Det pågår nå en debatt om å tredele foreldrepermisjonen etter fødsel. Tre måneder skal fordeles hver av foreldrene, tre måneder bestemmer de selv. Mao vil vi risikere at mor får kun maks 6 måneder med 100 prosent lønn.Stønadsperioden for foreldrepenger utgjør 44 uker med full stønad eller 54 uker med 80 prosent av full stønad. Det valget som gjøres når stønadsperioden starter gjelder for hele perioden og for begge foreldrene.
Det er viktig å være oppmerksom på at totalutbetalingen for hele perioden ved 80 prosent uttak er lavere enn hva som vil bli utbetalt ved 100 prosent dekning. (Kilde: NAV)
Da mitt minste barn, Ingebrigt, ble født i mars 2002, jobbet mammaen hans i Bodø, og jeg i Trondheim. Hun var folkevalgt politiker og perioden utløp høsten 2003. Begge vi to foreldrene mener det er positivt at pappa er lenger hjemme enn 6 ukers perioden med sitt nyfødte barn, og om vi noen gang skulle få flere barn, vil vi dele vår tildelte permisjon med noen flere måneder til meg.
Jeg har i mange sammenhenger kjempet for barnas rett til å være mer sammen med pappaen sin, men, og det er hovedpoenget i debatten som nå går; I den situasjonen vi var i da Ingebrigt ble født, ble det helt uaktuelt at mammaen til Ingebrigt skulle reise til Bodø etter 6 måneder. Hun hadde ingen mulighet til å komme hjem om ettermiddagene, og jeg kunne ikke fly opp i ammepausene.
Siden Ingebrigt har to storesøsken på skole, som jeg har delt omsorg for, og som var svært glade for sin nye lillebror, var det utenkelig å flytte etter opp til Bodø. I vår situasjon ble løsningen at mamma fikk være hjemme hele permisjonstiden. Jeg tok pappandelen på fire uker, men var alenepappa for Ingebrigt (og de to største, annenhver uke) det siste halve året mammaen jobbet i Bodø.
Den norske foreldrepermisjonen er et av de beste velferdstiltakene for en trygg start på livet i verden. Norske jordmødre anbefaler nybakte mødre å amme så lenge som mulig det første året. Å lage en ordning som kan komme til å redusere permisjonstida for mor til 6 måneder er et tilbakeskritt, og de færreste mødre har jobber hvor det passer for far å stikke innom til ammepause. Det blir også for enkelt å si at ”det er bare å pumpe seg”, selv om dette fungerer bra for mange.
Norske familier er bedre til å organisere sin egen travle hverdag - til beste for sine barn, enn et nytt regelverk som skal overstyre familien, med risiko for tap av hjemmetid med sine foreldre for barnet. Skal vi forbeholde mer til far, og det er jeg for, bør vi utvide foreldrepermisjonen, og forbeholde utvidelsen til far, ikke ta den fra mor. Dessuten må far få selvstendig opptjeningsrett, og ikke være avhengig av mors inntekt, samtidig som det ¨må være farens stillingsandel som gjelder for ham når han er hjemme med barnet, ikke mors stillingsandel.
På NAVs opplysningsside om foreldre penger og fedrekvote kan vi lese følgende:
«Når har far rett til fedrekvote? Det er en forutsetning at både mor og far har rett til foreldrepenger (har vært i inntektsgivende arbeid i minst seks av de siste ti månedene). Mor må ha opparbeidet seg rett til foreldrepenger i en 50 prosent stilling eller mer.»
Et av hovedproblemene ved dagens foreldrepermisjon er at veldig mange mødre jobber deltid (ofte ufrivillig), og da beregnes støttebeløpet til faren ut fra stillingsandelen til mor om hun jobber under 75 % stilling, frivillig, eller ikke.
Om dette kommer i tillegg til at man velger 80 prosent lønnskompensasjon, er det familier som ikke ser seg råd til å dele 12 måneder, eller har far hjemme mer, selv om de ønsker. Da blir det håpløst om Stortinget nå skal gripe inn å frata barna i disse familiene muligheten til å ha en av foreldrene hjemme full permisjonstid, selv om det skulle bli mor.
Derfor bør vi først gi far selvstendig opptjeningsrett ifht egen stillingsandel, så bør man utvide til 12 måneder med 100 prosent lønn (og 14 måneder med 80 prosent), og heller forbeholde hele utvidelsen far. En slik utvidelse vil også gjøre tidskontoordningen mer relevant og aktuell.
Slik vår situasjon var i 2002, føles det nokså kynisk å tenke på at noen mener mammaen til Ingebrigt skulle måtte reise til Bodø allerede etter 6 måneder. Det finnes også andre slike tilfeller. Derfor bør vi heller ikke innføre nye, rigide regelverk, der vi risikerer at det beste blir det godes fiende. Arbeiderpartiet bør føre en politikk som styrker, ikke svekker verdens beste foreldrepermisjon.
Kommentarer
Da vi hadde vår foreldrepermisjon hadde vi 12 måneder. Dersom tre måneder forbeholdes hhv far og mor, er det like fullt anledning for enten mor eller far å ha til sammen ni måneder - eller hva?
Det er viktig å være oppmerksom på at totalutbetalingen for hele perioden ved 80 prosent uttak er lavere enn hva som vil bli utbetalt ved 100 prosent dekning. (Kilde: NAV)
Så om du deler 12 måneder med 80 prosent, er det ikke mulig å komme over 8 måneder for en av foreldrene.
Likefullt er et av hovedproblemene at veldig mange mødre jobber deltid (ofte ufrivillig), og da beregnes støttebeløpet til faren ut fra stillingsandelen til mor om denne er under 75% (Dersom moren arbeider deltid etter fødselen eller omsorgsovertakelsen, blir farens foreldrepenger redusert tilsvarende reduksjonen i morens arbeidstid. Utgjør morens stillingsdel minst 75 pst. av full arbeidstid, får likevel faren foreldrepenger beregnet i samsvar med sin egen stillingsdel.)
Om dette kommer i tillegg til at man velger 80 prosent lønnskompensasjon, er det familier som ikke ser seg råd til å dele 12 måneder, eller har far hjemme mer, selv om de ønsker. Det er dette som bør rettes opp i først, så bør man utvide til 12 måneder med 100 prosent lønn, og forbeholde deler eller hele utvidelsen far.
Utvidet foreldrepermisjon er Arbeiderpartiets politikk og regjeringens politikk, nedfelt i Soria Moria erklæringen. Å kreve at regjeringen prioriterer dette også i handling er et krav vi må stå sammen om å løfte
Men når Sandvik hevder at det er kynisk å mene at det er riktig å se på en tredeling av permisjonen, blir jeg voldsomt irritert.
Hvor bommer du Tore? Jo:
For det første er ikke dette et spørsmål om hvorvidt man prioriterer mor eller far, det er et spørsmål om utilsiktede negative konsekvenser av velferdsordninger og om man vil ha likestilling eller ikke. Vi kan ikke ha en foreldrepermisjonsordning som stanser likestillingen, hindrer likelønn og ikke slipper fedre til med omsorgsarbeidet i familien.
Hvis man fordeler permisjonen med utgangspunkt i at far skal ha 1/3, tvinger man både arbeidslivet og familiene til å tenke annerledes. Det er det behov for all den tid at vi har et stort lønnsgap mellom kvinner og menn, og ikke minst at dette lønnsgapet øker jo flere barn man har.
Kvinnene vinner fordi man er borte fra arbeidslivet i en litt kortere periode, og dermed mister mindre i kompetanse og innsikt mens man er borte. Menn vinner fordi en lengre periode med foreldrepermisjon for alle som får barn krever at arbeidslivet blir smidigere og bedre tilrettelagt, og gjør det enklere å prioritere familien sin. Familiene vinner fordi man ikke i ett år for hvert barn man får etablerer en skjev arbeidsfordeling i hjemmet-som dermed forplanter seg til tiden etter at permisjonen er slutt. Slik at det igjen bli kvinnene som velger deltid når dagene skal gå opp, og dermed sementerer grunnlaget for stor andel ufrivillig deltid i kvinneyrker.
For det andre går du i «dette ville være veldig upraktisk for oss» fella. Det er ikke tvil om at en småbarnstid fører en del upraktisk med seg. Spebarn krever konstant oppfølging og stell. Og for noen, som i ditt eksempel vil det være helt umulig for mor å kombinere jobb og spebarn. Men for det første er dette utfordringer som kan løses, for det andre så kan ikke en permsijonsfordelingsregel som omfatter så lang tid være like rigid som dagens fedrekvote. Det må være rom for å vurdere en annen fordeling i situasjonen hvor det praktisk eller økonomisk blir svært vanskelig å dele på denne måten. Det hindrer ikke at mange får gode løsninger med tredeling som hovedregel.
Først og fremst handler det om å se løsninger. Og at vi ikke kan ha velferdsordninger som setter kvinner i disfavør i arbeidslivet, både når det gjelder lønn og makt. Og da må kvinner sleppe menn til på hjemmebanen – og menn må trø til. Og 15 år etter at fedrekvoten ble innført er det kanskje på tide å se at en mer radikal regulering må til for å endre disse strukturene.
Det stemmer heller ikke at det er dagens foreldrepermisjonsordning som tvinger kvinner ut i deltid. Det er i all hovedsak et spørsmål om organisering, spesielt innen offentlig sektor. Tvert imot er det slik at mange nybakte familier ikke ser seg råd til å la faren ta større del av permisjonen fordi mange norske sykehus, kommuner og handelsbedrifter nekter å gi de samme mødrene mer enn 75 prosent stillingsandel. Svaret på denne utfordringen er IKKE å straffe de familiene som er i denne situasjonen ved å ta fra dem foreldrepermisjon. Svaret er å bedre dagens permisjonsordninge ved å likestille mannen i opptjening og bruk av stillingsandel ved beregning av permisjonsstønad. Og så er selvfølgelig svaret å gjennomføre slagordet om heltid en rettighet og deltid en mulighet.
Den beste måten å lage en bedre foreldrepermisjonsordning på er å utvide den med åtte uker fra 44 til 52 uker med 100 prosent lønn. Og utvide til 62 uker med 80 prosent lønn.
Så kan en forbeholde halvparten av tida til mor, en fjerdedel til far og en fjerdedel som frivillig deling.
Da vil mor få minumum 26 uker med 100 pst lønn, og minumum 31 uker med 80 pst lønn. Samtidig vil hun få maks 39 uker med 100 pst lønn, evt maks 46,5 uker med 80 prosent lønn.
Far vil da få minimum 13 uker med 100 pst lønn, eller 15,5 uker med 80 prosent lønn. Evt maks 26 uker med 100 pst lønn eller maks 31 uker med 80 pst lønn.
Dette vil bedre ordningen, ikke svekke den, samtidig som far får større rettigheter.
INGEN ønsker å straffe noen som helst, Tore. Men vi ønsker å endre fordi likestilling ikke skjer av seg selv. Å påstå at noen ønsker å straffe de uskyldige barna, gjør at jeg kan mistenke deg for å fremme skremselspropaganda for å hindre at kvinner og menn får de samme mulighetene. Og der er du vel ikke helt.
Jeg er uenig i at dette ikke henger sammen med ufrivillig deltid. Fordi ufrivillig deltid henger sammen med den frivillige deltiden - som mange kvinner velger for å få familie og jobb til å gå opp. Kvinner jobber og tjener mindre jo flere barn man får. Gjennom at delitd blir en vanligere løsning på kvinnearbeidsplasser blir det flere som ufrivillig blir avspist med dette også.Slik taper kvinner både i arbeidslivet og på hjemmebane, ved at man jobber deltid og at ansvar og gleder ikke blir likt fordelt i familien.
Jeg er fullstedig enig i at det aller viktigste er å utvide permisjonen. men da må det gjøres på en måte som sørger for at alle blir vinnere - ved en tredeling hover minst 1/3 forbeholdes far.
Om amming vil jeg bare si at for det første er det ikke snakk om at mor forsvinner, hun er borte kanskje gjennomsnittlig 8 timer. Pumping er en mulighet. En annen mulighet er at far har med barnet til mor. Ingen påstår at dette er kjempelettvint. Men det er mulig, og ødelegger ikke barnets mulighet til å ha et godt liv.
Vi må ikke konstruere problemer som ikke finnes.Men vi kan godt være ærlige og si at vi gjerne skulle være hjemme lengre med spebarna våre. Men vi må unne mennene og ungene våre å få tid sammen også.
Det er feks omlag 365 000 kvinner som jobber deltid med stillingsandeler under 75 prosent i Norge. Om disse familiene feks velger 12 måneder med 80 prosent lønn, er det allerede en økonomisk utfordring. Når vi vet at på toppen av dette igjen, så kuttes stønaden til far ned til mors stillingsandel i perioden de velger å dele.
For mange går ikke dette økonomisk i hop. Derfor bør vi fjerne deltidsbegrensningen, øke foreldrepermisjonen til 52 uker med 100 prosent lønn og 62 uker med 80 prosent.
Deretter kan vi gi halvparten av perioden til mor (det er faktisk en vesentlig forskjell på mor og far det første halve året), en fjerdedel til far og la en fjerdedel være frivillig.
Dette vil gi far minimum 13 uker, mens mor beholder minimum 26 uker, men med mulighet for opp til 39 uker (en uke mer enn idag). Da sikrer vi mer tid for barnet med far uten å svekke en av verdens mest barnevennlige velferdsgoder for mor. Da kan familien selv bli enige om far skal ha opp til 26 uker, eller om mor skal ha opp til 39 uker.
I de tilfellene der de ikke får det til å gå opp for far, taper ikke barnet tid med foreldrene ifht dagens ordning.
Hva ligger i det Trine Wiggen kaller et godt liv for barnet? Hvilke kriterier legger du egentlig i en slik floskel som altfpr ofte slenges ut i debatten?
Når det gjelder kommentaren om å ikke konstruere problemer som ikke finnes, så mener trolig Trine Wiggen at det er bedre å bli tatt på sengen av dem - og så sitter faktisk barna igjen som taperne... Litt seriøs behandling av hvilke konsekvenser og utfordringer forslaget får for menneskers liv, barn som voksne, hadde vært på sin plass.
Ellers interessant å lese i avisen at du denne gang ikke deler halvt om halvt med mannen din - men NESTE gang, da ligger nok forholdene til rette.
Men jeg har tro på at både fedre, mødre og barn har det bedre hvis far tar mer av permisjonen. Men jeg påstår ikke at det ikke betyr at vi som kvinner må ofre noe.
Hadde denne debatten bare handlet om hva som var best for barna hadde jeg ønsket meg mange flere utvidelser - for eksempel at både far og mor hadde hatt mulighet til å ta ut mer permisjon samtidig, særlig i de første månedene.
Jeg tror heller ikke det er problemfritt å ha barn. Og jeg tror at det er umulig å generalisere og si når mor "er klar" til å gå tilbake i jobb eller at barn "har det best" med en løsning kontra en annen. Men jeg er uenig i at det er useriøst å ønske en fordeling av foreldrepermisjonen som gir far en rett og plikt til å være mer hjemme med små barn, og som gjør at kvinner er mindre fraværende fra arbeid enn man er i dag.
"Ellers interessant å lese i avisen at du denne gang ikke deler halvt om halvt med mannen din - men NESTE gang, da ligger nok forholdene til rette." Du har helt rett i at jeg sparker meg selv i leggen, men det er også det som er poenget mitt - likestilling skjer ikke av seg selv, bare 20% av fedre tar mer enn fedrekvoten av foreldrepermisjonen.
Med en tredeling kan mor være hjemme i minst 6 måneder, far i 3 måneder (de som tar ut 80% dekning får noen måneder mer) og alle blir vinnere,slik jeg ser det.
2. Det er en grunnleggende god idé at samfunnet sikrer at begge foreldrene får en viss andel av permisjonen. Dette fordi frivillighet på området dessverre ikke har vært tilstrekkelig eller går for langsomt. Det er ikke noe som gjøres spesielt på dette området, men denne type bestemmelser gjelder tvert i mot på mange områder.
3. Selvstendige opptjeningsrettigheter for mor og far burde vært innført som en selvfølgelighet for lenge siden - og behøver strengt tatt ikke ha noe med denne saken å gjøre.
Det er liten tvil om at det er vårt meget barne- og familievennlige velferdssystem, og i særdeleshet den økonomiske muligheten til å få restituert seg med lang svangerskapspermisjon for mødrene, som bidrar til at våre kvinner scorer såpass høyt på de nevnte indikatorene.
Å si at årsaken til ufrivillig deltidsarbeid blant kvinner skyldes at pappa ikke tar mer enn 3-4 uker, og deretter kutte ned permisjonstiden for disse kvinnene for å gi til pappaen, er å opptre på vegne av disse kvinnene som jeg tror de finner særdeles klamt. Og verre skal det bli - i tillegg skal barnet og familien miste den tiden pappa ikke tar ut av ulike årsaker - oftest økonomiske.
Årsaken til ufrivillig deltid ligger hos arbeidsgiveren. Hovedårsaken til at fedrene ikke tar mer perm er økonomi. Det første som bør gjøres er å gi fedre selvstendig opptjeningsrett, fjerne 75 pst-deltidsregelen og så utvide permisjonen til 12 mnd med 100 pst lønn. Så kan mor få 6 mnd, far 3 mnd og familien kan dele de siste 3 mnd som de vil. Det blir 1/2-tida til mor, 1/4 til far og 1/4 frivillig.
Å jo, Fredrik, dette er en del av denne debatten. For om målsettingen er flere fedre hjemme, og ikke å risikere kutt i den tiden barnet får med sine foreldre etter fødselen, så må man gjøre noe med de reglene som oftest stopper far fra å ta mer permisjon, og da er opptjeningsrett og deltidsregelen essensiell. Alt annet blir en symboldebatt.
Tanken om tredeling stammer fra Island, og de bør ikke tjene som forbilde. På Island har de tredelt 9 måneder med 80 pst stønad, og de scorer lavere på likelønn enn Norge, selv etter at det ser ut til at situasjonen har bedret seg for likelønnsutviklingen etter at fedrene fikk sin tredel.
Så vil jeg si at det er faktisk en betydelig forskjell mellom mor og far etter en fødsel. Det første halvåret er tilknytning til mor viktigst, rent fysiologisk. Det er helt naturlig at mor får lenger permisjon enn far, og det er heller ikke et samfunnsproblem vi bør snu opp ned på.
Norge vil bli et bedre samfunn og barna vil få det bedre om far er mer hjemme med barna det første leveåret. Helst mer enn 2 måneder, viser undersøkelser fra Sverige. Derfor er løsningen å øke fars andel, men IKKE på bekostning av mor.
http://www.likelonn.no/erfaringer-fra-island.4455625-72153.html
Vi bør helt klart utvide fars permisjon, og del av permisjonen. Men en tvungen tredeling ( "hovedregel" er bare å bruke retorikk om noe som egentlig betyr tvang) vil det være umulig for mange kvinner i distrikts-Norge å amme etter 6 måneder. For det første fordi avstandene mellom hjem og jobb ofte er stor, for det andre fordi at i mange familier har ikke begge foreldre sertifikat og bil, og kollektivtilbudet er mildt sagt mangelfullt i store deler av landet. Så kan Trine Wigtil si "Vi må ikke konstruere problemer som ikke finnes." Men så er det vel ikke samme utfordringer ved å bo i Trondheim sentrum eller en annen by vi snakker om heller, når vi snakker om avstander f.eks ;-)
For svært mange er det umulig å holde oppe produksjonen med pumping, eller med amming med 8-10 timers mellomrom. Ja - for med en hel arbeidsdags lengede,i tillegg til store avstander i distriktene, vil det innebære en slik timelengde. I tilfeller der mødre arbeider turnus kan timelengden være enda større.
Jeg frykter konsekvensene hvis Arbeiderpartiet vedtar en tredeling slik det blir fremlagt i debatten nå. Det vil være en ordning som gagner familier med god økonomi, som kan velge å ta ut kvinnen i ulønnet permisjon etter 6 måneder. Samt at det vil gagne dem som bor i urbane strøk, har korte avstander og godt utbygget kollektivtilbud.
En slik ordning vil ikke tjene det brede lag av familier i Norge,og vil være bidra til flere sosiale skiller enn det Arbeiderpartiet kan stå inne for.
Det eksistera dokumentasjon på at amming er sunt for barnet, men det finnes ingen motsvarande dokumentasjon på at morsmjølkerstatning eller "pumpa” mjølk frå flaske er usunt. Med utgangspunkt i at mor og far stort sett bur på same stad så trur eg dette enkelt let seg løyse. Sjølv var eg heime med far min som liten, medan mor tok utdanning 3 timar unna (og var "helgemamma") – og eg har så vidt eg veit ikkje teke nemneverdig skade av dette.
Påstanden om at mor er viktigast den første tida etter fødselen er også berre ein påstand. Den har aldri vore utprøvd fordi det i hovudregel alltid har vore sånn at mor har vore heime, og har utgangspunkt i mellom anna Freudiansk teori. Utviklingsteori vier at born i liten grad skil mellom kjønn som liten, det er noko som kjem seinare.
Nullhypotesen (om ein kan kalle det det) til Sandvik sin påstand om at mor er så viktig for barnet er altså at barnet vil ta skade av å berre vere heime med far, noko eg nektar å tru. Eg heller ikkje i tvil om at den som får barn, og som vil vere heime med barnet gjer det fordi det har lyst, ikkje fordi det må! Å ymte frampå mot noko anna er ei sterk undervurdering av farsrolla og mannen som omsorgsperson. Dei lærde stridast om omsorg er lært eller medfødd, den gamaldagse haldninga er jo at kvinner har eit medfødd omsorgsgen medan mannen kan lukeparkere og skifte sikring.
Omsorg er mogleg å lære (elles stiller eg dårleg på arbeidsmarknaden som manneleg sjukepleiar) og eg trur mange menn også har godt av å lære og ta del i omsorg. Får dei moglegheit og tillit trur eg dei vil gjere ein kjempejobb.
Ser fram til å diskutere dette på årsmøtet i Trondheim Ap i helga. Styret i Trondheim Ap ønsker tvungen verneplikt for unge jenter og at det er riktig med mindre foreldrepermisjon til de samme jentene når de får barn. Begge deler i likestillingens navn. Dersom man er så opptatt av å konfrontere velgerne med vanskelige saker, skulle jeg ønske man heller ville gjennomføre rushtidsavgiften. Selv om målinger jo viser at et flertall av byens innbyggere er for rushtidsavgift.
Jeg synes ikke Islands løsning framstår som noen spesielt god ordning å importere til Norge. Islendingene arbeider i snitt 500 timer mer i året enn nordmenn og det er ikke alt de gjør som vi trenger å kopiere. Tores poenger om Island er også verdt å merke seg. En nyansert artikkel om Island ligger her: http://www.bt.no/utenriks/article281548.ece
All den tid anbefalingene fra WHO og hele det statlige apparatet er som de er med hensyn til amming, og all den tid menn ikke produserer morsmelk, så vil det være slik at barnet trenger svært mye tid med mor de første månedene.
MEN. Det er ingenting som tyder på at born som får morsmelk frå flaske i periodar eller morsmjølkerstatning tek skade av dette. Eg går utifrå at mødre ikkje har tenkt å dra heilt bort, men at de også kjem til å vere heime på ettermiddag og kveld når de har spebarn, akkurat slik fedre (i større eller mindre grad) gjer. Denne omfamninga av amming er også svært urettvis for alle dei mødre som av ulik grad ikkje kan amme.
Eg tykkjer det er pussig og påfallande at amming og omfamninga av mor si viktige rolle er blir så framheva av kvinnene i ein debatt der utgangspunktet er at dette må foreldra avgjere seg i mellom. Fedre har lite å stille opp med mot desse argumenta. Ein ber altså berre om at ein mindre del (1/3) av tida skal vere førehalde ein av partane.
Dersom biologisk deterministiske argument igjen skal bli sentrale i denne debatten så har i allefall eg lite å stille opp med. Bortsett frå mi eiga oppfatting om meg sjølv som ein veldig god omsorgsperson. Dei born eg ein evt. måtte vere så heldig å få vil aldri få nokon mor.
Til Siri: Når vi seier at fedre blir betre omsorgspersonar av å vere heime med born så støttar vi oss til all moderne psykologisk forsking som viser at omsorg i hovudsak er noko ein lærer gjennom praksis og erfaring. Å påstå noko anna er det same som å sei at menn eksempelvis er mindre egna til å bli førskulelærarar eller sjukepleiarar, og at dette er eit yrke som passar best for kvinner.
Det er berre snakk om 1/3, eller 16 veker, av tida som skal førehaldast ein av foreldra. Eg trur familien som heilskap vil tene på at begge foreldre. Ein treng ikkje ha mastergrad for å skjøne at menn som får meir ansvar for born den første tida også vil ta meir ansvar resten av oppveksten. Alle som veit noko om utvikling av relasjonar skjønar dette.
Til Tore: Tanken om 3 deling stamma ikkje berre frå Island. Den er drøfta av det første mannspanelet(1986) med Jens Stoltenberg som leiar lenge før Island innførte ordninga.
P.S. Jostein, eg er mot tvungen verneplikt for kvinner, av omsyn til likestilling. Vi skal positivt diskriminere unge jenter som misser ansiennitet i dagens system der dei har blir gitt hovudansvaret for småbornsomsorg, og der staten og arbeidsgjevarar oppmuntra mannfolka til å prioritere arbeidslivet.
Poenget er at de som ønsker i en tredeling ønsker å ta i fra de barna som har fedre som ikke bruker full permisjon, retten og muligheten til full permisjonstid med en av foreldrene. Derfor bør dette være debatt om barnas beste.
Å si at barnet er mest knyttet til sin mor rent fysiologisk de første månedene etter fødsel, betyr IKKE at man mener far er en dårligere omsorgsperson. Tvert imot ønsker jeg at far skal være mer hjemme med barna, og er overbevist om at det er best for barna, men jeg ønsker ikke at samfunnet skal straffe de barna som har fedre som, av en eller annen grunn, ikke velger denne muligheten - med også å kutte i mors mulighet til å være mer hjemme da.
Jeg er for likestilling, og mener Norge fortsatt har en lang vei å gå på det området. Men det blir litt underlig å oppheve forskjellen mellom mor og far i en debatt om likestilling. Vi fedre hverken bærer, eller føder barnet. Vi sliter ikke med bekkenløsning, brystspreng eller -betennelse. Vi sover stort sett bedre om natta de første månedene (sjøl om mange av oss har vært gjennom ei tørn der også) og samfunnet sett under ett - vi har mindre fysisk krevende jobber å gå tilbake til.
Det er forskjell på å bli mamma og pappa. Det er til barnets BESTE at det fullammes, sjøl om det ikke går til grunne om dette av forskjellige årsaker ikke skjer. Men barnas beste handler ikke om at barn greier seg fint om det må få flaske isteden for pupp, eller at mor må begynne å arbeide etter 3 måneder. Det dreier seg om at samfunnet skal etterstrebe seg å legge til rette for barnets BESTE, og der er forskningen og fagfolk fra hele verden enige - det er bra å fullamme. Det er bra at mor får en god rekonvalesens etter fødsel - både for mor og barn.
Likestilling dreier seg ikke om å oppheve kjønnsforskjeller. Denne debatten bør i større grad handle om det er riktig å lage en ny regel som fratar barn permisjonstid med foreldrene om far velger bort permisjonen, uavhengig av om han har gode eller dårlige begrunnelser for det.
Dette er tallene tredelings-forkjemperne viser til (kilde: Likelønnskommisjonen):
- År 2001 var mödrarnas löner 58,2% av pappornas löner
- År 2002 var mödrarnas löner 60,4% av pappornas löner
- År 2003 var mödrarnas löner 62,5% av pappornas löner
- År 2004 var mödrarnas löner 64,0% av pappornas löner
Når det gjelder kvinners generelle andel av lønnsinntekten ifht menn på Island, viser ikke utviklingen noen endring etter innføring av tredeling:
- I 1995 tjente islandske kvinner 75 pst av mennene.
- I 2000 tjente de 79,2 pst.
- I 2005 81,1 pst.
Mao var utviklingen langt bedre før innføringen av tredeling, enn etter.
I Norge viser statistikken følgende (Kilde: Likelønnskommisjonen):
Kvinners månedslønn som andel av menns utgjorde 84,7 prosent i 2006, det samme som i 2005 og i 2004.
Mao har Norge bedre likelønns-statistikk enn Island, selv om vi har en lang vei å gå.
Spesielt i yrkesgrupper dominert av kvinner må lønna opp. Det er ikke mannlige kollegaer som holder kvinneliger omsorgsarbeidere, hjelpe- og sykepleiere og barnehageansatte nede på lønns-statistikken og oppe på deltids-statistikken, men arbeidsgiverne innen disse yrkene.
Eg møtte ei fornuftig jente i dag (Gunn O) og vi blei ståande å drøfte dette, og ho framførte gode argument mot ei tredeling og for dagens ordning (og utviding). Det gjekk spesielt på typiske kvinnearbeidsplassar i diskrikt vs by, som ofte er mykje tyngre og meir belastande.
Kva vart resultatet på årsmøtet? Gratulera med fantastisk miljøpakke og vedtak mot oljeboring i Lofoten.
Selv om det er i likestillingens navn, synes jeg rett og slett det er ganske kynisk å skyve de lavtlønnede kvinnene foran seg i denne kampen. De kvinnene som er avhengig av hele inntekten sin, og dermed ikke kan velge å kun ta ut 80 % lønn, får ved en tredeling ikke noe valg, og presses ut i jobb etter kun 6 måneders permisjon. Jeg har selv tre små barn, og noe av det jeg husker av de første 6-7-8 månedene er hvor inni margen sliten jeg var. Men jeg er privilegert og har hatt økonomisk mulighet til velge 80 % lønn. Dermed har vår famile kunnet ta et helt års permisjon. Jeg vet vi er heldige.
For ressurssterke par fra middelklassen med et trygt nettverk og godt betalte jobber, vil nemlig tredelingen fungere perfekt. Men det er vel ikke Arbeiderpartiets viktigste oppgave å lage permisjonsregler først og fremst tilpasset disse familiene? En kvinnelig hjelpepleier eller renholdsarbeider har ikke samme mulighet til kun klare seg på 80 % lønn. Vel og merke; dersom hun ikke har en rik mann. Er det ikke først og fremst disse kvinnene Arbeiderpartiet bør tilrettelegge for på en best mulig måte?
Samfunnsoppdraget til Arbeiderpartiet har alltid vært å gjøre hverdagen bedre og lettere for de som ikke sitter på så altfor mange økonomiske ressurser. Det gjør man ikke ved å tvinge fram en tredeling av foreldrepermisjonen. Jeg håper at Arbeiderpartiet fremdeles vil se på det som sin viktigste oppgave å ta vare på kvinnene som ikke har de høytlønnede jobbene.
Målet må heller være at de har en anstendig lønn å leve av og at de får mulighet til å kombinere både arbeidsliv og familieliv på en god måte. Likestillingskampen må ikke kjempes med disse kvinnene som slagmark. Den kampen kan vinnes på en annen måte, for eksempel ved at foreldrepermisjonen utvides og forbeholdes far.
Det fødes forøvrig omlag 40 000 barn hvert år i Norge. 8000 av disse barna har en mor som har 50 prosent eller mindre jobb. Dette betyr at disse 8000 barna har en far som ikke en gang får ta ut fedrekvoten på 6 uker, og om familiene ønsker å dele av resten av permisjonen, må faren greie seg med under 50 prosent av lønna i stønad.
Det er disse barna vi først og fremst skal sikre mer samvær med pappaen sin. Så må vi videre sørge for å endre den regelen som sier at alle de barna med deltidsarbeidende mødrene med under 75 % stilling, ikke får ha pappaen sin hjemme med mer enn stillingsandelen til mammaen tilsvarer.
Når vi har rettet opp i disse skjevhetene, som dreier seg om de lavtlønnede kvinnene, ofte i krevende fysiske yrker, så skal vi utvide permisjonen fra 44 til 52 uker, og forbeholde såpass mye av utvidelsen til far at han får tilsammen 13 uker, eller 3 måneder.
Om faren etter dette, av en eller annen grunn ikke tar ut permisjonen sin, vil ikke det føre til at barna får mindre permisjonstid med mora si.
Samtidig er jeg nokså sikker på at flere fedre vil ta del i den store gleden det er å være sammen med barna sine over tid det første året, bare vi får gjort noe med økonomien.
Dette kan vi gjøre ved å forbeholde 1/4 (13 uker) av den utvidete foreldrepermisjonen (til 52 uker med 100 % stønad) til far. Så bør vi forbeholde 26 uker til mor (perioden for fullamming og restitusjon). Så vil foreldrene selv kunne bestemme hvordan de siste 13 ukene skal fordeles.
Jeg er mamma til to barn. Vi valgtet 80% permisjon da jeg så verdien i å ha bedre og lengre tid med barna. Da min sambo tjener betydelig mer enn meg ble det en enda tøffere økonomisk situasjon når han tok ut sin del av permisjonen enn da jeg gikk hjemme. Det gir jo de voksne grå hår og unødvendig bekymringer i forhold til å klare å betale regninger etc. Etter mitt syn så skulle 80% beregnes etter den av foreldrene med dårligst lønn og denne summen skulle gjelde begge gjennom hele permisjonen.
En annen ting er forlenget permisjon for far. Det er ikke alle fedre som har interesse eller ønske om å være hjemme med sine barn. Skal da disse tvinges til dette eller kan mor få denne tiden i stedet for om det er ønskelig.
Om vi skal velge å få flere barn blir dette et dillemma for økonomisk er det ikke forenelig med at far får lengre permisjon noe han heller ikke ønsker.
Permisjon skulle etter mitt syn vært foreldrenes ansvar å dele mellom seg etter det som er beste for familien. Dårlig økonomi og "tvunget" permisjonstid gir et dårligere familieklima.