Trøndelagsmøtet 2013 om naturressurser

Kjære Trøndelagsmøte!

Desembertallene i 2012 viste at arbeidsledigheten i Trøndelag er historisk lav, og sysselsettingen er historisk høy. Altså; aldri før har så store deler av befolkningen i Trøndelag vært i arbeid, og sjelden har så få som søker arbeid ikke fått det. På tirsdag vil det komme nye tall som viser at eksporten fra Trøndelag er "all-time high".

Samtidig er utsiktene formidable. Befolkningsvekst, velferdsutvikling, kraftforsyning og et offensivt næringsliv driver fram beslutninger om nye investeringer. Fram mot 2020 planlegger trønderske kommuner, kraftselskaper, fylkeskommunene og statlige aktører å investere rundt 50 mrd kroner i Trøndelag. Mellom 15-20 mrd på transport og samferdsel, og det er før vi har fått se Nasjonal Transportplan.

Bare i Trondheim vokser befolkningen fram til 2030 med en størrelse som Bodø. I Trondheimsregionen samlet vokser befolkningen i samme periode med 100 000, eller like mye som det bor folk i Kristiansand. Dette krever boliger, vegutybygging, kollektivtrafikk, skoler, barnehager, sykehjem og idrettsanlegg.

I tillegg bygges det boliger, skoler, sykehjem, omsorgsboliger, fylkesveger og statlige veger flere steder i regionen, samtidig som det planlegges ny kraftlinje over Fosen og nye vindmølleparker.

Og så skal det bygges en ny kampflybase på Ørlandet innen 2017. Den koster minst 5 mrd kroner, og det må bygges boliger og annen sosial infrastruktur for å ta imot en befolkningseksplosjon i tilknytning til kampflybasen og dens ringvirkninger.

Bygge og anleggsbransjen går altså på høygir og omsetter nå for omlag 20 mrd kroner i året i Trøndelag. Da er det bekymringsfullt at sentrale aktører innen denne bransjen går konkurs. Det betyr mindre konkurranse, færre forslag til gode løsninger på oppdragene og stor fare for langt høyere priser og at vi får bygget og anlagt mindre enn det vi har behov for. Derfor har jeg bedt Fylkesrådmannen i Sør-Trøndelag om å ta initiativ til en skikkelig analyse og samordning av de offentlige aktørene i regionen, slik at vi kan bidra sammen med bygge- og anleggsbransjen til å sikre et byggemarked med god konkurranse, robuste aktører og ikke minst – riktig pris og kvalitet på de oppdragene som skal gjennomføres.

Samtidig som regionen går på høygir, skjer det mye utenfor kysten vår i vest. For to dager siden møtte Statoil i Olje og energidepartementet med plan om å bygge ut Aasta Hansteen-feltet i Norskehavet, med tilhørende ny rørledning – Polarled. Samlet sett utgjør utbyggingen og røret en investering på over 55 mrd kroner, og kan igjen bidra til å realisere andre utbygginger som Linnorm- og Zidane-feltet som samlet koster omlag 30 mrd kroner.

Petroleumsbransjen bruker nå omlag 60 mrd kroner hvert år i Norskehavet alene på investeringer og operasjonelle kostnader. Dette øker til 100 mrd kroner i året fra 2017. Hver eneste dag er Adresseavisen full av flotte og fargerike jobbannonser fra norsk olje- og gassnæring som etterspør ingeniører og andre ansatte, og samtidig etablerer mange selskaper seg nært NTNU og Høgskolene våre for å få tilgang på nyutdannet arbeidskraft for å ta del i åpningen av Barentshavet, hvor investeringene også kommer til å øke sterkt framover.

For det er ikke bare oljeselskapene som går godt. Mange av de bedriftene som leverer til oljebransjen gjør det også meget sterkt. De skaper nye løsninger og konkurrerer nå og vinner store kontrakter internasjonalt med løsninger de har utviket i Norge.

Hjernekraftverkene våre i Trondheim produserer forskning, kunnskap og teknologi som legger grunnlag for innovasjon og nyskaping i bedrifter over hele regionen. Og bare teknologibransjen alene omsetter for over 10 mrd per år i Trondheimsregionen.

Når vi legger til at trøndersk landbruk både bidrar til å opprettholde bosetting nært naturressursene våre, samtidig som de skaper ringvirkninger rundt seg, vet vi at omsetningen innen landbruket er omlag 6 mrd kroner med over 20 000 ansatte om du regner med ringvirkninger.

Trøndersk skogbruk omsetter for omlag det samme, og den fantastiske nyheten om at Sødra Cell gjenoppstår som Mayr Meinhof Karton etter at de tar over alle aksjene og vil satse på fabrikken i Follafoss, er det bare å ta av seg hatten for et fabelaktig arbeid blant involverte aktører lokalt og på fylket. Skogressursen er en viktig verdiskaper i Trøndelag, og har potensialet for å være det og også vokse på sikt.

Kollektivtrafikken i Trondheim ønsker feks å kjøre på biogass, og snart kan det skje gjennom en kombinasjon av havbruksnæringa og skognæringa. Biokraft AS planlegger en fabrikk som skal lage biogass på Skogn basert på avfall fra laksenæringa og skognæringa. Da blir bussene i Trondheim utslippsfrie! Den produserbare skogressursen i Trøndelag representerer feks en bioenergimengde på 180 TWh, og den årlige tilveksten utgjør omlag 5 TWh.

Trøndelag kan bli ledende i Norge innen grønn transportsektor. Det er gode forutsetninger i regionen for dette – vi har bioressurser fra oppdrett, landbruk og skog, og vi har teknologimiljø. Dette kan dere høre mer om på en av parallellsesjonene under Trøndelagsmøtet.

I det hele tatt er vi i en unik situasjon i Trøndelag:

Vi er nærmest selvforsynt med fornybar, miljøvennlig vannkraft (i normalår mangler vi 1 TWh), mens det eksporteres det en energimengde som tilsvarer omlag 600 TWh fra Norskehavet (fem ganger den norske vannkraften), i form av olje og gass i året. Vi er mer enn selvforsynt på mat fra både havet og jorda. Vi har mye flott natur og levende lokalsamfunn som er attraktive for reiseliv. Vi har et fabelaktig Universitet og høgskoler som sikrer tilgang på ungdommer, ny kompetent arbeidskraft og forskning.

Flott natur, spredt bosetting med tilgang til unike lokaltradisjoner og mat - er også en ressurs med stor verdi i form av reiseliv. Pilegrimsturismen vokser også jevnt og trutt. Husk at det er ikke lange tiden det tar å fly fra Stockholm, København, Amsterdam eller London til Værnes og dermed tilgang til Trøndelags mange reiselivsdestinasjoner.

Men paradoksene oppstår når vi hever blikket og ser ut over våre nærområder; nylig nedjusterte Sverige, med 20 prosent ungdomsledighet sine vekstprognoser for 2013. Europa er i en dyp, dyp krise:

Fylkesutvalget i Sør-Trøndelag kom for litt over en måned siden hjem fra studietur til Brussel. Der hørte vi om en stadig dypere krise og voksende arbeidsledighet i Europa. Over 26 millioner er arbeidsledige i Europa, det er flere enn det bor i Norden! I Spania har 350 000 måttet flytte fra husene sine de siste årene og de økonomiske utsiktene neste år er verre enn i år. Over 50% av ungdommene i Hellas og Spania er arbeidsledige. Dette vil selvfølgelig påvirke oss i Norge siden Europa er markedet vi eksporterer mesteparten av våre varer til.

Europa har stor ungdomsledighet, og samtidig færrest unge som andel av befolkningen, samtidig som de har størst utgifter bundet til velferd og pensjoner. Afrika har flest ungdommer som kan gå inn som yrkesaktive som andel av befolkningen, og så kommer Asia og Latin-Amerika. Konkurransen fra fremvoksende økonomier blir tøff i årene som kommer og demografi blir en viktig faktor.

Verdens fire største økonomier er nå - rekkefølge:
1. USA
2. Kina
3. Japan
4. Tyskland

Men om du samler EU som en felles økonomi, er EU tross problemene fortsatt verdens største marked og økonomi. Det er Norges viktigste eksportmarked, og det vil være blåøyd å tro at ikke vi kommer til å merke det om krisen blir langvarig.

Størst av alle utfordringer er likevel miljøkrisen; Analyser viser at landjordas biokapasitet, altså evnen til å produsere mat,vil stupe de neste tiårene. En økende befolkning belaster kloden i jakt på mat og siden 2008 har flesteparten av verdens befolkning bodd i byer. Byene ligger der matjorda er best, og byene vokser kraftig verden over.

Klimakrisa kan nok forlenge vekstsesongene i nord, for eksempel her i Trøndelag, men først og fremst ødelegger hetebølger, oversvømmelser og forørkning jordbrukskapasiteten. I tillegg forurenser menneskelig aktivitet mye av landjorda.

Kampen om naturressursene hardner til. Mange spår kriger om tilgang til rent vann, men foreløpig merker vi først og fremst spesielt at Kina posisjonerer seg i alle verdensdeler for å sikre seg tilgang til energi, proteiner og mineraler.

Verden blir 2-3 mrd flere mennesker før veksten flater ut rundt 2050. Nå er vi 7 milliarder, da jeg ble født var vi ca halvparten (brukte nesten 10 000 år på å nå 2,5 mrd).

Denne befolkningsveksten i verden og etterspørselen fra Kinas voksende økonomi og de såkalte BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), vil påvirke en råvaretung region som Trøndelag. Etterspørselen etter mat, metaller og energi vil fortsatt øke.

Kina kjøper nå opp naturresssurser over hele verden. De kjøpte nylig Toromocho-fjellet på 4600 moh i Peru fordi det er fullt av kobber, men de jakter på råvarer for å dekke etterspørselen innenlands for å løfte den resterende 1 mrd med mennesker ut av fattigdommen. Dette gjør de overalt i verden. I Latin-Amerika. I USA, i Canada i Afrika og på sitt eget kontinent.

Dette driver opp råvareprisene, enten det er proteiner, energi eller mineraler. Det er ikke tilfeldig at det igjen har blitt interessant med gruvedrift i Trøndelag. Prisene øker og Trøndelags naturressurser blir dermed mer interssante. I Sør-Trøndelag har vi tatt initiativet til en regional mineralstrategi for å kartlegge ressursene våre bedre. Næringsministeren skal snart legge fram en nasjonal mineralstrategi, vi ønsker å være pådrivere regionalt.

Befolkningsveksten på 2-3 milliarder nye verdensborgere gjør også at det blir flere munner å mette: Verdens matvareorganisasjon sier at økt matproduksjon må skje i havet gjennom oppdrett – fordi:
- Villfiskbestandene er fullt utnyttet
- Det er mangel på ferskvannsressurser
- Det er mangel på jordbruksareal i en verden med økende miljøproblemer og en voksende befolkning.

Langs kysten vår gjør vi nettopp det, og Frøya, Hitra og Ytre Namdal er verdensledende innen havbruk; I en merd på 156 meter i omkrets er det like mange kilo laks som vekten av 1500 levende okser - likevel er 95% av volumet i merden vann. Det finnes få proteiner som dyrkes på en mer effektiv og miljøvennlig måte enn dette.

Verden kan ikke mettes med laks alene, men verden kan mettes ved hjelp av oppdrettsteknologi som utvikles i Trøndelag. Trøndelag med sin industri og sine FoU-miljøer har bedre forutsetninger enn noen annen region i verden til å ta dette videre. Vi har ansvar for å bidra - vi må øke produksjonen, men vi kan ikke gjøre det om dette medfører mer rømt laks og lus som dreper villaksen - derfor trenger vi nye løsninger, ny kunnskap og ny teknologi.

Felles for alle disse næringene er at om vi skal lykkes med å videreutvikle dem, trenger vi levende lokalsamfunn og sterke velferdskommuner. Det må bo folk nært naturressursene våre om vi skal høste av dem. Distriktspolitikk i Norge er ikke romantiske forestillinger om å bo på bygda, tusle rundt i bunad og spille munnharpe. Å sikre levende lokalsamfunn nært de ressursene vi høster er politikk for verdiskaping.

Perspektivene er annerledes når du bor i nærheten av de ressursene du foredler, enn når du bor langt unna. Alt for mange tror tyngdepunktet for norsk verdiskaping foregår i hovedstaden, som så subsidierer landet forøvrig. Det stemmer selvsagt ikke. Norsk verdiskaping er et vekselspill mellom de som høster naturressursene rundt omkring i landet, kunnskapsmiljøene og det som foregår høyere opp i verdikjedene, gjerne i byene og hovedstaden. Oslo finansierer ikke resten av landet og norsk "distriktspolitikk", slik vi litt for ofte får inntrykk av. Setter du opp en mur rundt Oslo, ville nok kloremerkene heller ha vært på innsiden – enn på utsiden.

Oppfatningen om at Oslo finansierer resten av landet kommer kanskje av at statistikkene skriver verdiene på hovedkontorene som i stadig større grad flyttes til Oslo. Det mest alvorlige med en slik sentralisering er ikke at statistikkene fordekker om hvor grunnlaget for verdiskapingen i Norge faktisk skjer, men at strategiske beslutninger i større grad tas langt unna i miljøer som ofte tenker likt, og som har andre perspektiver om muligheter og utvikling enn vi har utover landet. Tålmodigheten for å stå igjennom tøffe tider er ofte mindre jo lenger du er fra produksjonen også. Å sikre lokalt eierskap og beslutningskompetanse er derfor viktig å stå vakt om, slik at ikke alle beslutninger sentraliseres. Denne kampen blir tøffere av at flere sentrale aktører tror og mener verdiene oppstår i hovedstadsområdet. Vi trenger miljøene i hovedstaden, men forståelsen for hvordan norske naturressurser foredles og bosetting nært dem danner grunnlaget for norsk rikdom og velferd, er for liten.

Trøndelag er rik på naturressurser og nærheten til kunnskaps- og teknologimiljøene i Trondheim gir oss ekstra muligheter. Trondheimsregionen vokser forholdsmessig raskest i landet og Trondheim er fortsatt den mest populære studiebyen i Norge. Samspillet mellom Trondheim og miljøene rundt i regionen gir tilgang til nye, kreative løsninger, kunnskap og moderne teknologi for våre bedrifter og offentlige virksomheter. Vi jobber mye med legge til rette for slike koblinger og møteplasser gjennom ulike virkemidler, men kanskje bør også kommunene i regionen i enda større grad gjøre seg lekker for potensielle innbyggere blant de over 30 000 studentene ved NTNU og høgskolene.

Mye går bra i Trøndelag og vi har store muligheter, men det finnes også utfordringer. Dette har vi invitert flere til å belyse idag og imorra.