Jeg har fire barn. De er født over et tidsspenn hvor pappapermen gledelig nok har blitt stadig lengre. Jeg har selv vært med på å kjempe for det på landsmøter i Arbeiderpartiet, innen LO og jeg brukte taletiden min på Europeisk LO sin Kongress i Helsinki på slutten av 90-tallet for å snakke opp pappapermen som kampsak for menn i fagbevegelsen i Europa og EU. Pappapermen har endret Norge til det bedre.
Da barn nummer tre i rekken ble født i 2002, jobbet kona mi i Bodø, mens vi bodde i Trondheim med de to andre barna. Foreldrepermisjonen var da 42 uker med 100 prosent lønn. Pappapermen var på fire uker.
Jeg tok kun de fire ukene, selv om jeg kunne tenkt meg mer. Årsaken var åpenbar. I det øyeblikket kona begynte på jobb, ble det slutt på amminga. Ikke kunne jeg fly opp til Bodø i ammepausene, og ikke kom hun tilbake på ettermiddagene og natten. Dessuten ville jeg jo bli alene med barna i de samme hverdagene.
Med dagens tredeling måtte kona mi ha begynt på jobb og slutta amminga etter 31 uker (7 måneder). Det er både kortere tid enn Helsedirektoratet anbefaler, men det er også alt for kort tid med tanke på at hun ikke kom hjem om ettermiddagene. Så er det ikke slik at alle mødre bor i flyavstand, slik at det er lettere å ta ammepause enn i vårt tilfelle.
Til det vil jeg si to ting:
1. Det er svært mange mødre som har en jobbsituasjon hvor det rett og slett er krevende å få tatt ammepauser, selv om arbeidsgiver plikter å legge til rette.
2. Pappapermen skal ikke brukes til å pendle hjem-mors jobb for far og barn. I mange tilfeller vil jo det ta halve dagen. Ikke alle har har to biler og ikke alle mødre jobber i nabolaget.
Min historie er bare ett eksempel av mange på hvorfor barnefamiliene fordeler foreldrepermisjonen ulikt. Stadig fler velger 100 pst lønn siden det blir for dyrt med 80 pst i etableringsfase med høye bo- og leveutgifter. De fleste velger at mor får hele fellesdelen fordi hun trenger mer restitusjon enn far etter fødsel og mange trenger tid for å restituere nok til å nyte tiden sammen med barnet. I flere familier tar ikke far ut hele pappapermen siden fedre i snitt er eldre enn mødrene og ofte er den som tjener mest, slik at den økonomiske byrden blir for stor, eller far kan ikke ta ut mer perm, fordi mor jobber deltid og far dermed får avkorting på sin permisjon. Når faren ikke tar hele pappapermen, faller de overskytende ukene bort fra familien. De faller bort for barnet.
Stortinget finansierer også tredelingen med denne forventningen; at fedrene ikke fullt tar ut 15 uker, slik at de overskytende ukene faller bort fra finansieringen og dermed fra familiene og for barnet. Det står svart på hvitt i det saksgrunnlaget som Stortinget fikk til behandling fra regjeringen. Jeg har skrevet om det i en tidligere bloggpost (se her: Uklokt å fikle med mammapermen).
Helsedirektoratet anbefaler amming i minst 35 uker (8 måneder). Det er et råd Stortinget bør lytte til.
ESA har anmeldt Norge for diskriminering fordi vi nekter å gi over 6000 fedre pappaperm på grunn av reglene vi har laget (se her: - Får ikke lønnet pappapermisjon). Det er faktisk helt uforståelig at Stortinget ikke retter opp dette før noe annet, hvis det er slik at de er bekymret for at det er for få fedre som har pappaperm. For meg svinner troverdigheten hos de som argumenterer for maks 7 måneder mammaperm fordi far må tar mer permisjon, så lenge regjeringen anker ESAs pålegg om å rette opp i dette.
Jeg tenker at Stortinget må korrigere kartet etter virkeligheten og starte arbeidet med å annulere tredelingen. Mitt innspill er at de politiske partiene på Stortinget bør gjøre dette:
- Pappaperm til de over 6000 fedrene som idag ikke får det
- 12, evt 14 uker til far (14 om man utvider samlet permisjonstid)
- Mulighet for 35 uker til mor, inkludert fellestiden i punktet under.
- 2 uker betalt omsorgspermisjon for far sammen med mor og barn rett etter fødsel, med mulighet for å utvide inntil 4 uker, for de som ønsker.
Vi trenger å få opp fødselsratene igjen, derfor er dette på sikt lønnsom politikk.
Kommentarer