fortsatt et riktig nasjonalt kompromiss, og gir oss viktig handelsadgang på flere områder til EU. Norge har mulighet til å reservere seg mot direktiver, selv om de fleste direktivene er av en befatning som det er fornuftig å implementere, men vi kan feks reservere oss om Datalagringsdirektivet om det er flertall for å gjøre det i Stortinget.
Dagsavisens politiske redaktør, Kjell Erik Nordenson Kallset har gitt ut bok om Sosialdemokrater mot EU sin rolle i EU-kampen. Den boka skal jeg kjøpe meg og lese, og tenker det er en historie flere kan ha interesse av. Du kan lese mer og kjøpe den her: Makta midt imot - Kampen om EU og Arbeiderpartiets sjel
Så kan man spørre seg; blir aldri Norge medlem av EU? Det er et godt spørsmål. Jeg tror ikke vi får en ny folkeavstemming på mange år enda. Ingen regjeringsalternativer med flertall finnes idag uten at de sprekker på EU-saken. Men EU kan komme til å forandre seg. Vi ser allerede antydningen til et EU i flere hastigheter. Danmark, Sverige og Storbrittania står utenfor Euroen og folkeavstemmingene om Grunnloven viser at skepsisen er stor i flere EU-land. Samtidig mener mange EU er dømt til å gå dypere i integrasjonen for å holde oppe dynamikken i Unionen. Det blir utfordrende, ikke minst fordi de nye landene i øst vil slite med å henge med i de økonomiske kravene som kreves.
Så derfor kan det jo tenkes at Norge finner sin plass i en ytre ring i et EU i flere hastigheter en gang i framtiden. En utvidet EØS-avtale kan kanskje gi oss en tetter kobling til de politiske prosessene, men jeg er nokså sikker på at det norske folk aldri kommer til å si ja til å bli mer medlem i EU enn Sverige og Danmark. For vi må nemlig godta Euroen om vi nå skal søke.
Kommentarer
For det første : Norge har vedtatt ALT som har kommet av direktiver fra Brussel. Så mye for den selvstendigheten.
For det andre : Hadde vi gått inn i 94 samtidig som Finnland og Sverige ville ikke krona blitt bundet mot Euro. Like lite som den Svenske er i dag. Det kan være vi må inn i Eurosamarbeidet om vi blir med nå. Du sier det er sikkert, men alle vet at vi evt skal forhandle. Så - du kan umulig vite resultatet av forhandlinger som ikke er påbegynnt. Tynt, Tore.
For det tredje : Denne regjerinen har ikke sagt at de skal holde Norge unna noen søknad denne perioden. Støre har derimot sagt før valget at Norge nå vil utrede konsekvensene av Islands medlemsskapssøknad. Regjerinen vil også gå gjennom EØS avtalen å se erfaringer og nytte av den. Europaspørsmålet blir mer aktuellt kommende fire år enn siden avstemmingen.
Det var mange som var opptatt av demokrati i 94, men de satt jeg ikke inn i det. Om vi gikk inn i EU med Sverige og Finnland ville de landene sammen fått like mye makt som Tyskland.
Hovedpoengene i 94 var derimot fisk, bønder og faren for nedleggelser, proteksjonisme og egenrådighet.
Sannheten er at vi vedtar alt EU sier og får ikke vært med å utrede lovforslagene de kommer med til oss. Akkurat som det er demokratisk.
Norsk økonomi er i motfase av EU. Men, det ville den vært om vi var medlem også. Oljen og gassen og fjellene og vannkraften og trærne er vårt. Unansett.
Fransk vin er fransk, tyskt kull er tyskt, engelsk stål er engelsk, svensk skog er svensk osv. Mange neisiden liker å lefle med den paranoiaen om at EU skal ta oljen vår. Det stemmer ikke og når man må lefle med løgn viser det hvor svak sak man har.
Hva er problemet med å knytte krona mot Euro ? At vi får mer stabil renteutvikling ? At vi får en valuta som er lettere å handle med. Mange sliter i disse dager fordi de handler i annen valute enn den norske og den norske er sterk. Dvs at man har stor risiko i valuta, selv om de kanskje driver med papir.
Du sier at LO og AUF sitt nei var grunnet i :
Demokrati : Sverge er da et demokratisk land, er de ikke ?
Folkestyre : Sverige har da det ?
Miljø : Eu kutter sine utslipp og har store program for miljø andre steder i verden. Norge øker sine utslipp.
Internasjonal solidaritet : Internasjonal Solidaritet har alltid dreid seg som å møtes, utarbeide felles retning å gå, påvirke hverandre og lære av hverandre. Slik er det i FN. De lager regler som menneskerettigheter, barnekonvensjoner osv. Tenk om vi ikke skulle vært med i FN, men bare godta det de kommer med. Er det internasjonal solidaritet ?
Slik er det i NATO, Norge er med å påpeker vårt behov og vi stiller opp for andres behov. Slik er det i OECD. Slik er det i Nordisk Råd. Over alt. Hvorfor er det da MOT internasjonal solidaritet å være med i EU ?
Som du sier, vi kan reservere oss i dag. Og det kan vi i EU også, slik du viste Irland har gjort. Slik du ser England ikke er med i Schengen og ikke har Euro osv.
Jeg ser ikke bare positive sider med EU, tro meg. Min skepsis går på at det blir for mange land. For mange forskjellige syn og dermed så mange komromisser at det ikke blir så stor utvikling av det.
Men - slik det er nå kan vi ikke påvirke dette. Vi bare tar imot. Og passivitet er ikke veien å gå.
”Håkon” skriver videre: "Denne regjerinen har ikke sagt at de skal holde Norge unna noen søknad denne perioden" og viser til at Gahr Støre drømmer om et islandsk ja. Overraskende at en som tillater seg å være så vidt bedrevitende tar feil i et slikt enkelt spørsmål som et enkelt Google-søk ville avklart.
I Soria Moria 2 framgår på side 6 at regjeringen skal ”ikke søke om norsk EU-medlemskap” http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Politisk-plattform-2009-13. Og alle vet at SP og SV aldri vil være med på noen søknad. Klarere kan det ikke sies, skjønt ”Håkon” har åpenbart ikke fått det med seg.
Arrogansen til ”Håkon” når et nytt nivå når han skriver: ”Det var mange som var opptatt av demokrati i 94, men de satt jeg ikke inn i det”. Jeg antar for øvrig han mener ”seg” og ikke ”jeg” i den setningen. Men han later altså til å vite at ”de” (altså nei-folk) ikke visste hva de stemte over. Fantastisk. Deretter avdekker han en frapperende mangel på forståelse for EUs ”demokratiske underskudd”, da han vil vise at nordiske land ville fått ”like mye makt som Tyskland” – en temmelig absurd påstand, all den tid vi har lært siden 1994 at det ”nordiske samarbeidet” i EU har vært bortimot fraværende, og en stor skuffelse for sentrale ja-folk i for eksempel Sverige.
Han skriver at ”Norsk økonomi er i motfase av EU. Men, det ville den vært om vi var medlem også.” Det er korrekt. Poenget er at med ØMU, som alle ja-folk er enig om at vi må innordne oss, vil vi ikke lenger ha krone som myntenhet, og langt mer alvorlig (det innrømmer sågar ledende norske økonomer som er for EU), er det dramatisk for et land som er i økonomisk motfase å innordnes et felles rentenivå og der viktige økonomiske virkemidler forsvinner, som ØMU-landene opplever.
Av en eller annen grunn finner ”Håkon” grunn til å minne om at ”Fransk vin er fransk, tyskt kull er tyskt, engelsk stål er engelsk, svensk skog er svensk”. Han skriver i påfølgende setning at ”Mange neisiden liker å lefle med den paranoiaen om at EU skal ta oljen vår”. Og anklager samtidig disse for å ”lefte med løgn”. Hvilke aktører er det her det siktes til? Olje-argumenter er ikke noe sentralt argument på nei-siden i dag, så jeg lurer på hvor ”Håkon” opplever den ”paranoiaen” så sterkt.
Til slutt kommer ”Håkon” med et batteri med spørsmål. Det svenske folkestyret er varig svekket pga EU-medlemskapet, ettersom som medlem i Sverige er svensk politikk endret for evig. Store – og stadig økende mengder makt er flytta ut av svenske folkevalgte organer til ikke-folkevalgte organer i EU. Sverige har i dag ingen selvstendig utenrikspolitikk, og må følge EU i stadig flere internasjonale organer og forhandlinger. For eksempel i handelspolitikken og WTO der EU snakker med én stemme, mens Norge kan være brobygger mellom blokkene.