Vær barmhjertig, Herre
vis en særlig omsorg for de mennesker som
er så
logiske
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten, blå hest
Kjære alle sammen - gratulerer med dagen!
Jeg tenkte jeg skulle begynne med ordene til Helder Camara. Fattigfolkets biskop fra Brasil.
Da arbeiderbevegelsen begynte å spire her i landet for over 100 år siden, lå fattigdommen som ei tung bør på arbeidsfolket. Denne børa som hadde vært følgesvenn i mange hundre år. Men spira som lukta på våren en mai-dag, hadde livsmot og kraft nok til å strekke seg mot lyset. Forbannelsen over uretten, og håpet om rettferd, ga krefter nok til at arbeiderbevegelsen sakte men sikkert slo rot.
Så la oss på denne maidagen være stolte av at det er den bevegelsen vi har slutta oss til, som har trodd på at det var mulig å forandre, at det, når alt så som mørkest ut, og slitet var uutholdelig, at det var mulig å gjøre hverdagen til folk bedre, at det var våre pionerer som trodde på en liten blå hest – at det umulige kunne bli mulig.
Et frihetsprosjekt
La oss også huske på at det vi gjør i Norge er en del av noe større. Et av de største frihetsprosjekt i historien – byggingen av velferdsstaten.
Det er et byggverk for frihet som ikke bare er frihet fra – men også frihet til.
Det finnes folk som forsøker å fortelle oss at den viktigste friheten er frihet fra offentlige inngrep, fra skatter og lover og regler. Olof Palme svarte en gang på det at da måtte de frieste folkene i verden være flyktninger på vandring gjennom ørkenen. Uten noen stat som la restriksjoner, frie til å vandre hvor de ville.
Men den virkelige friheten kommer jo ikke før mulighetene til å velge er der.
Høyrekreftene hevder at tida har løpt fra kollektive løsninger og at i det moderne samfunnet er det individet og ikke fellesskapet som er det viktige.
Men når fellesløsningene svikter er det jo INDIVIDET som taper.
Det er den enkelte som rammes.
Fellesskapet er en FORUTSETNING - som ligger i bunn - for mulighetene til å bruke seg selv.
At det er en motsetning mellom gode fellesløsninger og frihet for enkeltmennesket er en myte.
I Norge ser vi at Høyre-partiene vil privatisere skolene og åpenlyst ga kommunene dårligere muligheter til å levere et godt velferdstilbud gjennom sin struping av kommuneøkonomien da de styrte landet..
Men en god skole, studiefinansiering, helsevesen for alle, en god boligpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk gir nettopp enkeltmennesker muligheter til å utvikle og utnytte sine muligheter og evner.
Videregående skole
Som fylkeskommune har vi jo et spesielt ansvar for de menneskene i Sør-Trøndelag som befinner seg i den alderen hvor de går på videregående skole. Å gi våre ungdommer den nødvendige ballast til å bli gangs mennesker, er et stort ansvar. De er den viktigste formuen vi forvalter. Og det er den formuen som vil gi oss størst avkastning om vi forvalter den rett.
Alle våre elever har et eller annet de er gode i. Et eget talent. Det store målet må være å skape en skole som forløser den enkeltes talent. Som gir hver elev følelsen av å bli sett og dyrket fram for den du er. En skole som gir selvtillit med basis i den enkeltes unike verdi og evner som menneske. En skole med fokus på den enkeltes prestasjoner ut fra egne forutsetninger – ikke bare resultatene. Vi er ikke der ennå, men vi har tusenvis av lærere som hver dag gjør en kjempejobb for å få det til.
Vi vil ha ”Go-fot-skolen”. Greier vi å løfte alle litt, skaper vi også de grensesprengende prestasjonene på toppen. Vår største utfordring er å bidra til å løfte alle våre ungdommer inn i kunnskapssamfunnet, uavhengig av bosted, evner og sosial bakgrunn.
Derfor skal vi minne oss selv om at det ikke bare må være kroner og øre som avgjør våre veivalg i skolen. Det er mye dyrere å ha en desentralisert skole- og tilbudsmodell, enn å slå sammen distriktsskoler til større og mer effektive enheter. Men det gir en enorm egenverdi å sørge for at de ungdommene som bor litt mer grisgrendt enn andre får en mulighet til å bo hjemme lengst mulig. Ha ei ungdomstid som knytter de enda tettere til hjemstedet sitt, og dermed øker muligheten for at de kommer tilbake etter endt utdanning.
I en ressursrik region som Trøndelag er vi avhengige av at det bor verdiskapende mennesker nært naturressursene. Derfor er ekstrakostnaden ved å ha skoler spredt rundt omkring i fylket ei investering for framtidig verdiskaping og bosetting, ikke bare en utgift.
Vi ønsker trønderske familier skal ha trygghet for at ungdommene i huset får muligheten til å ta ei utdanning så nær hjemstedet som mulig, med lærere som jakter på Go’-foten til den enkelte. Det er det beste fundamentet vi kan gi våre ungdommer, og det er grunnlaget for vekst og utvikling i våre kommuner og næringsliv.
Vi har fått stoppa de verste kommersielle privatskolene i Trondheim, som FrP og Høyre ville ha, og som trua flere av våre videregående skoler og skoletilbudet i kommunene utenfor Trondheim. Men de kan komme igjen – de partiene som ønsker å stykkprisfinansiere skolen og innføre fritt skolevalg i hele fylket. Da vet vi hva som skjer. Distriktsskolene tappes for elever. Svakere elevgrunnlag gjør skolene forholdsmessig dyrere, og tilbudet dårligere. Flere elever flytter tidligere til byen, lokalt arbeidsliv får mindre tilgang på arbeidskraft og svekkes i forhold til sentrale strøk.
Miljø
Fram til år 2030 vil energibehovet øke med 59 % i verden, forteller det internasjonale energibyrået (IEA). Ifølge IEA finnes det nok energi til å møte etterspørselen fram mot 2030 dersom oljen og gassen får flyte fritt.
Samtidig kommer det stadig flere rapporter fra en kolossal majoritet av verdens klima-, miljø- og økoforskere som viser at drivhuseffekten ikke er noe som kommer. Den er i gang. Grunnleggende, ødeleggende og akselererende. Forskerne forventer at temperaturen på jorden vil stige med om lag 2 grader i løpet av dette århundret.
Internasjonale forskere er enige om at den globale temperaturen stiger raskere enn tidligere antatt, og at forandringer i drivhusgass konsentrasjonen er irreversibel.
Likevel sier forskerne er at vi fremdeles har tid til å unngå de alvorligste temperaturendringene. Men det haster! I løpet av de nærmeste tiårene må klimagassutslippene stabiliseres på et akseptabelt nivå. FNs klimapanel (IPCC) sier CO2-utslippene må reduseres med 60-80 % for å unngå økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Men det må skje uten at vi dekker det økte energibehovet med fossile brensler. Her ligger en kjempeutfordring for Norge som energistormakt og storeksportør av fossile brensler. Vi MÅ ta vårt ansvar gjennom å investere i klimavennlig energi, forskning for nye energikilder og ved å stimulere til teknologigjennombrudd i den tredje verden.
Klimaforliket på Stortinget og i Trondheim er framtidsrettet politikk. Fremskrittspartiet har likevel forsket på egenhånd og funnet ut at et massiv majoritet av klimaforskere verden over tar feil. De har nok en gang isolert seg fra virkeligheten. De ønsker å vinne de velgerne som ikke vil ta innover seg at vi faktisk må endre livsstil. Kloden tåler ikke flere land som oppfører seg som oss i vesten når det gjelder forbruk og klimautslipp. FrP driver et kynisk politisk spill for å vinne velgere, og jeg er overbevist om at Siv Jensen snakker mot bedre vitende. Hun vet at klimaet er i endring og at forskerne har rett, men velger isteden å søke gunst hos de som ikke vil endre seg. Fremskrittspartiet er et farlig parti for framtida til mine barn.
Fellesskap
Det er ingen tvil om at dagens regjering har styrka kommuneøkonomien kraftig. Vi har det langt bedre nå enn under Ernas sulteforing av kommunene.
Likevel er det slik at veksten i den private delen av økonomien i Norge gjør at alt blir dyrere. Vi får mindre vei for pengene. Vi må konkurrere med privat sektor om å få ny arbeidskraft til å velge offentlig sektor som arbeidsplass. Skolene blir dyrere å bygge og vedlikeholde når vi må konkurrere med private byggeprosjekter i markedet.
Kollektivtrafikken har blitt dyrere å drive, både pga av en etterlengtet lønnsavtale for alle buss-sjåfører i landet, men også siden både dieselpris og andre kostnader øker. Og nå kommer det sannsynligvis et kraftig lønnsløft innen kommunesektoren. Vi er ikke imot det, men det må heller ikke være noen tvil om at denne regninga må betales.
Derfor sier vi ja takk til flere penger, men jeg tror ikke det kommer nok til å holde tritt med veksten i den private delen av økonomien. Så lenge vi må konkurrere med privat sektor, vil kostnadene stige. Derfor trengs det en bedre balanse i økonomien.
Da må vi kjøle ned den private delen av økonomien. Ikke bare gjennom flere irriterende avgifter som flere bompenger for å bygge vei, men gjennom skattesystemet.
Da Sheriffen av Nottingham lusket rundt omkring i Sherwood-skogen, tok han like mange penger fra de fattige som de rike. Skattesystemet fungerer mer etter Robin Hood-prinsippet. De som har mest, må yte mest. Derfor er det riktig å finansiere det sterkt økende behovet for offentlig tjenesteyting gjennom skatteseddelen, og ikke bare ved stadig flere avgifter som rammer sosialt urettferdig og skjevt.
Det må være Robin Hood som fordeler den nasjonale rikdommen i framtidas Norge, og ikke Sheriffen av Nottingham. Da må vi styrke fellesskapet og offentlig sektor på bekostning av veksten i den private delen av økonomien. Ikke bare gjennom stadig flere avgifter som rammer sosialt urettferdig, men gjennom et mer rettferdig skattesystem der vi ikke er ensidig bundet til å holde det samlede skattetrykket på 2004-nivå.
Jeg synes det er mer rettferdig å øke skattene, enn å la renta og/eller flere avgifter gjøre jobben med å balansere norsk økonomi.
Julius Paltiel
For en stund siden deltok jeg på begravelsen til Julius Paltiel. Det var en trist, men fin opplevelse. Mitt første møte med Julius Paltiel var via min datter Julie.
For tre siden kom datteren min, som da var tolv år, sterkt berørt hjem fra skolen. Klassen hadde møtt Julius Paltiel, og de hadde besøkt jødemuseet i Trondheim. Historien om Cissi Klein, som ble hentet av nazistene i klasserommet sitt da hun var omtrent like gammel som Julie og klassevenninnene hadde gjort inntrykk. Cissi Klein ville ha vært 75 år i dag, om hun ikke hadde endt livet sitt i en av Hitlers utryddelsesleire som barn. Minst like stort inntrykk gjorde Julius Paltiel sine fortellinger og hans stillferdige ønske om at Julie og klassevennene hennes skulle være hans vitner. Den oppgaven tar Julie svært alvorlig.
Jeg ble selv grepet av dette og inviterte så Julius til Fylkestinget, slik at vi kunne være hans vitner. Han kom og snakket sammenhengende i nesten to timer uten at noen sa et ord.
Ofte opplever vi at likegyldighet trer inn for usikkerhet i møte med fremmede kulturer og annerledes mennesker. Vi bli sittende passive.
Likegyldigheten – ikke hatet – er vår farligste fiende, sier Elie Wiesel.
Kampen for det gode i mennesket er en evig kamp som krever oppmerksomhet. Vi må minne oss selv om aldri å henfalle til likegyldigheten.
En aldrende indianer-bestefar snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden, og han sa:
- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.
Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte?
Den gamle svarte:
- Den jeg mater.
Det er ulikt hvem av ulvene det appelleres til, og det går et skille mellom de som bevisst dyrker det grådige, egoismen eller frykten for det fremmede i oss mennesker – og de som prøver å appellere til det gode. Både massemedia, underholdningsindustrien og vi politikere skal være oss dette bevisst.
Julius Paltiel visste hvem han ville mate.
For meg er nettopp 1. mai en dag det er verdt å vitne for Julius Paltiel, men også hans venner i Israel burde tenke over hvem de mater.
Rammalah
For 14 dager siden var jeg i Rammalah på Vestbredden. Jeg skal innrømme at jeg gruet meg litt før jeg dro dit. De største ungene mine hadde hatt besøk av ungdommer fra Rammalah på skolen og de var engstelige.
Besøket var en del av feiringen av Rammalahs 100 års jubileum som kommune, og siden Trondheim er vennskapsby, deltok jeg da i følget med Rita i spissen.
Rammalah ligger 30 minutter med bil fra Jerusalem, hvis du ikke er palestiner eller araber. Da får du nemlig ikke kjøre på de samme veiene, og du må søke om å få reise. Får du ja på søknaden, må du stå i en uforutsigbar kø i ulike checkpoints, mens israelske ungdommer gjør sitt beste for å ydmyke deg.
Jerusalem er en av de kristnes viktigste byer med gravkirken der Jesus visstnok ble tatt ned fra korset og begravet. Det er den tredje helligste byen for muslimene (Muhammed steg opp til Allah fra klippen i Jerusalem), og klagemuren er jødenes helligste sted. Det er med andre ord et viktig sted for mange å komme seg til. For muslimene og araberne som ikke allerede bor der, er det nærmest umulig nå.
Jeg ble glad da jeg kom til Rammalah. De lever sine liv, og jeg opplevde ikke at jeg var i en krigssone, med unntak av når sikkerhetsstyrkene passet på større fisker enn meg. Men det var sterkt å besøke en flyktningeleir. I den leiren bodde det 8000 mennesker på 8000 kvadratmeter. I to-tre generasjoner har de bodd der. Siden de ble flyttet vekk fra landsbyen sin da staten Israel ble opprettet i 1948. I den leiren jeg besøkte – Al-Amari, hadde de bodd der den flyplassen jeg reiste til og fra på ligger. Ben Gurion i Tel Aviv.
Rammalah har en kvinnelig, kristen ordfører. Rammalah framstår som et fredelig sted, men noen netter mens vi var der, beleiret israelske soldater hus inne i byen. Det er ofte i slike situasjoner det koker over for en palestiner. Situasjonen kommer ut av kontroll og liv går tapt.
Men mens vi feiret i Rammalah drepte israelske helikoptere 18 palestinere, deriblant 5 barn, bak murene til Gaza-stripen. For Gaza har Israel murt inne.
Jeg opplevde selv en liten checkpoint der tungt bevæpnede israelske ungdommer helt unødvendig ydmyket et gammelt palestinsk ektepar i Jerusalem. Og jeg må innrømme at jeg ble sint av å være på Vestbredden. Sint fordi det er helt håpløst å bivåne all ydmykelsen av palestinerne. All denne ydmykelsen som undergraver verdigheten for et helt folk, gjør meg enda mer sint fordi den iscenesettes av et folk som vet mer enn noen andre folkeslag hva det vil si å undergrave menneskeverdigheten for andre. Israels jøder burde vite bedre.
Og ja, jeg forstår behovet for Israel for å ivareta sikkerheten for sine innbyggere. Men ved å til stadighet undertrykke et folk som har blitt gjort statsløse og som har blitt fordrevet fra sine landsbyer, river de jo grunnlaget vekk fra de kreftene i Palestina som ønsker en fredelig løsning.
De palestinerne som sier de vil akseptere grensene fra de landområdene Israel vant under 6-dagerskrigen i 1967, og som sier dialog og forsoning er veien å gå, de taper oppslutning for hvert overgrep på hver en checkpoint, for hver meter av den muren Israel bygger inne i palestinernes eget land på Vestbredden eller rundt Gaza-stripen og for hver kule fra det israelske militærapparatet som dreper en palestinsk jente eller gutt inne på palestinsk område. Det er Hamas som vinner terreng. Det er de som sier det er grensene fra før 1948 som må gjelde. Det er de som vil svare med samme mynt som Israel som rekrutterer. Men som Gandhi sa: -”An eye for an eye, makes the whole world blind”
Voldsspiralen fra begge sider umuliggjør en fredelig løsning. Det er allerede en halv million jødiske bosettere på gode, palestinske landområder på Vestbredden. Alle med sine sikkerhetssoner. Alle med sine brede, israelske veier, sperret for palestinere, inn til bosettingen. Hele Vestbredden er blitt perforert med veisystemer og nye bosettinger. Det er ifølge FN 582 ulike sperringer for palestinerne på Vestbredden. Alle er ydmykende. Alle hindrer normal økonomisk aktivitet. Alle utgjør unødvendige hindringer for kontakt med skoler, sykehus, slekt, venner eller hellige steder.
Jeg har selv sett bråket og ståket rundt flyttingen av noen få bosettere. Jeg har ingen tro på en politisk situasjon i Israel som gjør at bosetterne med makt flyttes vekk fra Vestbredden. Jeg har ingen tro på at jerngrepet fra Israel vil stoppe rekrutteringen til de ekstreme og krigerske kreftene blant palestinerne. Jeg tror dessverre situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll. Og jeg tror, dessverre – palestinerne aldri vil få sitt eget land. Gaza-stripen er for isolert. Vestbredden er for perforert, og Israel vil alltid ha makt til å kontrollere palestineres på en måte som vil bli oppfattet som ydmykende og et hinder for normal, sivilisert utvikling.
Jeg tror fort vi vil få en situasjon der den palestinske autoriteten (regjeringen), mister autoriteten sin og må gå av. Husk at det i dag er en kriseregjering etter at Hamas vant valget, men de internasjonale sanksjonene ble så sterke at de måtte kaste kortene. PLO gjenopprettes som talspersoner for palestinerne, og kanskje kommer kravet om at Israel må innlemme de rundt om regnet 4 millioner palestinerne i området i sin eget stat. Da vil det være litt over halvparten arabere og palestinere i Israel. Hvordan skal Israel håndtere det?
Kravet om normal demokratisk utvikling kommer til å vokse sterkt i det internasjonale samfunnet. Det går ikke an å holde seg med en jødisk grunnlov når over halvparten av landets befolkning ikke er jøder. Om man prøver å fortsette ydmykelsen, checkpointene, adskillelsen og skillelinjene, vil det virkelig være snakk om apartheid. Det tror jeg til og med USA vil slite med å akseptere.
Kanskje kan en slik løsning skape en balansert maktsituasjon, der konflikten på Vestbredden, i Israel og på Gaza-stripen, må løses gjennom flertallsdemokrati?
Jeg reiste hjem sammen med Kulturministeren vår. Vi besøkte da teateret i Tel Aviv og fikk komme bak scenen å snakke med palestinske og israelske skuespillere som sammen skulle sette opp stykket ”The return to Haifa”. Stykket hadde blitt møtt med voldsomme protester i Israel, og det var varslet demonstrasjoner fra høyresiden i Israel utenfor teateret. Likevel. Det var godt å møte israelere og palestinere som tilhører fredsbevegelsen i Israel. Som ønsker seg dialog, samarbeid, fred og felles framtid.
Stykket handler om en palestinsk familie som må flytte fra landsbyen og huset sitt i all hast i 1948. Det går så fort at de må forlate sitt lille barn. Inn flytter et jødisk ektepar som har mistet begge sine barn i Holocaust. De finner det lille barnet i huset sitt.
20 år etter kommer det palestinske ekteparet tilbake til landsbyen og går opp til huset sitt. De vet ingenting om hvordan det er gått med barnet sitt. Har det overlevd? Har de tatt vare på barnet? Hvordan har de oppdratt det?
De møter den jødiske kvinnen hjemme. Barnet har de tatt vare på. De har oppdratt gutten som sin egen, som en jødisk gutt. Han er ikke hjemme akkurat nå, men kommer snart hjem. Han er soldat i den israelske hæren…
Handlingen i stykket dreier seg om møtet mellom disse to familiene. Disse to familiene som har et felles barn. Hvordan skal de greie å forholde seg til sin egen historie? Til sitt eget barn?
Kanskje er det de samme spørsmålene hele konflikten i ”det hellige land” dreier seg om? Hvordan skal de greie å leve sammen i det samme landet? Ta vare på hverandre uten å rive seg og landet i stykker? Da må de nok begynne å se hverandre som mennesker. Det finnes heldigvis mange der nede som ønsker å gjøre det.
Men da må de begynne å mate de riktige ulvene.
Takk for oppmerksomeheten!
Kommentarer