Hvorfor ikke spise kake?

Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet en provoserende kronikk som kunne ha løftet likestillingsdebatten (VG). Dessverre ender de opp med å lure på hvorfor de sultne ikke kan spise kake.

Alle debatter har godt av bidrag fra ulike ståsted. Det skaper større helhet og gir perspektiver. Yssen og Simonsen gir bidrag fra sitt ståsted, men da blir det viktig å minne om at det finnes en verden bortenfor, men innenfor vårt land.

Far blir fortalt at han fortsatt skal være forsørger mer enn omsorgsfull far. Annerledes kan vi ikke forstå det når Jens Stoltenberg fortsatt forsvarer kvinners rett til å beholde brorparten av foreldrepermisjonen.

Sannsynligheten er stor for at sitatet fra kronikken dreier seg om da Jens understreket at Arbeiderpartiet ikke ønsker å begrense fødselspermisjonen for store grupper av landets mødre (mange i lavtlønte, tungt fysiske yrker) til maks seks måneder. For mange av disse mødrene står i realiteten likestillingskampen om retten til heltidsstilling, bedre arbeidsmiljø og bedre lønn. De får hverken større stillingandel, høyere lønn eller mer overskudd av å bli sendt tilbake på jobb etter om lag seks måneder.

Det finnes mødre, og fedre, som opplever at karrierestigen flater ut når barna kommer, men kvinner flest er ikke advokater, konsulenter eller redaktører. Ære være alle som deler fødselspermisjonen likt, men ære være også de som velger annerledes. Ikke fordi far skal sementeres som forsørger, mer enn å være omsorgsfull - men fordi mange familier må velge slik på grunn av økonomi, mors arbeidsbelastning eller andre årsaker.

Unge menn gjør et slags opprør mot kvinners hegemoni over privatlivet. De skriver bøker om de vanskelige familiemiddagene, om hvordan de skal være fedre på egne premisser, hvor klamt det er med det hellige alminnelig familieliv som stort sett er definert av kvinner.

De fleste unge menn skriver hverken bøker eller er i opprør mot kvinners hegemoni over privatlivet eller de vanskelige familiemiddagene. De fleste unge menn, og fedre, har lite å klage over. Vi bor i et priviligert land hvor barnet ditt får anledning til å ha foreldrene sine hjemme ett år etter du har kommet til verden, og de aller fleste norske fedre er forbeholdt retten til å ta del i dette fantastiske førsteåret på egen hånd. Men det finnes fortsatt alt for mange barn som på grunn av mors stillingsandel ikke får ta del i at far er hjemme - og det er verdt både kronikker og tog. Det er den største skavanken med dagens foreldrepermisjon. Det bør du endre, Jens!

Å, ja, det er bra for barnet, for far og for mor om fedre tar større andel av foreldrepermisjonen, barnestyr og husarbeid. Men pappapermen funker, og om vi gir flere fedre selvstendig opptjeningsrett og lar nye generasjoner komme til - så vokser fedrenes andel av permisjonen. Det hjelper lite å sette et seksmåneders tak på mors permisjon om du må tilbake til lav lønn, tunge løft og ufrivillig deltid.

For dette dreier seg ikke om at mødre er flinkere eller bedre foreldre enn menn, det dreier seg om en grunnleggende skjevfordeling av heltidsstillinger og lønnsbetingelser i de yrkene kvinner dominerer. Vi kan ikke frata den norske gjennomsnittsfamilien permisjonsrettigheter fordi advokatforeldre ikke greier å bli enige om å dele foreldrepermisjonen. Da kaster vi barnet ut med badevannet.

Og når barnet endelig kommer skal du amme det minst ett år, være lykkelig og i hvert fall ikke savne jobben. Barna skal være vellykkede, de skal kunne lese, skrive, gå på ski, svømme, konversere og være pene før de fyller fem. Hvis ikke er du en dårlig forelder, eller egentlig mest en dårlig mor.

?

Her er vi faktisk på forskjellig planeter.