OL-tanker derpå - nytt OL i 2030 eller -34?

OL er over - for denne gang

Høyres stortingsgruppe stoppet statsgarantien og Oslo trakk søknaden. Det er ikke mer å si om den saken. Men det er mer å si om norsk idrett og OL.

Norge skal arrangere OL igjen, men det tok 42 år mellom Oslo52 og Lillehammer94. Vi kan vente lenger enn 28 år før neste arrangement. Neste gang må idretten ha reell oppslutning om arrangementet, og oppslutningen må være bred i folket.

IOC må reformeres. Jeg tror - i likhet med Thorvald Stoltenberg, og nå også Gerhard Heiberg - at Norges nei, som førte til at ingen demokratiske land vil arrangere OL i 2022, må føre til reformer i IOC. Ikke bare raideren med alle vanvittige krav til luksus, men også hvordan medlemmene i IOC velges. Om ikke annet tipper jeg de store sponsorene til IOC kommer til å kreve det for å legge merkevaren sin til arrangementet.

OL må også reformeres. Lekene har blitt for store for én by. Slik Fotball VM alltid arrangere i ett helt land, bør også OL minst gjøre det. Eller en enda bedre modell; med flere arrangørland. Norge og Sverige og evt også Finland kan være arrangør av et framtidig OL. Det vil spre anleggene til stor entusiasme av større deler av landet og/eller regionen, og det vil sikre etterbruken. Fotball EM i 2020 arrangeres i 13 land, så det er fullt mulig å se for seg at ett helt - eller flere land går sammn om lekene.

Det morsomste med OL og Paralympics er likevel norske medaljevinnere og forbilder. De skaper vi best ved å legge til rette for idrettslek, -vennskap og -glede over hele landet. Norske idrettshelter står på skuldrene til norsk breddeidrett og norske frivillige. Da trenger vi at det offentlige stiller enda bedre opp enn i dag på anleggssiden. Det er flere grunner til det; her er de to viktigste:

1. Det er et stort anleggs- og vedlikeholdsetterslep innen breddeidretten. Spesielt i de store byene hvor befolkningsveksten er størst, blir det for lite plass og rom for barn og unge til å drive med idrett.

2. I Norge er det idrettslagene som tar det støste ansvaret for å bygge flesteparten av anleggene (sett bort ifra når det offentlige bygger haller i forbindelse med skolebygg). Vi har fått bedre finansieringsordningen for idretten under den rødgrønne regjeringen, men det er ikke nok. Spillemidlene utgjør kun rundt 20-25% av godkjente anleggskostnader, og når idrettslagene i tillegg må betale nesten halvparten av momsen, forsvinner mye av spillemidlene tilbake til staten. Mens idrettslagene venter på spillemidlene, må de finansisere resten lokalt. Noen får kommunale tilskudd (langt fra alle!), noen har sponsorer, men de aller fleste må finansiere ved lån.

Å sitte i et styre i et idrettslag betyr ansvar for store lån, på fritiden din, med få inntektsmuligheter. Mer og mer av dugnadstimene går med til å finansiere anlegg, og mindre til aktivitet. Idrettsforbundets egne utredninger viser at frivilligheten går ned. Tillitsvalgtes virketid er nede i 1,7 år i snitt. Jeg tror det økonomiske ansvaret man må bære på fritiden, må ta endel av ansvaret.

Hva bør gjøres?

1. Momskompensasjonsordningen må bli reell. Det er håpløst at spillemidlene i realiteten brukes til å betale moms.

2. Endringen av tippenøkkelen må gjennomføres, og det må slås ring om spillmonopolet

3. Stortinget bør vedta et ekstraordinært løft for breddeidretten som tar igjen anleggs- og vedlikeholdsetterslepet, og dermed også avlaster idrettes frivillige, slik at enda flere dugnadstimer kan gå til aktivitet og færre for å finansiere anlegg. Deler av dette beløpet bør øremerkes de områdene hvor befolkningsveksten er sterkest, og deler av beløpet bør settes av til å tilrettelegge for handicapidretten. Jeg ønsker meg 1 mrd ekstra inn i potten hvert år i 10 år.