Røtter og føtter - Granbykonferansen 2017

Granbykonferansen 2017

Aller først - tusen takk for invitasjonen til denne konferansen og for muligheten til å holde innledningsforedraget på denne konferansen som setter folkevandringene inn i et historisk perspektiv. Det vil jeg takke dere for, og jeg tror det vil komme mange interessante foredrag ut over dagen som kan belyse temaet.  

Mennesket har røtter. Og røttene våre er viktige for oss. De er spesielt viktige for identiteten vår. Og jeg tror mye av det som preger oss som enkeltmennesker, men også i veldig stor grad samfunnet som helhet - og dermed også samfunnsdebatten, er knyttet til begrepene; identitet og tilhørighet. Men mennesket har også føtter. Vi har alltid vært i bevegelse og mennesker har alltid vandret - av ulike årsaker.

Og i en verden hvor digitaliseringen gjør at vi utfordres av stadig større mengder informasjon og inntrykk fra overalt, samtidig som endringer både innen teknologi, økonomi og dermed maktforhold, går raskere, samtidig som flere og flere mennesker er i bevegelse, er vi mange som griper fatt i røttene våre, for å holde oss fast i den virvelvinden av endringer som suser rundt hodene våre. Usikkerheten som river i oss, gjør det viktigere å ha noe bestandig å holde seg i, så ikke angsten tar overhånd. Da er det trygt å søke havn felleskap vi føler oss trygge på. 

Mannfjord

Det fineste stedet jeg vet om, er Mannfjord i Tysfjord, eller Spælla, på lulesamisk. Det finnes hverken veg, strøm eller radioforbindelse der inne. Mannfjordbotn med urskogen hvor både blåbær og multa finnes i hopetall opp mot de to vatnene som er proppfulle av ørret eller røyr, er blitt naturreservat, og i fjorden bugner det av fisk. Både sei, sjø-ørret, torsk, kveite, uer og hummer kan vi høste i sesongene, og på land er det kun slektninger av meg og min familie som har rukket å bygge seg hytter før byggeforbudet kom. Det er et paradis på jord. For store og små.

Mannfjord 1918

Mannfjorden ble betraktet som et gjennomsnittlig bruk da min tipp-tipp-oldefar fikk skjøte i 1860. Og da er vi tilbake til slutten av de første store amerikavandringene ut fra Norge. For da mange dro over til USA for å bryte nytt land da barnedødeligheten gikk ned og skapte fødselsoverskudd, så reiste også mange inn i de norske fjordene og nordover for å skape seg nytt liv. Vi vandret ikke bare ut av landet, men også inne i det, slik vi idag ser i Kina hvor nesten 100 millioner mennesker er i bevegelse inne i landet, men da mot byene.

Da amerikanerne slo hverandre ihjel under borgerkrigen fra 1860, avtok utvandringen, men det tok seg raskt opp igjen da President Lincoln fikk vedtatt Homestead Act, som ga jord til alle familieoverhoder over 21 år mot at de drev jorden i fem år, både menn og kvinner. Flere enslige norske kvinner benyttet seg også av den retten fram mot århundreskiftet, i den tiden USA vokste vestover. Men ikke alle vandret ut av landet, tross de nye landlovene. Og mine tipp-tipp-oldefedre dro altså med familien til Mannfjord i Tysfjord i 1860.

Bildet er fra geologen Rekstads samlinger og er tatt i 1918. Fem år etter at oldefaren min, Peder Kornelius og oldemora mi Kristine Amalie hadde fått tildelt sin del av Mannfjord. Det er deres etterkommere jeg ferierer med hvert år, og jeg kjenner virkelig på røttene mine når jeg er der hvor Kristine og Peder drev jorda, på fiske og oppdro ungene sine. Jeg blir stolt av å høre om oldefar som var på Lofoten som høvedsmann på båten allerede som 15 åring, og jeg har vage minner om hans enorme never - han døde i 1976, så jeg traff ham såvidt.

Farmor

Kristine og Peder fikk mange barn. Eldstedattera er farmora mi, Gunhild. Hun ble født 4. april 1916, og bildet er fra ifjor på samme dato som idag. Jeg leser høyt for farmor brevet fra Kongen som gratulerer henne med 100 årsdagen. Idag er hun 101 år gammel og kan fortsatt fortelle historier fra Mannfjord. Både fra gledesstundene, men ikke minst også fra slitet hun tok del i som eldstedatter. Og hun forteller inngående hvor mørkredd hun var, men at hun likevel måtte ut i fjøset hver kveld når oldefar var på Lofoten i mørketida. Da oldemor Kristine lå for døden i 1966, fortalte hun farmor at hun var så imponert over hvor tøff hun var som turte å gå ut i fjøset i mørket om kveldene, siden hun selv var så mørkredd. 

Slik kobler farmor både oss barnebarn og mine barn - hennes oldebarn - inn i livet til våre forfedre. For selvsagt var det gleder, men summen var slit. Det tok mange år før farmor ble med oss inn til Mannfjord for å feriere. 

For det var et slit, og slitet var enda mange hakk tøffere for de som utvandret til fremmede havner, med fremmed språk i et ukjent land. 

"Restauration"

Jeg har tenkt en del på det. Bare det å reise over Atlanterhavet i tre måneder med sluppen Restauration og 52 kvekere ombord på et 16 meters skip i 1825, var en vågeseilas. De var 53 da de ankom New York 9. oktober, for en av kvinnene ombord var høygravid da de startet turen. Uansett var det langt over det tillatte antallet mennesker ombord da de ankom USA, slik at både skipet og kapteinen ble tatt i arrest. Det hjalp lite at Cleng Person hadde reist i forveien. Nå ble gode råd dyre. 

Brevet fra President John Quincy Adams

4. mars 1825 ble John Quincy Adams tatt i ed som USAs 6. president. På tross av at han var sønn av USAs første visepresident og USAs andre president, John Adams, skjedde valget av ham selv etter et dramatisk valg, der ingen av presidentkandidatene fikk tilstrekkelig flertall av valgmenene, slik at presidenten måtte velges slik det tolvte tillegget til grunnloven beskriver; av et flertall av statene i Representantenes Hus. General Andrew Jackson hadde flertall i folket, slik Hillary hadde i år, men altså ikke flertall av valgmennene. Adams var sittende utenriksminister og behersket spillet i Kongressen bedre enn Jackson, som rasende måtte godta nederlaget. Hevnen kom med en nådeløs valgseier fire år etter, i en valgkamp som er betraktet som den skitneste valgkampen før den vi var vitne til i fjor.

Nok om det; kapteinen på Restauration skrev til Adams å tryglet om benådning, og fikk det den 15. November. Brevet ble sendt med hestekurer, og brukte tre dager fra Washington DC til New York, slik at skipet ble frigitt den 18. november. Og det ble starten på den første bølgen av den norske utvandringen. Bortsett fra Irland, er det ingen land i Europa med større andel utvandrere til USA enn Norge.

Presidential Proclamation - Obama 2009

Og da er det litt moro å følge med på proklamasjonen fra den amerikanske presidenten i forkant av 9. oktober hvert år. Siden Lyndon B. Johnson har de amerikanske presidentene proklamert 9. oktober - dagen da Restauration kom til New York - for Leif Erikson Day i USA. Det er nok ikke så mange som markerer den av alle de 4,5 millionene som sier de er norsk-amerikanere, men det konsumeres nok både lefse og lutefisk i bunad flere steder den 9. Oktober i USA.

Her er Obamas proklamasjon av dagen i 2009.

Portrettet av General Lafayette og en innovasjon

Omtrent samtidig med at Restauration ankom New York, reiste den franske generalen Lafayette rundt omkring på hyllingsferd i USA. Lafayette ble en amerikansk helt etter uavhengighetskrigene, med sitt nære vennskap til både den første presidenten, general George Washington, Thomas Jefferson og flere. Han spilte også en viktig rolle i etterdønningene av den franske revolusjonen. 

I 1824-25 var han på hyllingsferd i USA etter invitasjon fra President James Monroe, som gikk av da John Quincy Adams tok over. Og siden det var sparsommelig med snapchat og instagram, ble han portrettert av en rekke malere på ferden gjennom USA, slik at han kunne havne på veggen i ulike institusjoner. 

Og på samme tid som Restauration kom til New York sendte staten de en anerkjent kunstner ved navn Samuel Morse til hovedstaden for å portrettere General Lafayette. Her står han ved bystene til George Washington og Benjamin Franklin, og den ledige plassen er vel tiltenkt bysten av ham selv. 

Mens Morse stod å malte portrettet av Lafayette, fikk han et brev levert med hestetransport fra sin far, hvor det stod at han kjære kone lå svært syk. Dagen etter kom et nytt brev hvor beskjeden var at hans kone var død.

Grepet av sorg forlot Morse maleriet og skyndte seg hjem til New Haven, men etter flere dagers reise kom han også for sent til begravelsen. 

Grepet av sorg begynte han å tenke på om det fantes en mulighet for å gi umiddelbar beskjed over lange avstander, slik at ingen skulle behøve å være borte fra sine nærmeste når det gjelder som mest.

Telegrafen og Morsekoden

Resultatet ble at han oppfant telegrafen. Han fant opp muligheten til å sende elektriske signaler over avstand slik at beskjeder kan gis raskt. Han la grunnlaget for den digitale revolusjonen vi idag lever i.

Morsesignalet var bærende kommunikasjonssystem til sjøs helt opp til våre dager. I Frankrike avskaffet de systemet 1. september i 1997 med ordene: «Kaller opp alle - dette er siste rop før evig stillhet…». 

Men vi vet at det ikke har blitt stille. Morsekoden ble erstattet av norsk satelitteknologi til havs, og den digitale kommunikasjonsrevolusjonen har snudd opp ned på samfunnsutviklingen og de livene vi lever - i stadig større hastighet, de siste 30 årene. Og som i større grad enn noensinne utfordrer identitet og tilhørigheten vår gjennom de sosiale mediene og virkeligheten vår gjennom undermineringen av de redaktørstyrte mediene. 

Og i en verden hvor vi overflommes av ufiltrert informasjon, tror jeg stadig flere blir opptatt å klamre seg til det bestandige. Det som varer. Våre røtter. Våre felles verdier. Nasjonalfølelsen. Det norske. Det som er oss. 

Men hva er nå det? Det er sannelig ikke lett å få øye på mens vi gomler Taco på fredagskvelden. Og er vi enige om det?

• Er det 17. Mai?
• Flagget?
• Grunnloven, som vi stadig endrer, men fortsatt skriver på orginalspråket som ingen normale nordmenn uttrykker seg på?
• Fårikålen?
• Bindersen?
• Julefeiringa av en begivenhet skapt av en sannsynligvis mørkhudet jøde i midtøsten, med julenisse fra Tyskland, kommersialisert fra Coca Cola i USA?
• Bunaden, som vi fant opp i jakten på nasjonale symboler ved nasjonsbygginga da vi skulle løsrive oss fra Sverige i 1905? 
• I den perioden da det var symbolene fra storbøndene som ble definert som rotnorske verdier, mens vi glemte kystfolket. Kystkvinnene, som oldemora mi, som drev familiene mens far var på fiske. Fiskerne, som sørget for eksportinntekter som finansierte de største byggeprosjektene i landet. Eller kanskje krigsseilerne som sikret alliert seier med de norske konvoiene, men som kom hjem med granatsjokk og angst, og ble avspist med hån og lommerusk. Hvor mange naust er det på folkemuseene?
• Hva er det å være norsk?

• Kanskje er det sushien med fremragende råvarer fra kysten?
• Er det landslagene, eller Marit, Petter og Johannes?
• Eller dugnadsånden - frivilligheten som står så sterkt i nettopp Norge, at det ikke en gang finnes et ord for det i det ordrike engelske språket?
• Er det fellesskapsånden som har gitt oss verdens beste foreldrepermisjon ved fødsel - med rett til barna for å ha begge foreldrene hjemme på omgang det første leveåret, eller full barnehagedekning, slik at begge foreldrene kan kombinere jobb og familie - ikke velge, slik svært mange kvinner må gjøre i resten av verden?
• Er der solidariteten som har kilde i de takene man tok når noen fikk det ille i fattigsamfunnet, og som gjør oss til det landet med høyest andel u-hjelp på statsbudsjettet, tross enorme budsjetter?
• Eller der Arbeidsmiljøloven, som beskytter arbeidstakerne, eller full lønn ved sykdom eller evnen vi har til å holde hviledagen hellig, slik at vi kan slite oss svette og utkjasete opp til fjelltopper eller inn i de dype skoger, uten annet formål enn å oppleve naturen og kroppen vår i bevegelse? Veldig mange av våre nye landsmenn lurer på nettopp dette.
• Eller det viktigste av alt; er det typisk norsk av vi har stor tillit til hverandre? Vi vet at det skyldes mindre forskjeller i samfunnet enn i mange andre land. Tillit er den viktigste kapitalen for et samfunn som ønsker vekst, utvikling og gode liv. Det er i bunn og grunn tilliten til hverandre som terroristene ønsker å ramme med sine aksjoner. Samfunn uten tillit skuler på hverandre og bygger murer inne i seg selv. 

Jeg leste en gang et sagn om en aldrende indianer-bestefar, som snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden. Han sa:

- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.

Sønnesønnen spurte:

- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?

Den gamle svarte:

- Den jeg mater.

Når noen i møte med store endringer og fremmede, klamrer de seg ofte til sine røtter. Det gjør vi alle. Men er vi sikker på at vi holder i rette rota? Og er det ikke en fare for at vi blir endimensjonale når algoritmene som styrer Facebook og Google låser oss inne i hvert vårt ekkokammer hvor vi får bekreftet våre fordommer, får informasjon som «pliser» oss, og stenger ute kunnskap og informasjon som kunne skapt en mer nyansert virkelighet?

Mennesker har alltid vandret, og de vil fortsette med det. Mange vandrer i håp om bedre livsgrunnlag, slik vi ser internt i Kina. Mange for å få høyere utdanning, før de blir værende i byene. I 2008 var første år det bodde flere mennesker i by enn utenfor by. I 2050 regner vi med at mellom 7 av 10 og 8 av 10 av verdens befolkning vil bo i byer.

Og så er det svært mange mennesker som vil vandre fordi det er umulig å være der de er. Når ekstreme fundamentalister går fra hus til hus for å røyke ut kristne syrere, hvor de først skyter barna mens foreldrene ser på, så voldtar moren mens faren ser på, dreper ham mens hun ser på, og forlater henne, kan du ikke lenger holde deg i ro. 

Og når billigste reisevei med fly er stengt fordi europeiske lover forbyr flyselskapene å ta med seg flyktninger til Europa, da betaler du alt du eier for å komme deg over Middelhavet i båt. Med livet som innsats. Men alle vil til slutt hoppe fra et brennende hus.

Norge kan ikke ta imot all verdens lidelse. Det er bred enighet i Norge og på Stortinget om at vi må ta imot flyktninger og vi må ta imot de som flykter fra krig og nød istedenfor lykkejegere som kommer for et bedre liv, men uten fare for sitt liv.

Men det er typisk norsk å se menneskene som kommer hit som mennesker og muligheter. Det er mulig å tenke at en fremmed er en venn du ikke kjenner. Det er mulig å ta imot den kristne familien fra Syria som hadde forvillet seg inn i Norge via Storskog på sykkel, av en eller annen fortvilt og merkverdig grunn - uten å tenke at de er terrorister.

Jeg vil at det skal være typisk norsk å tenke som Leo Ajkic i hans fantastiske serie «På flukt», hvor han fordomsfritt tar oss med til sterke møter med mennesker på flukt, med en innstendig bønn om at vi må se på dem som muligheter. Er det typisk norsk å se mennesker som muligheter? Jeg tror det. Leo Ajkic hjelper oss å huske det.

Men undersøkelser viser at mange norskfødte barn, føler seg utenfor den norske tilhørigheten fordi de ser annerledes ut. De skules på når de tar på seg bunaden 17. mai de har arvet fra sin norske bestemor, eller fordi hudfargen avslører at begge foreldrene er innvandrere.

Det gjør meg trist, og det gjør at jeg tror vi alle har et stort ansvar for å mate de rette ulvene. 

Men ikke alle barn med innvandrerforeldre ser annerledes ut. Noen er hvite, som oss. Og noen av dem sier klokere enn mange andre om hvem vi er:

Kongen

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.

Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt i mellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.

Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.

Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.

Med andre ord: Norge er dere.

Norge er oss.

Kong Harald sin tale 1. september i fjor var klok, framsynt og varm. Den illustrerer bedre enn noe tittelen jeg har valgt for innledningsforedraget. Vi mennesker har både røtter og føtter. Vi står ikke i ro, men vi må vite hvor vi kommer fra. Det er i møte med andre vi finner oss selv. Og det er i møte med hverandre vi vokser. 

Takk for oppmerksomheten!

Talen kan også sees som video: