Gå til hovedinnhold

Jasmins brev (16 år, 9 i Norge)

Ny § 21 b skal lyde:
§ 21 b Vurderingen av sterke menneskelige hensyn i loven § 8 annet ledd i forhold til barn.Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 8 annet ledd, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.

Dette ble videre fulgt opp i Utlendingelovens nye § 38 som omtaler dette:
I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn(...)

Mens barns tilknytning til riket SKAL tillegges særlig vekt, KAN innvandringsregulerende hensyn vektlegges. Jeg kan norsk, og jeg leser hva Jasmin (16) som har bodd 9 år i Norge skriver.

Jeg greier hverken å forstå praktiseringen av § 38 i Utlendingeloven i slike saker, eller å moralisere over livsvalget til Jasmins foreldre, men aller minst forstår jeg behovet for å sende Jasmin ut av landet etter 9 år for å skremme andre fra å komme hit. Spesielt siden ingen dokumenterer at tidligere "regulariseringer" (Norsk Folkehjelp: Fakta om regularisering - ikke amnestier) er etterfulgt av en ny asylflom til Norge.

Les Jasmins brev her (gjengitt fra NOAS' fakta om lengeværende barn):

Hei, jeg heter Jasmin Tunc/Alikhan. Jeg er 16 år gammel og jeg kommer fra Libanon, som jeg aldri har sett før. Sammen med familien min bor vi i Lillesand (Aust-agder fylke). Ni år har vi bodd i Norge, og jeg startet skolen her. I livet er det alltid sånn at hvis det skjer noe bra, så må det skje noe dårlig.Jeg har mange venner. Noen av fikk lov å bo i Norge og fikk oppholdstilatelse, som var noen store gleder. Samtidig har det vært mye sorg fordi mange av vennene mine måtte sendes tilbake til hjemlandet. Gjennom livet mitt har jeg lært å være tålmodig, som moren min alltid sier: ''vær tålmodig og aldri mist håpet ditt, så skal alt gå bra''.

Jeg var bare seks år gammel da jeg, foreldrene mine og mine tre yngre søsken som heter Gasali, Fatima og Mohammed kom til Norge. Vi skjønnte da ikke mye, og visste ikke helt hva som foregikk, men det viktigste var at hele familien var sammen slik at vi ikke merket mye. Men tiden renner som en foss, og i 2005 fikk vi en ny medlem i familien, Yasin som nå er seks år. Vi fem søsken har, nesten hele livet, bodd her i Norge. Hjemme snakker vi norsk, i fritida har vi fritidsaktiviteter og på skolen er vi veldig aktive.

Helt til jeg begynnte å skjønne hva som foregår, skjønnte jeg at livet mitt har en begrenset frihet. En dag fikk jeg vite at jeg ikke kunne gå på videregåendeskole fordi jeg ikke hadde oppholdstilatelse. Jeg var veldig redd og tenkte mye på det. Jeg snakket nesten hver dag med rådgiveren (før søknadsfristen på flere måneder). Alle elevene i klassen min støttet meg og sa at alt skulle gå bra. Vi hadde et håp.

En sommerdag fikk jeg vite at alle vennene mine hadde fått svar fra skolen, utenatt meg. Det var en fredag, og kontoret var stengt. To dager ventet jeg utålmodig for å ringe til kontoret. Mandag gikk jeg til asylmottaket og ringte. Lederen i mottaket satt og krysset fingrene for meg. Heldigvis fikk jeg vite at jeg kom inn på skolen, fordi rektoren tok imot asylsøkere, men hva med universitetet? Hva om tre år? Bare tre år. Skal jeg ikke få lov til å gå på skolen? Er det dere kaller frihet? Er det barnerettigetene i Norge?

Om sommeren har alle vennene mine sommerjobber, fordi de vil tjene seg penger. Jeg har også tenkt å få meg jobb. Jeg søkte og søkte, til slutt fant jeg meg en jobb. Men dessverre fikk jeg vite at jeg ikke kunne få arbeidstilatelse fordi jeg var asylsøker. Det eneste jeg ville med denne jobben var å tjene mine egne penger og bruke dem på meg selv som alle andre.

Nå er jeg fylt 16 år. Jeg er en ungdom og skjønner mer. Hver sommer, i ni år, har jeg sittet om sommeren og ventet på at vennene mine kommer fra ferien, slik at de forteller meg hva de har gjort denne gangen. Jeg blir glad av å høre hva de har gjort, men jeg tenker: ''Hvorfor ikke jeg?''. Jeg vil spørr om dere vet hvordan det er å få så mange nei. Nei til jobb, nei til skole, nei til ferie, nei til frihet og mange nei'er videre som jeg ikke kan telle. Det er som om jeg er bundet på et tau og ikke kan gå videre.

Etter at foreldrene mine ble kalt til nemda i juni 2011, trodde vi at dette var en ny sjanse, denne gangen skal det gå bra. Lærerne mine på skolen, vennene mine, medlemene på asylmottaket og alle som kjennte oss ventet utålmodig på svaret og krysset fingrene.

Hjemme med søskene mine snakket vi om hva vi har lyst til å gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Hvor vår første ferie skulle være, hvordan vi skulle si det til vennene våre og det viktigste hvordan vi skulle reagere når vi fikk høre det.

Helt til mandag 12.juli 2011 snakket vi om hva vi skulle gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Men plutselig stoppet moren min å snakke om det, selvom hun ikke sa noe om avslaget til oss, selvom hun smilte og lo med oss, skjønnte jeg at noe var galt i øynene hennes. Likevell spurte jeg henne ikke om det var noe.

Da vi gikk til asylmottaket og jeg fikk vite det, var det eneste spørsmålet HVORFOR? Akkurat nå har vi ikke sagt noe til søskene mine, fordi vi ikke vil ødelegge håpet dems. Er vi ikke barn som alle andre, eller er det bare barnerettighetene som ikke gjelder for oss, slik at dere ikke tar hensyn for oss.

Det eneste landet jeg har sett i livet mitt er Tyskland, som jeg ikke husker engang, og Norge, som jeg er oppvokst i. Jeg vil spørre dere hvor dere vil sende oss? Hvor ville dere foretrukket hvis dere var i min situasjon? Libanon kanskje? Jeg kan ikke en gang snakke ordentlig arabisk. Hva skal jeg gjøre i Libanon eller et annet land?

Hva med søskene mine, broren min som er født her, alle snakker bare norsk. Aldri i livet mitt har jeg fått så mange ''nei'' som jeg fikk fra nemda. Jeg vil også leve livet mitt fri, som alle andre. Jeg vil ikke ha et begrenset frihet. Jeg trodde at Norge var et fritt land og at det var barnerettigheter, men jeg begynner å miste troen på det.

Til slutt vil jeg si at jeg har verdens beste foreldre, og jeg skulle ønske at alle hadde slike foreldre! Jeg er veldig heldig og glad for å ha disse foreldrene og søskene. Bruker de barna sine for å få opphold her? Jeg tror ikke det. Min mor og jeg er ikke bare mor-datter, men også venner. Mine foreldre har i tillegg vært hele vår familie, de er det eneste vi har, og vi har et sterkt bånd sammen. Jeg vet at alt mine foreldre gjør er for å sikre framtiden vår.

Det at dere ser foreldrene mine her idag, er ikke de sitt feil. Foreldrene mine var barn da de flyktet fra krig i Libanon. Hva mener du de skulle gjort? Ikke rømt? Vært der og dødd istedet for å rømme? Jeg vet ikke, men det var foreldrene dems som hentet dem hit. De har giftet seg og gått videre med barna. Hva vil dere? At om noen år jeg og mine søsken skal gjøre det samme? Gå fra et land til et land?

Vet dere hvordan det er å være asylsøker, eller hvordan det føles å tenke på saken hele tiden? Dette er nok for meg. Jeg er virkelig lei av dette. Er ikke dere leie av å gi oss avslag? Det avslaget dere skriver på et ark er kanskje jobben deres, men dette er livet vårt! Jeg håper, selvom håpet er veldig lite, at vi denne gangen får et godt svar. Jeg hadde vært utrolig takknemlig.

Dette brevet vile jeg skrive til deg som gir oss avslag etter avslag, fordi jeg ville at du skulle vite hvordan jeg har det, hva jeg tenker og hva jeg føler. Helt til idag har jeg alltid hatt lyst til å stille disse spørsmålene til noen andre enn foreldrene mine. Takk!

Med vennlig hilsen
Jasmin Tunc/Alikhan

Kommentarer

Odd Frantzen sa…
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Odd Frantzen sa…
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

Populære innlegg fra denne bloggen

Senator Arlen Specter (R-PA), 79 år tar gjenvalg i 2010

Arlen Specter er republikanernes mann fra Pennsylvania. Han er en av de lengstsittende senatorene, og har hatt sete siden 1980. Bildet som illustrerer denne bloggposten viser Arlen Specter rekonstruere "single-bullet"-teorien bak mordet på Kennedy. Specter var medlem i Warren-kommisjonen, nedsatt av President Lyndon B. Johnson i oktober 1964 for å etterforske mordet på John F. Kennedy.  Hvis den offisielle teorien om at Lee Harvey Oswald var alene om mordet, og ingen andre var innblandet, måtte det finnes en forklaring på de åtte skadene som var påvist hos Kennedy og mannen som satt foran ham - Guvernør i Texas John Connaly . Det ble nemlig avfyrt kun tre skudd. Ett av dem bommet. Ett skudd gikk gjennom halsen til Kennedy, og ett skudd traff Kennedy i hodet slik at en del av hodet ble revet av (se Zapruder-filmen ). Poenget er bare at også Connoly fikk flere skader, både i håndleddet og i brystet.  Warren-kommisjonen kom opp med en teori om at kulen som gikk gjennom presiden

Spotify for iPhone - sorry

Idag lasta jeg ned Spotify for iPhone. Greit å sjekke hvordan det er, tenkte jeg - bare for å oppdage at jeg må betale 99 kr måneden eller 1188 kr i året for å bruke den. Den har riktignok offline-funksjon, slik at du kan høre musikk uten å belaste tellerskritt, noe som bare skulle mangle. Likefullt. Etter å ha vurdert saken raskt litt fram og tilbake, ser jeg ingen grunn til å oppgradere Spotify-abbonementet mitt med 1188 kr pr år som konsekvens. Jeg har råd, men ser faktisk ikke helt poenget. Jeg kjøper musikken min uten å mukke på iTunes, siden jeg synes de som lager musikk fortjener at jeg betaler for det, men etter hva jeg har hørt tjener de særdeles lite på Spotify - om jeg er betalende eller ikke. Jeg er åpen for at jeg som nylig fylt 40 ikke er den generasjonen som forstår genialiteten i dette, men samtidig vet jeg utmerket godt at mine tenåringsbarn vil slite tungt om de både skal skrape sammen penger til en iPhone med et abbonement som funker for dette uten å ruinere dem, og

Bra Jens!

Årets nyttårstale fra Statsministeren var en klok og god tale. Både når det gjelder finanskrisen og de utfordringer og muligheter den skaper for satsing på nødvendig opprusting av offentlig infrastruktur og hvordan vi gjennom å satse klimavennlig kan skape nye muligheter for verdiskaping. Men ikke minst er jeg glad for klar tale om situasjonen i Midtøsten, der Statsministeren understreker at den israelske okkupasjonen må ta slutt: Fred for folkene i Midtøsten kan ikke vinnes gjennom våpenmakt. Det er bare en vei til virkelig fred: - Slutt på okkupasjonen.  - Sluttfør forhandlinger om en varig fred. - Gi både palestinere og israelere den tryggheten de fortjener. - Våpenbruken må stoppe.  - Nødhjelpen må komme fram. - Sivilbefolkningen har lidd nok. Hele nyttårstalen  (SMK). Omtale i Dagsavisen,   VG og Dagbladet .