Visca Barca, Visca Catalunya!

3. mai vil bli stående som den største fotballopplevelsen jeg har hatt. Ikke bare er jeg lykkelig over at FC Barcelona slo ut Real Madrid og går til finalen på Wembley, etter å ha gitt verden en leksjon i hvordan fotball kan spilles. Likevel var opplevelsen av å stå blant 95 000 feststemte katalanere som sang Barcas klubbhymne, en rekke nidviser om Real og Madrid, samt ¿Por qué?, ¿Por qué?, ¿Por qué?, ¿Por qué?, hver gang det ble frispark, med dårlig skjult adresse til Jose Mourinho - både morsomt og overveldende. Ja, jeg vil faktisk si en avsindig fotballopplevelse. Det beste var å få oppleve det sammen med sønnen min. Bildet over viser hvordan stadion så ut da vi holdt opp plakater med ulike farger som en mosaikk før kampen. Camp Nou ble kledt i det katalanske flagget, Barcas farger og innskriften Gracies Equip! (Takk til laget!). Vi står øverst i den blå stripa til venstre :-)

Jeg fryser fortsatt på ryggen av feiringa etter kampen, med jubelen over at Eric Abidal var tilbake etter kreftoperasjon, seieren mot Real og Madrid, og billett til CL-finalen på Wembley.

Å stå blant publikum å synge med på de katalanske refrengene, var som å stå blant 95 000 supportere fra Kjernen - på en gang. Og midt inne i jubelen hører vi først en svak romling som starter et eller annet sted på stadion. Stadig sterkere; Visca Barca! og sterkere; Visca Catalunya! Visca Barca! Visca Catalunya! Utrolig mektig, spesielt når man leser historien og plusser på med borgerkrig og forbudet mot katalanske flagg og utrykk under Franco-regimet. Barca er mer enn en klubb (Mes que en club), og El Clasico er mer enn en fotballkamp. Det er historie, identitet, politikk, fantastisk idrettskultur og -prestasjoner med verdens beste lag, mot ett av de beste.

Se og hør feiringen på Camp Nou etter kampen her:


VG nett om kampen og finalen