Den siste Maktutredningen konkluderte med blant annet følgende:
- Det representative folkestyret er svekket i alle ledd
- Lokalpolitikerne har mindre makt
- Folk har mindre interesse for det politiske system
Det som startet som en diskusjon om å styrke folkestyret og næringspolitikken i kjølevannet av Maktutredningen og Distriktskommisjonen, har endt opp som en flikking på dagens 19 fylkeskommuner, samt en sementering av Embeds-Norges makt. Endel av de nye oppgavene som nå kommer til fylkene har mye bra for seg, men de mangler styrke når du deler dem på 19 fylker som stadig mister oppslutning og legitimitet, framfor 7-9 regioner med styrke til å løfte enda større oppgaver ut fra vår fragmentert oppdelte embedsstat.
Den store Forvaltningsreformen er i ferd med å ende opp som en liten fylkesrevisjon, uten at det gjør fylkeskommunene mer livskraftige på sikt. Dagens fylkeskommuner får tilført noen ekstraoppgaver, men knapt store nok til at de kan omtales som en reform. Fylkeskommunene er fortsatt langt svakere stilt og betyr langt mindre for innbyggerne enn før sykehusreformen i fra 2002.
Dette vil medføre at vi går inn i en ny debatt om kommunestrukturen, spesielt rundt de store byene, hvor effektiviseringspotensialet er størst. Det er mange gode argumenter for at flere storbyregioner enn Oslo skal få fullt forvaltningsansvar for kollektivtrafikken, innovasjonspolitikken og de videregående skolene. Spesielt med tanke på den sterke sentraliseringen mot hovedstadsområdet, er det nødvendig å bygge sterke enheter som motvekt i resten av landet. Når færre, større og sterkere regioner ikke får gjøre den jobben, vil storbyregionene etter hvert ta rollen.
Skal mellomnivået ha en sjanse til å utvikle seg, må regjeringen åpne for Forsøksregioner, slik de har gjort i Sverige. Da kan man få testet ut et par-tre regioner med full oppgaveoverføring innen eksempelvis samferdsel, landbruk, miljø og kultur over noen år. Dette kan skape grunnlag for ytterligere oppgaveoverføringer og flere fylkessammenslutninger på sikt. Alternativet er å gå hodestups inn i en ny kommunestrukturdebatt og legge fylkeskommunene inn i forvitringsbanen.
Det er vel ellers symptomatisk at det er den ikke-folkevalgte politikeren, Møre og Romsdals mektigste mann – Fylkesdirektør Ottar Brage Guttelvik (bildet) - som uttaler seg gledesstrålende for havariet av en regionreform som et overveldende flertall i landsmøtene til Senterpartiet, SV, KrF og Arbeiderpartiet har gått inn for to ganger på rad, sammen med et overveldende flertall av kommunene i Norge og nærmest alle fylkene. http://www.dagsavisen.no/innenriks/article337127.ece
Det er vel stort sett Fylkesmennene og direktoratenes direktører som har overtalt regjeringen til å legge vekk regionreformen. Norge kommer til å gå videre som før. Fylkesmennene fortsetter ufortrødent; - Ikke kan de velges bort, og sjelden står de til rette for sine vedtak og beslutninger i media, men bestemmer – det gjør de uten sjenerende innblanding fra velgere og media. Mens direktoratene håndterer milliardene med sine egne regionale inndelinger av landet, uten reell lokal og regional folkevalgt innflytelse. Det er kanskje ikke rart at lokaldemokratiet svekkes, slik Maktutredningen dokumenterte, når de som håndterer beslutningene aldri står på valg...?
Her følger utdrag fra Arbeiderpartiets landsmøtevedtak og valgprogram fra 2005:
"De nye regionene skal overta og ivareta et helhetlig regionalt ansvar på områder som samferdsel, nærings-, kyst- og bygdeutvikling, kultur, regionale landbruks- og miljøoppgaver, videregående opplæring, innovasjon og internasjonalisering."
Og her er skjerpingen av vedtaket på landsmøtet ifjor (2007):
"Arbeiderpartiets mål er færre, større og sterkere regioner enn dagens fylkeskommuner. Dette gir grunnlag for oppgaver av betydelig omfang, i tråd med partiprogrammets formuleringer."
Her er utdrag fra Senterpartiet (2005):
"1. Fylkesmannen si miljøavdeling, landbruksavdeling og regional arealdisponering blir overførte til regionane.
2. Fylkesmannsembetet blir avvikla og erstatta med regionale Statlege kontor for tilsyn og legalitetskontroll."
Og SV (2005):
"SV ønsker en desentralisering av makt fra statlig nivå og statlig forvaltning til regionalt politisk nivå. Oppgaver knyttet til regional utvikling, opplæring, kultur, helse, samferdsel, miljøforvaltning og planlegging bør ivaretas av et regionalt folkevalgt nivå."
Den rødgrønne regjeringen leverer gode resultater og lager et bedre Norge på en rekke politikkområder. Men i forhold til hjemmeleksa den har fått fra sine egne landsmøter, og samrådet i de tre rødgrønne partiene om å bygge nye robuste regioner, er karakteren langt under PISA-snittet...
- Det representative folkestyret er svekket i alle ledd
- Lokalpolitikerne har mindre makt
- Folk har mindre interesse for det politiske system
Det som startet som en diskusjon om å styrke folkestyret og næringspolitikken i kjølevannet av Maktutredningen og Distriktskommisjonen, har endt opp som en flikking på dagens 19 fylkeskommuner, samt en sementering av Embeds-Norges makt. Endel av de nye oppgavene som nå kommer til fylkene har mye bra for seg, men de mangler styrke når du deler dem på 19 fylker som stadig mister oppslutning og legitimitet, framfor 7-9 regioner med styrke til å løfte enda større oppgaver ut fra vår fragmentert oppdelte embedsstat.
Den store Forvaltningsreformen er i ferd med å ende opp som en liten fylkesrevisjon, uten at det gjør fylkeskommunene mer livskraftige på sikt. Dagens fylkeskommuner får tilført noen ekstraoppgaver, men knapt store nok til at de kan omtales som en reform. Fylkeskommunene er fortsatt langt svakere stilt og betyr langt mindre for innbyggerne enn før sykehusreformen i fra 2002.
Dette vil medføre at vi går inn i en ny debatt om kommunestrukturen, spesielt rundt de store byene, hvor effektiviseringspotensialet er størst. Det er mange gode argumenter for at flere storbyregioner enn Oslo skal få fullt forvaltningsansvar for kollektivtrafikken, innovasjonspolitikken og de videregående skolene. Spesielt med tanke på den sterke sentraliseringen mot hovedstadsområdet, er det nødvendig å bygge sterke enheter som motvekt i resten av landet. Når færre, større og sterkere regioner ikke får gjøre den jobben, vil storbyregionene etter hvert ta rollen.
Skal mellomnivået ha en sjanse til å utvikle seg, må regjeringen åpne for Forsøksregioner, slik de har gjort i Sverige. Da kan man få testet ut et par-tre regioner med full oppgaveoverføring innen eksempelvis samferdsel, landbruk, miljø og kultur over noen år. Dette kan skape grunnlag for ytterligere oppgaveoverføringer og flere fylkessammenslutninger på sikt. Alternativet er å gå hodestups inn i en ny kommunestrukturdebatt og legge fylkeskommunene inn i forvitringsbanen.
Det er vel ellers symptomatisk at det er den ikke-folkevalgte politikeren, Møre og Romsdals mektigste mann – Fylkesdirektør Ottar Brage Guttelvik (bildet) - som uttaler seg gledesstrålende for havariet av en regionreform som et overveldende flertall i landsmøtene til Senterpartiet, SV, KrF og Arbeiderpartiet har gått inn for to ganger på rad, sammen med et overveldende flertall av kommunene i Norge og nærmest alle fylkene. http://www.dagsavisen.no/innenriks/article337127.ece
Det er vel stort sett Fylkesmennene og direktoratenes direktører som har overtalt regjeringen til å legge vekk regionreformen. Norge kommer til å gå videre som før. Fylkesmennene fortsetter ufortrødent; - Ikke kan de velges bort, og sjelden står de til rette for sine vedtak og beslutninger i media, men bestemmer – det gjør de uten sjenerende innblanding fra velgere og media. Mens direktoratene håndterer milliardene med sine egne regionale inndelinger av landet, uten reell lokal og regional folkevalgt innflytelse. Det er kanskje ikke rart at lokaldemokratiet svekkes, slik Maktutredningen dokumenterte, når de som håndterer beslutningene aldri står på valg...?
Her følger utdrag fra Arbeiderpartiets landsmøtevedtak og valgprogram fra 2005:
"De nye regionene skal overta og ivareta et helhetlig regionalt ansvar på områder som samferdsel, nærings-, kyst- og bygdeutvikling, kultur, regionale landbruks- og miljøoppgaver, videregående opplæring, innovasjon og internasjonalisering."
Og her er skjerpingen av vedtaket på landsmøtet ifjor (2007):
"Arbeiderpartiets mål er færre, større og sterkere regioner enn dagens fylkeskommuner. Dette gir grunnlag for oppgaver av betydelig omfang, i tråd med partiprogrammets formuleringer."
Her er utdrag fra Senterpartiet (2005):
"1. Fylkesmannen si miljøavdeling, landbruksavdeling og regional arealdisponering blir overførte til regionane.
2. Fylkesmannsembetet blir avvikla og erstatta med regionale Statlege kontor for tilsyn og legalitetskontroll."
Og SV (2005):
"SV ønsker en desentralisering av makt fra statlig nivå og statlig forvaltning til regionalt politisk nivå. Oppgaver knyttet til regional utvikling, opplæring, kultur, helse, samferdsel, miljøforvaltning og planlegging bør ivaretas av et regionalt folkevalgt nivå."
Den rødgrønne regjeringen leverer gode resultater og lager et bedre Norge på en rekke politikkområder. Men i forhold til hjemmeleksa den har fått fra sine egne landsmøter, og samrådet i de tre rødgrønne partiene om å bygge nye robuste regioner, er karakteren langt under PISA-snittet...
Kommentarer
Hilsen regions-roger i Tromsø-regionen
Debatt om dette blir fort en en debatt om demokrati på tegnebrettet. I realiteten er det slik: Folk flest vet ikke HVEM fylkespolitikerne er, ikke HVOR de og slett ikke HVA de er.
Et av de største problemene er at folk ikke føler noen sterk identitet til fylket. Et annet stort problem - som følge av det første - er at det i mange fylker heller ikke er noen særlig grad felles offentlighet hvor meninger kan brytes. Folk føler en identitet knyttet til kommunen og landet - men ikke fylket. Både kommunen og landet har også hver sin felles offentlighet. (I form av lokale medier og riksmedier)
Senterpartiets streben etter en regionalreform gjør meg imidlertid usikker. Det absolutt siste vi trenger nå er en ny demokratisk bastard, hvor fylkeskommunens manglende legitimitet bare vil være enda større.
Samtidig har vi alt for mange veldig små kommuner. Felles for alle de minste kommunene er at de ikke er i stand til å yte noe forsvarlig tjenestetilbud på en del spesialiserte områder. De kan heller ikke tilby de ansatte noe fagmiljø - rett og slett fordi de er for små.
Egentlig trenger vi bare to demokratiske nivåer i Norge. Kommunen og staten. Det eneste gangbare alternativ måtte være å beholde fylkeskommunene, og samtidig overføre noen av de små og/eller mest spesialiserte tjenestene fra kommunene, til fylkeskommunene.
Videre satte partiledelsene igang et stort samråd i de tre rødgrønne partiene. Svarene der var akkurat det samme.
Så kom saken igjen opp på landsmøtet i 2007, og denne gangen ble formuleringen skjerpet.
I tillegg til dette har kommunene og fylkeskommunene levert flere runder med høringer, og de har også svart akkurat det samme: Færre, større og sterkere regioner.
Hovedpoenget er jo at et overveldende flertall i de demokratiske organene som har blitt hørt i denne saken, har sagt det samme, men så skrinlegger regjeringen hele prosjektet fordi "det var så langt vi kom i 7 departementer" og "fordi motstanden har vært så stor". Fra hvem? Jo, fra byråkrater og direktoratenes direktøerer.
Så sies det at kun 11 fylkeskommuner ønsket sammenslåing. Det må jo bety at 8 sa nei... Om vi i tillegg ser på begrunnelsene, så sier feks både Nord-Trøndelag og Rogaland at oppgavene som skisseres er for små til å endre grenser, men at de vil endre grenser hvis regjeringen kommer med de oppgavene som landsmøtene, valgprogrammene, kommunene og fylkeskommunene i sine tidligere høringer har vedtatt.
Som sagt, så ser jeg hva du mener, Fredrik, men den debatten har vi tatt, og der var flertallet gjentatte ganger enige om en annen løsning enn den du har holdt deg med så lenge du kan huske.
For det andre kan en jo spørre seg i hvor stor grad egeninteresser er overrepresentert i landsmøtene - når det kommer til dette spørsmålet. Høyt gasjerte, og anonyme fylkespolitikere, samt folk med ambisjoner om å tilslutte seg gruppen - samt folk som er avhengige av støtte i andre spørsmål fra denne gruppen - er ikke akkurat underrepresentert.
Av alle politiske spørsmål er dette antakelig det der den uavhengige fornuft er dårligst representert i landsmøtene.
Denne saken - som jeg vet du brenner sterkt for - har ikke akkurat noen folkebevegelse i ryggen. For å si det ytterst, ytterst forsiktig.