Maks 6 måneder mammaperm for lavtlønte kvinner?

Likelønnskommisjonen og Karita (i dagens VG) foreslår å gjennomføre en alvorlig svekkelse av velferden for en rekke av landets lavtlønte kvinner. Å gå til valg i 2009 med makstid på 6 måneder fødselspermisjon for kvinner i lavtlønnsyrker vil medføre velgerflukt i titusentall fra Arbeiderpartiet. Kvinner i velferdsproduktive, men lavtlønte yrker, er blant Arbeiderpartiets kjernevelgere. Å frata dem muligheten til lengre fødselspermisjon kan, og må aldri bli Arbeiderpartiets politikk! Det finnes en langt klokere og bedre måte å få pappa hjem på.


1. Det fødes om lag 60 tusen barn pr år i Norge. En fjerdedel av foreldrene som tar permisjon, tar permisjon med 100 pst stønad i 44 uker. Dette er i hovedsak kvinner i lavlønnsyrker. 3 av ukene skal tas før termin, om vi tredeler forbeholdes (44:3=14,67) uker til far. Gjenværende permisjon blir da 44-3-14,67=26,33 uker (litt over 6 måneder). Debatten må derfor også dreie seg om det er riktig at kvinner i hovedsakelig fysisk tunge lavlønnsyrker MAKSIMALT skal få være hjemme i 6 måneder etter fødsel.

Hvem tar permisjon med 100 pst stønad? Fra SSB:
”Arbeidstid viser seg å være viktig for hvilken fødselspermisjonsordning som velges. Andelen som velger ordningen med lang fødselspermisjon, er høyest blant dem som jobber heltid og lavest blant dem som jobber deltid. Analyser av inntekt og arbeidstid viser at det økonomiske aspektet ser ut til å ha en viss betydning for kvinnens valg av fødselspermisjonsordning (Danielsen 2003). Det er imidlertid ikke inntekten i seg selv som har størst betydning, men inntektsgrunnlaget de har i kraft av hvor mye de jobber.

Som oppsummering kan vi si at kvinner som jobber heltid og som jobber innenfor næringsgrupper som kan relateres til mange karriereorienterte jobber, i større grad enn andre grupper velger ordningen med lang fødselspermisjon. Det er imidlertid ikke forskjeller mellom de som har høyere utdanning og de som har utdanning fra videregående skole, noe som kan tyde på at det er kvinner i karriereorienterte jobber med ulikt utdanningsnivå. De gruppene som i hovedsak velger ordningen med kort fødselspermisjon, er på sin side kvinner uten høyere utdanning og de som jobber kort deltid. En finner også flere som velger denne ordningen blant de som jobber innenfor næringsgruppene helse og sosiale tjenester og undervisning enn blant kvinner som jobber innenfor finans og forretningsmessig tjenesteyting.”

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200305/05/


2. Den hyppigst siterte rapporten fra tredelingsforkjemperne er rapporten under. Det som er interessant å lese i rapporten er at konsekvensene av fravær fra arbeidslivet er størst for høytlønte kvinner, og mindre for lavtlønte. I tillegg skriver de at ulempen ved å ha barn for kvinner sammenliknet med kvinner uten barn, reduseres senere i yrkeslivet. ”Videre finner vi at sammenhengen mellom barn og timelønn varierer med hvor man er i lønnsfordelingen. Den økonomiske ”straffen” med barn for kvinner er høyere på toppen av lønnsfordelingen enn på bunnen av lønnsfordelingen. (…) Dette betyr at barn betyr mer for å forklare lønnsforskjeller mellom kvinner og menn på toppen enn på bunnen av arbeidsmarkedet.” (Side 52)

Tallene fra Island viser ingen åpenbar sammenheng mellom likelønnsutviklingen før og etter innføringen av tredeling. Dessuten har Norge faktisk litt bedre likelønnstall enn Island(!).

Her er lenke til rapporten "Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn: Hvor mye betyr barn?":
Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn: Hvor mye betyr barn?


3. Vi er alle enige om at far bør være mer hjemme. Jeg har kjempa for barns rettigheter til mer samvær med sine fedre i mange år. Både her hjemme, og gjennom Europeisk LO på EU-nivå. Da Island innførte sin tredeling, gjorde de det ved å utvide den samlede permisjonen fra 6 til 9 måneder med 80 pst stønad, og forbeholdt den til far. Norge har en bedre ordning enn Island, men bør likevel gjøre sin ordning enda bedre. Det kan vi gjøre ved å utvide ordningen til 52 uker med 100 pst stønad, for så å forbeholde 13 uker (3 måneder) til far. Da vil ikke norske barn tape samlet permisjonstid ifht i dag, om de fødes inn i familier der far av en eller annen grunn velger bort hele eller deler av pappapermisjonen. Det blir jo alvorlig feil om vi skal straffe disse barna med kortere foreldrepermisjon, slik Karita og Likelønnskommisjonen vil, hvis fedrene deres av gode eller dårlige årsaker ikke tar ut sin del.


4. Det viktigste tiltaket for å flere menn hjem, er å gjøre noe med opptjeningsretten. Av de 60 tusen barna som fødes hvert år, er det 8000 barn som ikke får faren sin hjemme på fedrekvota på 6 uker en gang. Dette fordi mødrene deres er i 50 prosent eller mindre stilling. Da får ikke pappa pappaperm. Om disse får opptjeningsrett på lik linje med andre, vil vi sannsynligvis i en smell få mer pappatid for 15 prosent av ungene som fødes pr år. Videre er det slik at om foreldrene ønsker å dele mer av permisjonen, så blir fars permisjon kutta tilsvarende mors stillingsandel, om hun jobber i 75 prosent eller mindre stillingsandel. Mao om mor begynner å jobbe i 60 prosent stilling, vil far få avkorting i stønad til tilsvarende stillingsandel. Svært mange familier har ikke råd til dette, selv ikke etter en tredeling. Om lag 365 tusen kvinner jobber i stillingsandeler under 75 prosent… Retter vi opp dette, vil sannsynligvis også flere familier som ønsker det dele mer av permisjonen.


5. Jeg har foreslått følgende deling for å unngå å frata barna permisjonstid: ¼ til far. ½ til mor, og ¼ til frivillig deling.

Foreldrepermisjonen utvides fra 44 til 52 uker med 100 prosent lønn, og forbeholdes 13 uker, eller 3 måneder til far. Så bør vi forbeholde 26 uker til mor (perioden anbefalt for fullamming og restitusjon). Så vil foreldrene selv kunne bestemme hvordan de siste 13 ukene skal fordeles.

Om faren etter dette, av en eller annen grunn ikke tar ut permisjonen sin, vil ikke det føre til at barna får mindre foreldrepermisjonstid, i forhold til dagens regler.