vis en særlig omsorg for de mennesker som
er så
logiske
så praktiske,
så realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten, blå hest
Kjære alle sammen - gratulerer med dagen!
Jeg tenkte jeg skulle begynne med ordene til Helder Camara. Fattigfolkets biskop fra Brasil.
Da arbeiderbevegelsen begynte å spire her i landet for over 100 år siden, lå fattigdommen som ei tung bør på arbeidsfolket. Denne børa som hadde vært følgesvenn i mange hundre år. Men spira som lukta på våren en mai-dag, hadde livsmot og kraft nok til å strekke seg mot lyset. Forbannelsen over uretten, og håpet om rettferd, ga krefter nok til at arbeiderbevegelsen sakte men sikkert slo rot.
Så la oss på denne maidagen være stolte av at det er den bevegelsen vi har slutta oss til, som har trodd på at det var mulig å forandre, at det, når alt så som mørkest ut, og slitet var uutholdelig, at det var mulig å gjøre hverdagen til folk bedre, at det var våre pionerer som trodde på en liten blå hest – at det umulige kunne bli mulig.
Pionerene gikk foran for oss. Vi har mye å takke dem for, men fortsatt er det mange av våre brødre og søstre i verden som ikke har det vi har. Som fortsatt må kjempe for sine rettigheter til å bli hørt – for frihet – for respekt og likeverd og for et liv med ei framtid å tro på for seg og sine. Derfor er 1. mai for meg en dag hvor det er all grunn til å ta av seg hatten i respekt for fortida, men også en dag hvor det er all grunn til å kaste jakka for framtida.
Høyre vil være sosialdemokrater
I den siste tiden har Erna Solberg og Kristin Clemet forsøkt å ta æren for den norske samfunnsmodellen. Ja, Høyres tenketank – Civita – har nærmest gitt Høyre æren for den norske velferdsmodellen.
Erna Solberg skriver blogg om at det er bra med små forskjeller, og at Høyre egentlig alltid har stått for den norske modellen, men tonen er en ganske annen enn da hun i valgkampen 2005 sa til Bergens Tidende at vi mener det kan være mindre utjevning enn i dag. Og når Siv Jensen sier at det er Frp som er det nye Arbeiderpartiet, så skal vi huske på at hun i 2009 sa at med Frp ved makten skal det bli markedstenkning på alle nivåer, og varslet om endringer som skulle gi oss et helt annet samfunn enn det vi har i dag.
Men det er interessant at Høyre nå ønsker å stå fram som sosialdemokrater. Ingenting er bedre enn det. Vi synes jo sosialdemokratiet er en god måte å organisere samfunnet på. Så vi ønsker gjerne Erna Solberg og Kristin Clemet velkommen etter, men det er et par ting de må lære seg før de kan ta i bruk æresbetegnelsen sosialdemokrat. Derfor har Trond Giske laget et lite kurs i sosialdemokrati for de som ønsker å komme etter:
Kurs i sosialdemokrati
- Det er ikke sosialdemokrati å fjerne sykelønna til de som tjener aller minst for å gi skattekutt til de som har mest.
- Det er ikke sosialdemokrati å kutte kraftig i arbeidsmarkedstiltakene når ledigheten er høy.
- Det er ikke sosialdemokrati å foreslå kraftig økning i egenandelene i helsesektoren mens du holder igjen på bevilgningene.
- Det er ikke sosialdemokrati å fjerne gratis skolebøker i videregående.
- Det er ikke sosialdemokrati å fjerne gratis medisin på blå resept for hundretusener av alderspensjonister og uføre, mens du gir hundretusener i lette for de som tjener mest.
- Det er ikke sosialdemokrati å kutte i skattene til de aller rikeste.
Vi kan oppsummere leksjon nummer 1: Det er ikke sosialdemokratisk politikk å ta fra de fattige for å gi til de rike. Sosialdemokrater heier på Robin Hood – ikke Sheriffen av Nottingham!
Og for å fortsette:
- Det er ikke sosialdemokrati å svekke arbeidsmiljøloven og foreslå 13 timers arbeidsdager uten rett til overtid.
- Det er ikke sosialdemokrati å kutte i dagpengene.
- Det er ikke sosialdemokrati å foreslå mer midlertidige ansettelser.
- Det er ikke sosialdemokrati å erstatte kollektive forhandlinger med individuelle avtaler, slik Frp vil i sitt program.
Altså, leksjon nummer 2: Det er ikke sosialdemokratisk politikk å svekke de ansattes rettigheter.
Leksjon 3: Vi vil ha velferdsordninger som omfatter alle, ikke ordninger som gjør forskjell på folk.
Kanskje på ingen andre områder ser vi det tydeligere enn i skolepolitikken. Er det ett byggverk i velferdsstaten vi kanskje kan være enda stoltere over enn de andre, så er det fellesskolen.
Vår skole skal gi alle en mulighet. Vår skole skal gi alle en sjanse. Uansett bakgrunn. Uansett etnisk tilhørighet, sosial bakgrunn, evner eller handicap.
Under Bondevik-regjeringen så vi at den skolen for første gang var alvorlig truet av privatisering og kommersialisering. Derfor er det ekstra spesielt når det er Kristin Clemet som argumenterer for at de har eierskap til den norske modellen.
Sommeren og høsten 2005 ga Clemet massive tillatelser til å starte opp private videregående skoler. Vi fikk reversert dette i tide.
Mens verden består av fler og fler mangfoldige møteplasser, mennesker flytter seg mer over landegrenser og behovet for å forstå hverandre blir stadig viktigere, finnes det altså politikere som, i fullt alvor, mener det er riktig å legge til rette for et mer segregert - et mer oppdelt samfunn allerede i barne- og ungdomsskolen. At vi bør ha egne skoler for kristne, for muslimer, for de flinke og egne skoler for de som ikke er så flinke, men at om du har penger nok - så skal du kunne kjøpe deg ut av denne oppdelingen og klassifiseringen av barn og unge.
FrP og Høyre vil at vi skal ha et skolesystem hvor alle skal velge fritt, pengene skal følge eleven og kommersielle skolebedrifter skal få etablere seg etter markedsprinispper i sentrum av Trondheim. Men dette er ikke fritt for alle. Skolevalget blir fritt for enten de som har gode nok karakterer til å konkurrere seg inn på de mest populære skolene, eller de som kan kjøpe seg en plass hos de kommersielle skolebedriftene. Et slikt karakter- eller lommebokbasert skolesystem vil bli en ulykke for oss alle - til slutt.
Dette er selvfølgelig en oppskrift på et mer delt samfunn. For hvor skal vi lære å kjenne hverandre, å forstå hverandre - å lære av hverandre, om vi ikke skal kunne være sammen i skole og oppvekst? Og hvorfor skal man på død og liv skape en bedre skole for de flinke og mest ressurssterke, på bekostning av de som har ekstra utfordringer ressurs- og talentmessig? For det er det som skjer. Når pengene skal følge elevene i et slikt markedsbasert system, så tappes de minst populære skolene for ressurser, mens behovet for ressurser går opp når de elevene som tapte konkurransen, og ofte trenger mer tilrettelegging og ressurser, blir igjen.
Innføring av "fritt" skolevalg og flere kommersielle skolebedrifter vil også medføre skolenedleggelser. Helt sikkert i en rekke av distriktskommunene i fylket, hvor elevgrunnlaget allerede er svakt og man må strekke seg langt for å sikre et bredt nok fagtilbud til at elevene opplever valgfrihet på sin nærmeste skole.
Det er grundig dokumentert at det skal ikke store elevflukten til før hele skolen blir for dyr å drive, og fagtilbudet må bli smalere - på bekostning av valgfriheten til de mange. Noe som igjen vil medføre enda sterkere søkning inn mot byen og etterhvert mindre tilgang på faglært arbeidskraft for våre viktige og verdiskapende bedrifter i distriktskommunene.
Både hav-, land- og skogbruket produserer for flere titalls milliarder kroner hvert år i Trøndelag. Men dette er distriktsnæringer, og om vi bevisst sentraliserer framtidas arbeidskraft til Trondheim, røver vi også framtida fra både disse næringene og lokalsamfunnene som blir fattigere uten 16-19 åringene.
Leksjon 4: I den sosialdemokratiske norske modellen er det ikke Adecco som har tatt over ansvaret for eldreomsorgen. Vi trenger sikkert vikarbyråer. Men her er det snakk om å overlate hele driften til kommersielle aktører. Men dette handler om omsorg. Aksjeselskaper har det ved seg at de kan gå konkurs, det er selve grunnlaget for en markedsøkonomi. Men vi kan jo ikke ha en eldreomsorg som går konkurs!
Og; for å ha det sagt; Vi er ikke imot private aktører innen eldreomsorgen. I Trondheim er ¼ av sykehjemmene drevet av private. Men vi ser forskjellen på Kirkens Bymisjon og internasjonale omsorgsbedrifter organisert som aksjeselskap. Frivillige organisasjoner med mål om å yte omsorg, utgjør et godt supplement til eldreomsorgen i Norge.
FrP har ellers triumferende forsøkt å fortelle meg at jeg er lite prinsippfast siden vi har vedtatt å bruke anbud i busstrafikken i fylket, men er i mot kommersialisering av eldreomsorgen.
Det var ingen enkel beslutning å konkurranseutsette busstrafikken, men kollektivtrafikken drives allerede i dag av kommersielle markedsaktører, og spørsmålet var om vi skulle fortsette med å opprettholde et privat monopol, eller om vi skulle la oss folkevalgte få mer ansvar for kollektivtrafikken. Vi valgte det siste, men med klare føringer om at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår ikke skulle være en del av konkurransen.
Og selv markedsorienterte FrP må vel greie å se forskjellen på en buss og ei bestemor.
Vår eldreomsorg skal spille i Tippeligaen, med ambisjoner om Champions League. Vi sier nei til Høyre og FrPs ambisjoner om å spille i Adecco-ligaen.
Hvor skal vi bo og leve i Trøndelag?
Trøndelags rike naturressurser gir regionen mange arbeidsplasser og stor verdiskaping. Størst vekst i årene som kommer vil olje- og gassforekomstene i Norskehavet gi oss. Mer enn 100 mrd kroner skal investeres i Norskehavet framover.
Samtidig er det et skjebnefellesskap mellom spredt bosetting og våre råvareressurser. Både innen land-, skog- og havbruk foregår verdiskapingen og ressursuttaket i våre distriktskommuner langs kysten, i innlandet og i fjellbygdene. Det skapes milliardverdier i hele fylket i verdikjeden knyttet til oppdrett av laks, skogbruket og landbruket. Men om det ikke bor folk i nærheten av råvarene og industriarbeidsplassene, blir det også tilnærmet umulig i framtiden å sikre verdiskapingen og ressursuttaket.
Her vil jeg berømme Sivert og Rennebu Arbeiderparti, sammen med Frøya Arbeiderparti for å ta ansvar for å skape en politikk som kan bidra til å løse utfordringene knyttet til konflikten mellom oppdrettslaksen og villaksen. Framover vil det skapes viktige møteplasser som vil bidra til denne prosessen. Takk for det!
Samtidig som behovet for å sikre bosetting i hele fylket, ser vi en enorm sentralisering rundt Trondheim i årene som kommer, samtidig som befolkningen blir eldre og stagnerer eller har svak vekst i områdene hvor det drives verdiskaping rundt land-, skog- og havbruk.
Norge, Europa og verden vil fortsatt etterspørre fisk, trevare og mat i store mengder fra Trøndelag i årene framover, men skal vi kunne levere dette, er vi avhengige av å sikre bosetting og tilgang til arbeidskraft for disse næringene rundt omkring i fylket. Dette vil være blant våre største utfordringer i årene som kommer.
Rennebu
Det har blitt færre rennbygger siden kraftutbyggingen i Orklas nedslagsfelt tok slutt rundt 1990 og dere bor mer sentralisert enn før.
Mer og mer av aktiviteten konsentreres i kommunesentret Berkåk, men en sterk landbruksnæring sørger for levende små lokalsamfunn spredt rundt i kommunen, og gir kanskje også grunnlaget for de mange små bedriftene som ligger i kommunen? Disse har en sterk overlevelseskraft, noe for eksempel dugnaden for gjenåpning av nærbutikken på Nerskogen vitner om.
Noe som vel er karakteristisk for Rennebu-samfunnet med sine 2629 små og store innbyggere er dugnadsånden og kreativiteten for å leve det gode liv oppunder fjellbandet.
Vi ser det tydelig knyttet til kommunens lange tradisjoner innen husflid og håndverk. Det å utvikle Rennebumartnan fra en liten bygdekunstmartna til Norges ledende innen husflid og håndverk, er imponerende!
Rennebumartnan har gjennom kvalitetfokus skapt en arena for husflid og håndverk både ved å synliggjøre hvilke betydelige ressurser som ligger innenfor dette området, men også ved å utvikle en av de viktigste markedsplassene for produkter fra næringsområdet.
Over 20 000 besøkende på martnan hvert år, godt tilrettelagt av nesten 1000 frivillige, som har stilt opp entusiastisk i 25 år, står det respekt av! De fortjente virkelig Fylkeskulturprisen i 2003!
Sammen med kommunen, fylkeskommunen og andre viktige medspillere bygges det nå videre et godt kompetansemiljø, gjennom Birka, som med utgangspunkt i Rennebumartnan jobber nasjonalt for utviklingen av norsk håndverksnæring. Jeg har stor tro på planene om å videreutvikle nettportalen slik at det blant annet muligheten for å handle på nett blir bedre.
Det gjøres mye bra arbeid for å legge til rette for et godt sentrum rundt Berkåk i Rennebu. Spesielt har jeg sansen for Rennebu 3000.
Jeg liker ambisjonen om å øke befolkningen i Rennebu til 3000 innbyggere i løpet av de neste 12 årene. Dette innebærer at om lag 7 familier må etablere seg i kommunen pr år. Det vil kreve både arbeidsplasser og boliger, og det vil kreve at vi leverer både en bedre E6 sørover fra Trondheim og et bedre kollektivtrafikk både med buss og tog.
Offensive kommuner blir attraktive. Jeg tror at Blilyst-prosjektet ”Moderne boløsninger på landsbygda”, gir kommunen muligheten til å tiltrekke seg flere innbyggere. Vi ser det på Stokkøya – hvor arkitekturen og den offensive satsingen fra den utflytta rennbyggen Torild Langklopp og mannen hennes Roar rundt Strandbaren, medfører økt tilflytting og gir store ringvirkninger for næringsliv og hyttebygging.
Samlet sett tror jeg dette gjør kommunen og Rennebu-samfunnet til en stadig mer attraktiv kommune som forhåpentligvis ikke bare gjør det gode liv for de som allerede bor der enda bedre, men et interessant alternativ for de som ønsker å slå seg ned i utkanten av fremtidens storregion Trondheim.
Internasjonal politikk
En aldrende indianer-bestefar, som snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden, og han sa:
- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.
Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?
Den gamle svarte:
- Den jeg mater.
1.mai-innsamlingsaksjonen 2011 skal ha fokus på palestinske flyktninger som lever i Gaza, Vestbredden og Libanon. Denne årlige innsamlingsaksjonen som Norsk Folkehjelp samarbeider med Arbeiderpartiet og LO om skal som i 2010 ha Folk forandrer verden som overordnet tema.
I 1948 ble 726 000 palestinere drevet på flukt som følge av opprettelsen av staten Israel og krigen som fulgte. 418 palestinske landsbyer ble jevnet med jorda for å hindre flyktningene i å vende tilbake. I dag anslås det at 4,8 millioner palestinske flyktninger bor i ulike land i Midtøsten, etter 62 år i eksil. Mange av dem lever fremdeles under kummerlige forhold i flyktningleire. Mange har blitt drevet på flukt flere ganger.
Både deres grunnleggende rett til å vende tilbake, og deres rettigheter i samfunnene der de bor i dag er neglisjert. Årets aksjon vil ha fokus både på de palestinske flyktningenes rettigheter og deres daglige utfordringer. Midlene som samles inn vil gå til Norsk Folkehjelps humanitære arbeid i Gaza, Vestbredden og Libanon.
Norsk Folkehjelp har vært til stede i de palestinske flyktningleirene i Gaza, Vestbredden og Libanon i en årrekke og arbeider både for at palestinerne skal få en lettere hverdag og for deres kamp for rettferdighet.
Det er allerede et stort og bredt engasjement i fagbevegelsen, den politiske venstreside, ungdomsorganisasjonene og i Norsk Folkehjelp for at de palestinske flyktningene skal få en mer rettferdig framtid. Sammen kan vi utgjøre en forskjell ved å støtte de palestinske flyktningene.
Ramallah
I 2008 besøkte jeg Ramallah på Vestbredden og Israel, sammen med daværende Kulturminister Trond Giske og Rita Ottervik. Vi besøkte blant annet den palestinske flyktningeleiren Al Amari, som ble dannet etter at palestinerne ble fordrevet fra Tel Aviv i 1948. Der møtte vi også fiolinisten Ramzi, som driver kulturskole for barn Al Kamandjati (fiolinisten), og som senere også har besøkt Trondheim.
Denne frustrerte og tilsynelatende håpløse handlingen av en liten gutt kom imidlertid til å utløse en folkebevegelse - intifadaen - som ble en sterk folkelig motstandsbevegelse mot den israelske okkupasjonen.
Ramzi vokste opp i Al Amari - flyktningeleiren, og der kom han i kontakt med franske hjelpearbeidere, som bl.a. hadde med seg noen musikkinstrumenter til utdeling blant palestinske ungdommer. Ramzi fikk en fiolin, og fattet interesse for instrumentet. Han fikk undervisning hos en av franskmennene. Etter hvert ble han så god at han fikk stipend til å reise til Frankrike for å studere musikk. Etter studier og en begynnende karriere i Europa, begynte han etter hvert å tenke på hvordan han kunne bruke sitt talent til å hjelpe andre i Palestina. Han bestemte seg for å reise hjem til Ramallah.
The return to Haifa
På vei tilbake besøkte Trond og jeg teateret i Tel Aviv. Der fikk vi komme bak scenen å snakke med palestinske og israelske skuespillere som sammen skulle sette opp stykket ”The return to Haifa”, som er basert på en novelle av den palestinske aktivisten og forfatteren Ghassan Kanafani, som ble drept av en bilbombe i 1972. Stykket ble møtt med store protester i Israel, med demonstrasjoner fra høyresiden i Israel utenfor teateret. Likevel. Det var uendelig godt å møte israelere og palestinere som tilhører fredsbevegelsen i Israel. Som ønsker seg dialog, samarbeid, fred og felles framtid, som mater de rette ulvene.
Stykket handler om en palestinsk familie som må flytte fra landsbyen og huset sitt i all hast i 1948. Det går så fort at de må forlate sitt lille barn. Inn flytter et jødisk ektepar som har mistet begge sine barn i Holocaust. De finner det lille barnet i huset sitt.
20 år etter kommer det palestinske ekteparet tilbake til landsbyen og går opp til huset de forlot. De vet ingenting om hvordan det er gått med barnet sitt. Har det overlevd? Har de tatt vare på barnet? Hvordan har de oppdratt det?
De møter den jødiske kvinnen hjemme. Barnet har de tatt vare på. De har oppdratt gutten som sin egen, som en jødisk gutt. Han er ikke hjemme akkurat nå, men kommer snart hjem. Han er soldat i den israelske hæren…
Handlingen i stykket dreier seg om møtet mellom disse to familiene. Disse to familiene som har et felles barn. Hvordan skal de greie å forholde seg til sin egen historie? Til sitt eget barn?
Kanskje er det de samme spørsmålene hele konflikten i ”det hellige land” dreier seg om? Hvordan skal de greie å leve sammen i det samme landet? Ta vare på hverandre uten å rive seg og landet i stykker? Da må de begynne å se hverandre som likeverdige mennesker.
Da må hat erstattes av håp. Da må den israelske okkupasjonen stanse og bosettingene trekkes tilbake. Man må våge freden.
Det finnes mange som ønsker det. Det er disse vi må hjelpe med å mate de rette ulvene, slik at de sammen kan skape seg ei framtid som gode naboer. Det finnes egentlig ingen annen vei.
Derfor vil jeg oppfordre dere alle til å støtte opp om Norsk Folkehjelps 1. mai innsamling. Det er folk som forandrer verden.
Avslutning
Og så må vi være bevisst på hvilke ulver vi mater…
Takk for oppmerksomheten!
Kommentarer