Etter å ha hørt teatersjefen og lest avisinnlegget fra Trøndelag Teatertekniske Fagforening, forstår jeg at jeg overhodet ikke er kompetent til å delta i noen debatt om Trøndelag Teater. Jeg anser derfor mitt forsøk på å skape debatt om teateret vårt som avsluttet, med mindre det kommer innspill fra andre aktører som betraktes kompetente nok til å delta. Så får vi håpe Fylkestingets representanter betraktes som kvalifiserte nok til å bevilge 10 millioner i driftsstøtte til Trøndelag Teater for neste år.
Arlen Specter er republikanernes mann fra Pennsylvania. Han er en av de lengstsittende senatorene, og har hatt sete siden 1980. Bildet som illustrerer denne bloggposten viser Arlen Specter rekonstruere "single-bullet"-teorien bak mordet på Kennedy. Specter var medlem i Warren-kommisjonen, nedsatt av President Lyndon B. Johnson i oktober 1964 for å etterforske mordet på John F. Kennedy. Hvis den offisielle teorien om at Lee Harvey Oswald var alene om mordet, og ingen andre var innblandet, måtte det finnes en forklaring på de åtte skadene som var påvist hos Kennedy og mannen som satt foran ham - Guvernør i Texas John Connaly . Det ble nemlig avfyrt kun tre skudd. Ett av dem bommet. Ett skudd gikk gjennom halsen til Kennedy, og ett skudd traff Kennedy i hodet slik at en del av hodet ble revet av (se Zapruder-filmen ). Poenget er bare at også Connoly fikk flere skader, både i håndleddet og i brystet. Warren-kommisjonen kom opp med en teori om at kulen som gikk gjennom presiden
Kommentarer
Av Silje Engeness
Kunstnerisk og daglig leder
Teaterhuset Avant Garden
De siste ukene har temperaturen i debatten om Trøndelag Teater vært høy. Fylkesordfører Tore O. Sandvik utfordret teatersjef Otto Homlung, og han tok hansken. Etter det har utfallene vært friske, men kanskje ikke så nyanserte som man kunne ønske. Det er synd. For vi trenger debatten om hva Trøndelag Teater kan være – både for publikum, kunstnere og andre samarbeidspartnere her i regionen.
Teaterhuset Avant Garden (TAG) har som scene for det frie miljøet havnet litt mellom barken og veden. Vi er en liten aktør med svært begrensede midler. Samtidig er det høye forventinger til hva vi skal få til innen norske og internasjonale gjestespill, og hvordan vi best kan legge til rette for det lokale miljøet. Vi lever med en konstant usikkerhet i forhold til videre eksistens. Dette er både negativt og positivt: Frustrerende fordi ambisjonene nesten alltid overgår ressursene. Berikende fordi det stiller krav til oss om stadig å finne nye løsninger og tenke over hva slags aktør vi ønsker å være. Vi kan alltid bli bedre!
Trøndelag Teater trenger selvsagt store ressurser for å drive en av Midt-Norges største institusjoner. Men når teatret blir utfordret til å tenke nye tanker hadde det vært å håpe på større vilje til åpenhet. Kanskje burde Homlung brukt anledningen til å invitere flere til å si hva de ønsker av teatret, istedenfor å la det bli en toveiskommunikasjon mellom han og fylkesordføreren.
Avstanden mellom Homlung og Sandvik virker nå uoverkommelig stor. Det er uheldig, ikke bare for Trøndelag Teater, men for scenekunsten i Trøndelag generelt.
Forenklet ønsker Sandvik løsninger som gjør at scenekunstfeltet i sin helhet skal bruke mindre penger på infrastruktur og administrasjon og mer på å dyrke fram spennende scenekunst. Han har tillatt seg å lufte tanker som at Teaterhuset Avant Garden kan ta over programmeringsansvaret for Studioscenen på Trøndelag Teater, eller i det minste at teatrene samarbeider i enda større utstrekning enn vi gjør i dag.
I et intervju i Adresseavisa 4.desember ble Otto Homlung og undertegnede spurt om våre holdninger til Sandviks utspill. Dessverre kom det fram lite nytt. Poenger som at vi må prøve ut ulike typer samarbeid ble ikke fulgt opp av journalisten.
Under overskriften ”Foretrekker særbo” avviser Homlung tanken på å ha Teaterhuset Avant Garden under samme tak. Dermed er den diskusjonen over. Vi har intet ønske om å tvinge oss på.
Pr i dag ville en slik samlokalisering være lite gunstig. Teaterhuset Avant Garden trenger en tydelig egen identitet. Imidlertid er det ikke gitt for all framtid at dagens løsning er den beste.
Fra utlandet finnes det både eksempler på teatre som fungerer godt med ulike kunstneriske profiler under samme tak og teatre som ikke har lyktes med dette.
Det som imidlertid er klart her i Trondheim er at vi trenger mer samarbeid mellom teatrene, større forutsigbarhet på når vi har felles gjestespill og felles lyst til å utvikle scenekunsttilbudet. Først når vi får skikkelig kontinuitet i samarbeidet kan vi måle om vi lykkes eller ei.
I 2007 har Trøndelag Teater og Teaterhuset Avant Garden hatt to felles prosjekter: En workshop for ungdom med den tyske anerkjente regissøren Uta Plate og i disse dager et libanesisk gjestespill med teaterkunstneren Rabih Mroué.
Workshopen med Plate kom på plass fordi Teaterhuset Avant Garden hadde søkt midler fra Norsk kulturråd til gjennomføringen av prosjektet. Trøndelag Teater stilte generøst opp med Teaterkjelleren og personale. Deltakerne, som var ungdom med både norsk og fremmedkulturell bakgrunn, var svært fornøyde. Både Trøndelag Teater og Teaterhuset Avant Garden syntes dette var en fin opptakt til Mangfoldsåret, noe Homlung også understrekte i et intervju på Kulturnytt nylig. I 2006 så undertegnede og dramaturgen ved Trøndelag Teater forestillingen ”Looking for A Missing Employee” med Rabih Mroué på en festival i Estland. Da vi kom tilbake ble teatrene enige om at han var viktig å presentere for det trønderske publikum. Trøndelag Teater hadde ledig kapasitet i desember og gjestespillet ble en realitet.
Av alle prosjekter på Teaterhuset Avant Gardens høstprogram har paradoksalt nok disse fått minst mediaomtale. Gjestespillet med Rabih Mroué ser dessverre også ut til å få lave besøkstall. Kunstnerisk holder både Plate og Mroué et imponerende nivå - problemet ligger ikke der.
Kanskje er utfordringen mer at Trøndelag Teater er vant til å presentere brede forestillinger som kan markedsføres på andre måter enn utenlandske gjestespill. Det er mer krevende å fylle salene med en libanesisk forestilling enn ”Berlinerpoplene” eller ”Et juleeventyr”. Men ønsker man publikum må man også ta utfordringen, eller så må man leve med at mangfoldet også innebærer flotte scenekunstopplevelser for de få. Kunstnerisk kvalitet måles ikke bare i publikumstall.
Teaterhuset Avant Garden stiller seg litt undrende til retningen debatten om Trøndelag Teater har tatt. Vi ønsker fortsatt et godt samarbeid, men det forutsetter at partene er interessert.
Tore O. Sandvik sa som en kommentar til intervjuet 4.desember at debatten om Trøndelag Teater nå er innstilt. Dette ville være en uheldig konklusjon. Det er langt bedre at politikere finner det verdt å diskutere hva vi holder på med, enn at teatrene drives i det stille. Likegyldighet er den største faren om det blir et politisk skifte, og noen som ikke ser verdien av kunst og kultur kommer til makta.
I Fremskrittspartiets kulturprogram står det at teatrene skal presentere det folk vil ha. Men blir det god scenekunst av det? Slik jeg ser det er en av teatrenes hovedoppgaver å utfordre publikum ved å gi dem opplevelser de ikke visste at de ville ha, men som de likevel kom til å digge. Skal vi få til det må vi ha et kunstnerisk klima der det er rom for å ta risiko, der vi kan tenke høyt og der vi stadig ser forbedringspotensialet. Hvordan kan vi i fellesskap gjøre scenekunstfeltet i Trøndelag bedre? Det fortjener både scenekunsten, kunstnerne og publikum.