Her er talen min etter Jonas´ sin tale om den politiske situasjonen. Den handler om de lengeværende barna.
Kjære landsmøte!
Norge kan ikke ta imot all verdens flyktninger. Vi kan ikke løse all verdens nød. Og selv om vi er blant de rikeste og mest harmoniske samfunn som noensinne har eksistert, kan vi ikke la et ubegrenset antall mennesker få opphold i Norge. Vi må prioritere de menneskene som trenger beskyttelse og hjelp fra oss mest, først. Da må mange av de som kommer hit, voksne og barn, reise hjem igjen - for vi trenger rom for andre som trenger oss mer.
Få er uenige om dette. Det er egentlig bred enighet om hovedtrekkene i norsk innvandringspolitikk.
Vi har ikke lange nok armer til å favne alle, tross vår rikdom, men vi må ha plass nok i hjertet til dem.
En streng, men rettferdig innvandringspolitikk må også være verdig. Og vi må være like opptatt av å være rettferdige som strenge. Det henger sammen. Men det er ikke rettferdig at barn som vokser opp og blir til norske barn, etter mange år blir sendt ut til et fremmed land. Selv ikke om foreldrene har opptrådt ulovlig. Det strider både mot følelsene og mot fornuften vår.
Så er ikke dette enkelt.
Det kan og skal ikke være slik at du kan komme til Norge, få avslag på søknaden om beskyttelse, skjule din identitet og trenere utreise slik at du til slutt sikrer opphold for deg å familien din. Asylinstituttet er avhengig av at du forteller hvem du er og hvor du kommer ifra.
Men det er ikke alltid vond vilje som ligger bak manglende avklart identitet, eller at man blir igjen i landet. Det kan både skyldes manglende muligheter til å dokumentere hvem du er, eller at Norge mangler returavtale med landet du kommer fra.
I slike tilfeller MÅ vi beskytte barna, i tråd med det vi vedtok på forrige landsmøte, og senere har vært med på å stemme inn i både Grunnloven og i behandlingen av stortingsmeldingen om "Barn på flukt"; Barnets beste skal løftes høyere og telle mer.
Evalueringen i ettertid viser at denne tydeliggjøringen har virket, og at flere barn som hadde vært lenge i Norge fikk opphold, men vi er ikke i mål. Fortsatt er det for mange lengeværende barn som sendes ut.
Høyesterett har nå stadfestet at "ved avveiningen mot andre interesser [herunder utlendingspolitiske overveielser] skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen". Sitat slutt.
På dette landsmøtet må vi si klart ifra om at dette er en presisering i tråd med Arbeiderpartiets politikk: Vi vil ta ansvar for de lengeværende barna, og vi vil følge opp dette i både politikk og retorikk framover. Barna skal ha sitt eget rettsvern. De er våre barn. De er vårt ansvar.
Takk for oppmerksomheten.
- Posted using BlogPress from my iPad
Kjære landsmøte!
Norge kan ikke ta imot all verdens flyktninger. Vi kan ikke løse all verdens nød. Og selv om vi er blant de rikeste og mest harmoniske samfunn som noensinne har eksistert, kan vi ikke la et ubegrenset antall mennesker få opphold i Norge. Vi må prioritere de menneskene som trenger beskyttelse og hjelp fra oss mest, først. Da må mange av de som kommer hit, voksne og barn, reise hjem igjen - for vi trenger rom for andre som trenger oss mer.
Få er uenige om dette. Det er egentlig bred enighet om hovedtrekkene i norsk innvandringspolitikk.
Vi har ikke lange nok armer til å favne alle, tross vår rikdom, men vi må ha plass nok i hjertet til dem.
En streng, men rettferdig innvandringspolitikk må også være verdig. Og vi må være like opptatt av å være rettferdige som strenge. Det henger sammen. Men det er ikke rettferdig at barn som vokser opp og blir til norske barn, etter mange år blir sendt ut til et fremmed land. Selv ikke om foreldrene har opptrådt ulovlig. Det strider både mot følelsene og mot fornuften vår.
Så er ikke dette enkelt.
Det kan og skal ikke være slik at du kan komme til Norge, få avslag på søknaden om beskyttelse, skjule din identitet og trenere utreise slik at du til slutt sikrer opphold for deg å familien din. Asylinstituttet er avhengig av at du forteller hvem du er og hvor du kommer ifra.
Men det er ikke alltid vond vilje som ligger bak manglende avklart identitet, eller at man blir igjen i landet. Det kan både skyldes manglende muligheter til å dokumentere hvem du er, eller at Norge mangler returavtale med landet du kommer fra.
I slike tilfeller MÅ vi beskytte barna, i tråd med det vi vedtok på forrige landsmøte, og senere har vært med på å stemme inn i både Grunnloven og i behandlingen av stortingsmeldingen om "Barn på flukt"; Barnets beste skal løftes høyere og telle mer.
Evalueringen i ettertid viser at denne tydeliggjøringen har virket, og at flere barn som hadde vært lenge i Norge fikk opphold, men vi er ikke i mål. Fortsatt er det for mange lengeværende barn som sendes ut.
Høyesterett har nå stadfestet at "ved avveiningen mot andre interesser [herunder utlendingspolitiske overveielser] skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen". Sitat slutt.
På dette landsmøtet må vi si klart ifra om at dette er en presisering i tråd med Arbeiderpartiets politikk: Vi vil ta ansvar for de lengeværende barna, og vi vil følge opp dette i både politikk og retorikk framover. Barna skal ha sitt eget rettsvern. De er våre barn. De er vårt ansvar.
Takk for oppmerksomheten.
- Posted using BlogPress from my iPad
Kommentarer