Morgenkåseriet mitt på NRK P2 fredag 11. juli 2008 (hør det her).
For om lag 150 år siden stod det en amerikansk portrettmaler ved navn Samuel Morse i Washington og jobbet med et portrett av General Lafayette. Samtidig ble hans kone og store kjærlighet, som var hjemme – flere dagsreiser unna – alvorlig syk og døde etter et tids sykeleie. Alt dette uten at Morse selv fikk beskjeden før det var for sent.
Grepet av sorg startet Morse på arbeidet med å finne en metode å kommunisere på som opphevet avstanden i tid og rom, slik at ingen lenger skulle måtte oppleve å være adskilt når man trenger det som mest.
Resultatet ble at han fant opp telegrafen. Små elektriske impulser som med en bestemt kode bærer budskapet milevis av sted umiddelbart.
Og Morse-koden har vært i bruk som kommunikasjonssystem til sjøs helt opp til vår tid. I Frankrike avskaffa de systemet 1. februar 1997 med ordene: ”Kaller alle – dette er siste rop før evig stillhet…”
Men det har ikke blitt stille. For med telegrafen la Samuel Morse grunnlaget for den elektroniske kommunikasjonsrevolusjonen. Mikrochipen – eller den lille hjernen i datamaskinen – finnes i stadig flere duppeditter og funksjonaliteter. Bilene våre er fulle av den. Det samme er kjøleskapene, klokkene, komfyrene, TVene, mobiltelefonene og varmeovnene. Og regnekraften og hastigheten fordobles fortsatt nesten hvert år.
På 50-tallet hadde NTH i Trondheim en av verdens sterkeste regnemaskiner – ”Nusse”. Det fylte et svært rom og det var matematikere som mente den var så mektig at den kunne løse alle regneoperasjoner man hadde behov for – i uoverskuelig framtid. I dag vet vi at regnekraften i Nusse tilsvarer regnekraften til microchipen i et syngende julekort…
Dagens tenåringer er de mest kommunikative noensinne. Ingen har noensinne kommunisert mer enn dem. På MSN, Nettby, SMS og innimellom på telefon til foreldre som lurer på om de husker hvor de bor. De opererer i nettverk med over hundre navn på vennelistene sine.
Jeg var en sosial sjel i oppveksten min på åttitallet, men jeg hadde ikke brøkdelen av den kontaktkretsen selv de mest beskjedne ungdommene har i dag. Det finnes etter hvert knapt en 10 åring uten mobiltelefon i Norge.
Faktisk har jeg problemer med å forstå hvordan mine foreldre kunne holde styr på meg uten mobiltelefon da jeg vokste opp. Faren min hadde mobil gjennom jobben, skjønt mobil. Den var vel mer slepbar.
For noen uker siden virka ikke mobilen til 16 åringen i huset, mens 14 åringen hadde fått sin inndratt på skolen. Det er litt flaut å innrømme, men vi voksne kunne kjenne en slags fortvilelse. Plutselig har vi blitt helt avhengige av disse duppedingsene i hverdagen. På samme måte som heisene forandret husene, bilene byene og p-pillene bidro til å frigjøre kvinnene, endrer nå de digitale duppedingsene måten vi organiserer våre sosiale liv på.
Så kanskje bør vi spørre hva informasjonsflommen og vår alltidige tilstedeværelse gjør med oss? Jeg tror alle inntrykkene fra alle kanalene øker behovet for tilhørighet og identitet. Målt opp imot alle inntrykkene som overstrømmer oss, øker behovet for å finne noe bestandig. Noe varig. Noe å klamre seg fast til, mens alle forstyrrende invasjoner fra overalt kjemper om oppmerksomheten vår. Kanskje er stillhet blitt vårt knappeste gode?
Og kanskje er det nettopp dette som gjør det moderne mennesket så urolig at det er blitt umulig å sitte stille?
For om lag 150 år siden stod det en amerikansk portrettmaler ved navn Samuel Morse i Washington og jobbet med et portrett av General Lafayette. Samtidig ble hans kone og store kjærlighet, som var hjemme – flere dagsreiser unna – alvorlig syk og døde etter et tids sykeleie. Alt dette uten at Morse selv fikk beskjeden før det var for sent.
Grepet av sorg startet Morse på arbeidet med å finne en metode å kommunisere på som opphevet avstanden i tid og rom, slik at ingen lenger skulle måtte oppleve å være adskilt når man trenger det som mest.
Resultatet ble at han fant opp telegrafen. Små elektriske impulser som med en bestemt kode bærer budskapet milevis av sted umiddelbart.
Og Morse-koden har vært i bruk som kommunikasjonssystem til sjøs helt opp til vår tid. I Frankrike avskaffa de systemet 1. februar 1997 med ordene: ”Kaller alle – dette er siste rop før evig stillhet…”
Men det har ikke blitt stille. For med telegrafen la Samuel Morse grunnlaget for den elektroniske kommunikasjonsrevolusjonen. Mikrochipen – eller den lille hjernen i datamaskinen – finnes i stadig flere duppeditter og funksjonaliteter. Bilene våre er fulle av den. Det samme er kjøleskapene, klokkene, komfyrene, TVene, mobiltelefonene og varmeovnene. Og regnekraften og hastigheten fordobles fortsatt nesten hvert år.
På 50-tallet hadde NTH i Trondheim en av verdens sterkeste regnemaskiner – ”Nusse”. Det fylte et svært rom og det var matematikere som mente den var så mektig at den kunne løse alle regneoperasjoner man hadde behov for – i uoverskuelig framtid. I dag vet vi at regnekraften i Nusse tilsvarer regnekraften til microchipen i et syngende julekort…
Dagens tenåringer er de mest kommunikative noensinne. Ingen har noensinne kommunisert mer enn dem. På MSN, Nettby, SMS og innimellom på telefon til foreldre som lurer på om de husker hvor de bor. De opererer i nettverk med over hundre navn på vennelistene sine.
Jeg var en sosial sjel i oppveksten min på åttitallet, men jeg hadde ikke brøkdelen av den kontaktkretsen selv de mest beskjedne ungdommene har i dag. Det finnes etter hvert knapt en 10 åring uten mobiltelefon i Norge.
Faktisk har jeg problemer med å forstå hvordan mine foreldre kunne holde styr på meg uten mobiltelefon da jeg vokste opp. Faren min hadde mobil gjennom jobben, skjønt mobil. Den var vel mer slepbar.
For noen uker siden virka ikke mobilen til 16 åringen i huset, mens 14 åringen hadde fått sin inndratt på skolen. Det er litt flaut å innrømme, men vi voksne kunne kjenne en slags fortvilelse. Plutselig har vi blitt helt avhengige av disse duppedingsene i hverdagen. På samme måte som heisene forandret husene, bilene byene og p-pillene bidro til å frigjøre kvinnene, endrer nå de digitale duppedingsene måten vi organiserer våre sosiale liv på.
Så kanskje bør vi spørre hva informasjonsflommen og vår alltidige tilstedeværelse gjør med oss? Jeg tror alle inntrykkene fra alle kanalene øker behovet for tilhørighet og identitet. Målt opp imot alle inntrykkene som overstrømmer oss, øker behovet for å finne noe bestandig. Noe varig. Noe å klamre seg fast til, mens alle forstyrrende invasjoner fra overalt kjemper om oppmerksomheten vår. Kanskje er stillhet blitt vårt knappeste gode?
Og kanskje er det nettopp dette som gjør det moderne mennesket så urolig at det er blitt umulig å sitte stille?
Kommentarer