Jobber med tale på årsmøtet til Sør-Trøndelag Ap i helga. Vi får besøk av Justisminister Grete Faremo. Jeg skal snakke om asylbarna. Her er utkastet - som helt sikkert blir endret fram til jeg entrer talestolen.
Partiet er en god lyttepost i landet.
Jeg opplever en bred støtte til en streng innvandringspolitikk – de som virkelig trenger beskyttelse er avhengige av at vi sender hjem de som ikke faller inn under denne kategorien. Regjeringen fortjener ros for at dere står opp for denne politikken, selv om det oppleves hjerteskjærende for de familiene og asylsøkerne som ikke faller inn under beskyttelseskravene – og må reise ut av landet.
Det er også bred støtte til en rettferdig innvandringspolitikk – de som ikke trenger beskyttelse må reise hjem, og de som trenerer skal ikke belønnes for det – selv om de har barn.
Men vi kan også melde om at det er svært mange som mener vi må ta mer hensyn til de barna som har vært lenge i Norge – av ulike årsaker. Vi skal ha en streng, men ikke nådeløs asylpolitikk.
Vi er ikke en følelsesstyrt og naiv partiorganisasjon. Vi forstår dillemmaene. Vi forstår at det krever mot og motstand å stå opp for de menneskene som kommer til Norge med behov for beskyttelse, men som ikke får medias oppmerksomhet, og for de som frivillig tar dommen om et nei til etterretning og reiser hjem. Vi støtter dere i det.
Likevel er vi mange som har ventet på den forsinkede Stortingsmeldingen om barn på flukt. Utlendingsnemda har selv sagt praksisen ifht barn som har vært lenge i Norge er skjerpet de siste årene. Senest i en kronikk i Dagsavisen i november i fjor skrev UNEs direktør Sjeggestad følgende som et innspill til Stortingsmeldingen:
I 2007 laget regjeringen en forskrift som sa at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn (...), skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. Det samme står i den nye Utlendigelovens §38, og videre står det at Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn(...)
Det er forskjell på "kan" og "skal"...
UNE skriver på sine hjemmesider om forskriftsarbeidet den gang "Flere barn får bli":
Verona som ble sendt ut i går er ni år. Hun er født i Norge. Hun er norsk. Jasmin fra Lillesand på 16 år har vært her i 9 år og gått hele grunnskolen og har begynt på videregående. Hun er norsk. Nathan i Bergen er 6 år og født i Bergen. Det finnes flere. Vi ber nå Stortinget ta ansvar for disse barna. Vi ber om at sakene deres stilles i bero til meldingen er behandlet, slik at vi får anledning til å justere på den praksisen UNE forteller oss har utviklet seg de siste årene. Vi ber om at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Etter amnestiet i 2004 gikk innvandringen ned til Norge de to påfølgende årene, og selv om den gikk noe mindre ned hit enn til snittet i Europa, er det ikke dokumentert effekt. Det samme gjelder etter forskriften i 2007, selv om innvandringen skjøt fart i 2008, er det ingenting i UDIs årsrapport for 2008 som peker på forskriftsendringen som årsaken. Innvandringen økte til hele Europa det året og rapporten peker på andre årsaker.
Derfor er vi mange som nå ber om at regjeringen tar på alvor at vi mener noe om utviklingen mot en strengere praksis i UNE de siste årene. Vi er ikke komfortable, slik UNE-direktøren utfordret oss til å mene noe om. Vi forstår regjeringens dillemma, og vi ønsker en politikk som tar vare på de menneskene som er på flukt og som trenger beskyttelse i Norge. De vi ikke ser i media. Men nå ser vi Nathan, Jasmin og Verona. Det ber vi regjeringen lytte til.
Partiet er en god lyttepost i landet.
Jeg opplever en bred støtte til en streng innvandringspolitikk – de som virkelig trenger beskyttelse er avhengige av at vi sender hjem de som ikke faller inn under denne kategorien. Regjeringen fortjener ros for at dere står opp for denne politikken, selv om det oppleves hjerteskjærende for de familiene og asylsøkerne som ikke faller inn under beskyttelseskravene – og må reise ut av landet.
Det er også bred støtte til en rettferdig innvandringspolitikk – de som ikke trenger beskyttelse må reise hjem, og de som trenerer skal ikke belønnes for det – selv om de har barn.
Men vi kan også melde om at det er svært mange som mener vi må ta mer hensyn til de barna som har vært lenge i Norge – av ulike årsaker. Vi skal ha en streng, men ikke nådeløs asylpolitikk.
Vi er ikke en følelsesstyrt og naiv partiorganisasjon. Vi forstår dillemmaene. Vi forstår at det krever mot og motstand å stå opp for de menneskene som kommer til Norge med behov for beskyttelse, men som ikke får medias oppmerksomhet, og for de som frivillig tar dommen om et nei til etterretning og reiser hjem. Vi støtter dere i det.
Likevel er vi mange som har ventet på den forsinkede Stortingsmeldingen om barn på flukt. Utlendingsnemda har selv sagt praksisen ifht barn som har vært lenge i Norge er skjerpet de siste årene. Senest i en kronikk i Dagsavisen i november i fjor skrev UNEs direktør Sjeggestad følgende som et innspill til Stortingsmeldingen:
For disse sakene har vi over tid sett en tendens til at innvandringsregulerende hensyn, som UNE gjennom regelverket er pålagt å vurdere i den enkelte sak, vektlegges sterkere enn det som framgår av tidligere praksisredegjørelser.Og UNEs direktør konkluderer slik:
Siste ord er helt sikkert ikke sagt om denne type saker. Som UNEs direktør kan jeg bidra til å synliggjøre utviklingen, men det er ikke min rolle å definere om den er ønskelig eller ikke. Det blir til syvende og sist et politisk spørsmål om man er komfortabel med den utvikling som finner sted, eller om man vil reversere den ved å gi presiserende regler som definerer tydeligere hvilken avveining man vil ha mellom hensyn som taler for og imot at tillatelse gis.Kjære Statsråd Grete; vi er ikke komfortabel med den utviklingen som finner sted. Vi har hørt på deg, på statssekretæren din og på Jens, men vi er likevel ikke komfortabel. Forrige helg sa Oslo Ap ifra – etter at Jens innstendig hadde argumentert for dagens praksis. Det samme skjedde på årsmøtet i Rogaland Ap for tre uker siden, hvor også Jens var innleder. Møre og Romsdal Ap sa forrige uke det samme etter Tronds innstendige oppfordringer og Hordaland Ap var enstemmige i sin uttalelse etter at Anniken hadde vært der. Vi lytter, men vi er ikke komfortable med dagens praksis. Vi ønsker å gi presiserende regler i forbindelse med behandlingen av ”Barn på flukt”, slik UNEs direktør påpeker er politikernes ansvar å vurdere.
I 2007 laget regjeringen en forskrift som sa at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn (...), skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. Det samme står i den nye Utlendigelovens §38, og videre står det at Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn(...)
Det er forskjell på "kan" og "skal"...
UNE skriver på sine hjemmesider om forskriftsarbeidet den gang "Flere barn får bli":
I påvente av en ny forskriftsbestemmelse om barns tilknytning til Norge, instruerte AID den 31. august 2006 UDI og UNE om å stille i bero alle saker med barn som per 1. april 2007 ville ha en oppholdstid på tre år eller mer.Kjære Grete; nå venter vi på Stortingsmeldingen om ”Barn på flukt”. Det er ikke regjeringen som skal bestemme hva som vedtas, det er det våre stortingsrepresentanter som skal gjøre. Mange av dem har nå fått sin arbeidsordre gjennom klare vedtak fra sine årsmøter – flere kan komme. Vi ønsker ikke fri innvandring, eller å belønne familier som forsøker å trenere seg til opphold, men vi vil ta ansvar for de barna som uforskyldt har blitt spillebrikker mellom sine foreldre og den norske stat. Vi ønsker å stille sakene i bero, slik som i 2006/07. Vi må være konsekvente.
Verona som ble sendt ut i går er ni år. Hun er født i Norge. Hun er norsk. Jasmin fra Lillesand på 16 år har vært her i 9 år og gått hele grunnskolen og har begynt på videregående. Hun er norsk. Nathan i Bergen er 6 år og født i Bergen. Det finnes flere. Vi ber nå Stortinget ta ansvar for disse barna. Vi ber om at sakene deres stilles i bero til meldingen er behandlet, slik at vi får anledning til å justere på den praksisen UNE forteller oss har utviklet seg de siste årene. Vi ber om at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Etter amnestiet i 2004 gikk innvandringen ned til Norge de to påfølgende årene, og selv om den gikk noe mindre ned hit enn til snittet i Europa, er det ikke dokumentert effekt. Det samme gjelder etter forskriften i 2007, selv om innvandringen skjøt fart i 2008, er det ingenting i UDIs årsrapport for 2008 som peker på forskriftsendringen som årsaken. Innvandringen økte til hele Europa det året og rapporten peker på andre årsaker.
Derfor er vi mange som nå ber om at regjeringen tar på alvor at vi mener noe om utviklingen mot en strengere praksis i UNE de siste årene. Vi er ikke komfortable, slik UNE-direktøren utfordret oss til å mene noe om. Vi forstår regjeringens dillemma, og vi ønsker en politikk som tar vare på de menneskene som er på flukt og som trenger beskyttelse i Norge. De vi ikke ser i media. Men nå ser vi Nathan, Jasmin og Verona. Det ber vi regjeringen lytte til.
Kommentarer
Kamerater - Dette er mitt sverd
Forslaget fra Tinn Ap om å la asylbarna få bli, er ikke ønske om å heine om lykkejegere, kriminelle asylsøkere, eller å la mennesker uten rett til opphold få bli. Og det det er absolutt ikke ment å skille barn fra sine foreldre. Barn skal få være med sine foreldre. Forslaget tar ikke innover seg hva foreldrene måtte ha gjort i din asylsak, men i stede resultatet av det system vi har i asylsaker i Norge i dag. Et system tillater at barn kan bli født her, få sine barneår her, få gå sine barneår på skole og slå rot her, for så å bli sendt ut av landet. Jeg snakker barnas sak, andre kan ta vinklingen for hva foreldre burde eller ikke burde ha gjort.
Kamerat Anne Grete Strøm-Erichsen, at vi ikke har gjort rett ovenfor asylbarna før, er ikke noe argument for at man ikke gjør rett i fremtiden
Poenget mitt er at vi i Norge har 450, nei vent.. nå har vi 449 barn igjen i landet som har hatt mer enn tre år av sine barneår i Norge. I går sendte vi Verona på 9 år som er født og oppvokst i Norge og på Rjukan ut av landet. Etter den politikken vi fører i dag, som arbeiderpartiet fører i dag, har man kommet til at hun etter 9 år ikke har nok tilknytning til riket, slik at hun kan få bli. Knut Storberget sa noe sånt som at tre år i et barns liv er som en evighet. Hva er da 9 år. Dette er det nærmeste eksempelet, men det er flere av dem i mengende av asylbarn.
Norge vil ikke ratifisere det siste tillegget til barnekonvensjonen slik at barn får en selvstendig rett til å klage i egne saker. Norge vil ikke ratifisere det siste tillegget som over 20 land nå har gjort, for å styrke barns rettigheter i egne saker. Norge vil ikke ratifisere et viktig tillegg i FNs menneskerettigheter.
I Norge står barneloven og barnekonvensjonen under utlendingsloven og innvandringspolitiske hensyn i rang i asylsaker. Sånn kan vi ikke ha det.
Forslaget fra Tinn Ap er et forsøk på å endre rangeringen av lover i Norsk asylpolitikk, slik at barns rettigheter og barns beste teller mer enn innvandringspolitiske hensyn. En slik endring i vektig vil gi staten et insitament for å finne gode løsninger på asylsaker, før barn har hatt mange av sine år i Norge, hvis familien allikevel ikke har rett til opphold.
Samtidig mener vi at man finne en løsning for at barn som har vært i landet i over tre år, som har blitt norske, må få bli i Norge. Vi kan ikke være bekjent av at vi kaster ut våre egne barn av Norge. For slik oppleves og oppfattes det i de lokalsamfunn som har slike saker.
Som Terje sa i går, vår solidaritet står på helt nye prøver. La nåde gå for rett, syng høyt kamerater og la meg får høre at dere står sammen for meg og asylbarna, og ikke la saken blir en mandag morra blues.