Morgenkåseri på NRK P2 torsdag 10. juli 2008 (hør det her).
Visste du at Niger er det landet i verden hvor flest jenter mellom 15 og 19 år blir gravide og får barn? Nesten hver fjerde jente mellom 15 og 19 år får barn i Niger. I Norge er tallet en av hundre.
Hvorfor snakker jeg om dette? Jo, fordi jeg har ei jente på 16 år – Julie – som nå har gått ut av 10. klasse og avslutta med å skrive særoppgave om Niger og Norge.
Og; fordi vi har et fadderbarn – Balkissa – som er ett år eldre enn min sekstenåring. Balkissa bor i Niger. Balkissa drømmer om å bli lærer. Julie vet ikke riktig hva hun skal velge å drømme om. Men siden vi bor langs samme lengdegrad, deler de samme natt, og det skaper en slags nærhet om kveldene. Og jeg tenker at nettopp det er ganske vakkert.
Og for en i overkant politisk engasjert pappa, gjør det godt å få ta del i tankene til en sekstenåring som skriver særoppgave, og som for lengst har revet seg løs fra pappas trygge favn for å sveve rundt i sitt eget og altoppslukende tenåringsunivers, og oppdage at det faktisk fortsatt finnes tegn til intelligent liv der inne imellom sminken, hårsprayen, kravene om å få være ute lengre i helgene, leksemas, Nettby, MSN og den utstanselig lydstrømmen fra musikkmobilen.
Ja, for det er ikke alltid like lett å bevare roen når man en travel morgen har havna sist i en endeløs dusjkø og står blåfrossen og tvinger en halvstivna sjampo ut av håret, mens frostrøyken stiger fra dusjkabinettet og du samtidig må jage tenåringene ut av huset slik at de rekker skolen med et nødskrik etter all pyntingen og sminkingen.
Det er da jeg maner fram bildet av den bittelille jenta på tre år som en morgen for mange år siden med funklende blikk slo armene om meg og sa: - Pappa – prinsen min.
Og midt i det smilet som brer seg om munnen min, kjenner jeg lengselen etter at den stormfulle satellitten av en sekstenåring skal finne sin egen bane og falle til ro i.
For det er krevende å ha tenåringer i huset. Spesielt når den norske ungdomsskolen i stor grad overlater ansvaret for læringen til ungdommene selv med 14 dagers lekseplaner, prosjektarbeid og enorme mengder lekser, samtidig som puberteten herjer kroppene, fritidsaktivitetene krever sterkere tilstedeværelse og venner betyr ALT.
Alt dette har krevd sterkere tilstedeværelse fra oss som voksne. Det har vært interessant. Ikke minst fordi vi har oppdaga at humøret stiger hos en sekstenåring som får tydeligere grenser og slipper å bruke så mye energi på å finne ut hvor grensene går, selv om de ikke alltid overholdes. Men også fordi det er et privilegium å få bli en del i en sekstenårings liv og betraktninger. Da forstår sjøl en pappa på 38 år den enkleste ting.
Som for eksempel at en tilsynelatende sjølopptatt, grensesprengende og bråkete tenåring er både liten og stor på en gang.
Og han får vite at sekstenåringen sin drømmer at Balkissa der nede i Niger slipper å bli gravid før hun fyller 19, slik at hun kan få oppfylt sin drøm om å bli lærer.
Mens hun selv – egentlig og mest av alt – forsøker å bli sett. Og en dag skjer det; som den hun er. Og det er akkurat i det øyeblikket at knopper brister og våren fullbyrdes.
Visste du at Niger er det landet i verden hvor flest jenter mellom 15 og 19 år blir gravide og får barn? Nesten hver fjerde jente mellom 15 og 19 år får barn i Niger. I Norge er tallet en av hundre.
Hvorfor snakker jeg om dette? Jo, fordi jeg har ei jente på 16 år – Julie – som nå har gått ut av 10. klasse og avslutta med å skrive særoppgave om Niger og Norge.
Og; fordi vi har et fadderbarn – Balkissa – som er ett år eldre enn min sekstenåring. Balkissa bor i Niger. Balkissa drømmer om å bli lærer. Julie vet ikke riktig hva hun skal velge å drømme om. Men siden vi bor langs samme lengdegrad, deler de samme natt, og det skaper en slags nærhet om kveldene. Og jeg tenker at nettopp det er ganske vakkert.
Og for en i overkant politisk engasjert pappa, gjør det godt å få ta del i tankene til en sekstenåring som skriver særoppgave, og som for lengst har revet seg løs fra pappas trygge favn for å sveve rundt i sitt eget og altoppslukende tenåringsunivers, og oppdage at det faktisk fortsatt finnes tegn til intelligent liv der inne imellom sminken, hårsprayen, kravene om å få være ute lengre i helgene, leksemas, Nettby, MSN og den utstanselig lydstrømmen fra musikkmobilen.
Ja, for det er ikke alltid like lett å bevare roen når man en travel morgen har havna sist i en endeløs dusjkø og står blåfrossen og tvinger en halvstivna sjampo ut av håret, mens frostrøyken stiger fra dusjkabinettet og du samtidig må jage tenåringene ut av huset slik at de rekker skolen med et nødskrik etter all pyntingen og sminkingen.
Det er da jeg maner fram bildet av den bittelille jenta på tre år som en morgen for mange år siden med funklende blikk slo armene om meg og sa: - Pappa – prinsen min.
Og midt i det smilet som brer seg om munnen min, kjenner jeg lengselen etter at den stormfulle satellitten av en sekstenåring skal finne sin egen bane og falle til ro i.
For det er krevende å ha tenåringer i huset. Spesielt når den norske ungdomsskolen i stor grad overlater ansvaret for læringen til ungdommene selv med 14 dagers lekseplaner, prosjektarbeid og enorme mengder lekser, samtidig som puberteten herjer kroppene, fritidsaktivitetene krever sterkere tilstedeværelse og venner betyr ALT.
Alt dette har krevd sterkere tilstedeværelse fra oss som voksne. Det har vært interessant. Ikke minst fordi vi har oppdaga at humøret stiger hos en sekstenåring som får tydeligere grenser og slipper å bruke så mye energi på å finne ut hvor grensene går, selv om de ikke alltid overholdes. Men også fordi det er et privilegium å få bli en del i en sekstenårings liv og betraktninger. Da forstår sjøl en pappa på 38 år den enkleste ting.
Som for eksempel at en tilsynelatende sjølopptatt, grensesprengende og bråkete tenåring er både liten og stor på en gang.
Og han får vite at sekstenåringen sin drømmer at Balkissa der nede i Niger slipper å bli gravid før hun fyller 19, slik at hun kan få oppfylt sin drøm om å bli lærer.
Mens hun selv – egentlig og mest av alt – forsøker å bli sett. Og en dag skjer det; som den hun er. Og det er akkurat i det øyeblikket at knopper brister og våren fullbyrdes.
Kommentarer
Skal legge ut lenker til det en av dagene.
PS: Du må lese deg opp på hva som er breddegrader og hva som er lengdegrader.