Kjære alle sammen!
Dette er en spesiell 1. mai. På mange måter mistet vi uskylden i fjor sommer. Før har jeg brukt 1. mai til å minne om at i vår internasjonale bevegelse, er det fortsatt mange som må kjempe for det de tror på, med fare for sitt eget liv. At demokratiet ikke er en selvfølge og at urettferdigheten er fortsatt er skingrende i alt for mange land. Så kom 22. juli. Midt i vårt eget land. Midt i vår egen bevegelse. Midt i vårt AUF.
22. juli var så grusom, hjerteskjærende og uvirkelig at ingen av oss står uberørte igjen. Mange er fortsatt i sorg, og de nådeløse referatene fra rettsaken åpner mange sår. Vårt fylke ble hardt rammet av angrepene i Oslo og på Utøya. AUF i Sør-Trøndelag er det største fylkeslaget i AUF og hadde mange ungdommer på Utøya. Fem av dem kom aldri hjem. Gizem, Håkon, Sondre, Christopher og Snorre var umistelige, og savnet etter dem er stort. Oppe i alt det vonde er det likevel mye håp. Spesielt synes jeg ungdommene på Utøya framsto og framstår som våre viktigste vegvisere. De møtte hat med kjærlighet. De lokket oss ut i enorme rosetog for våre viktigste verdier om folkestyre og åpenhet over hele landet – og vi fulgte med. Jeg blir fortsatt rørt ved minnet om det samholdet og den omsorgen vi viste hverandre da. Og jeg blir fortsatt både stolt og rørt av å oppleve den klokskapen og verdigheten våre ungdommer i AUF møter tragedien på. De viser oss veg. Det er ingen grunn til bekymring når det gjelder framtidas lederskap i Norge.
Norge
Norge en øy i et opprørt europeisk hav av arbeidsledighet, sosial- og økonomisk krise. Vi har solid økonomi, god produktivitet og en godt utdannet befolkning. Siden 2005 har vi har skapt 300 000 arbeidsplasser under den rødgrønne regjeringen (26 000 under Bondevik II). Vi har sittet 7 år, mens de satt 4, men vi har hatt finanskrisen… 200 000 av disse er kommet i privat sektor. Norge er et attraktivt og konkurransedyktig land for næringslivet. Høyre er misfornøyd med tallene og peker på de 100 000 arbeidsplassene som er skapt i offentlig sektor ikke er verdt like mye. Men hvem er disse? Lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere, førskolelærere, politi osv…
Det er viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig; vi vil ha en bedre skole, en trygg eldreomsorg, gode helsetjenester, tilgjengelige barnehageplasser og trygghet i gatene. Da må vi ansette folk i offentlig sektor. Det er her lærerne, sykepleierne, helsefagarbeiderne, førskolelærerne og politiet jobber.
Selv om vi skaper flere arbeidsplasser og har lav ledighet, har vi en stor utfordring i Norge; 600 000 står utenfor arbeidsmarkedet. De mottar trygd og stønader. Denne gruppen er ikke ensartet, men dessverre har vi alt for lenge hatt et svart/hvitt system i Norge. Enten er du helt arbeidsfør, eller så er du helt ufør. Slik er det ikke. La meg først si at det finnes helt uføre mennesker i Norge. Mange av dem har muskel- og skjellett lidelser, andre har psykiske plager eller sykdommer. For meg er det en grunnleggende verdi at vi har skapt et velferdssamfunn som ikke slår grunnen unna disse menneskene.
Det å bli rammet av sykdom og plager som setter deg utenfor arbeidslivet, er en tung belastning for de som rammes. Vi har skapt et samfunn som stiller opp for disse menneskene økonomisk, og de skal slippe å høre at de er unnalurere eller latsabber. Det er de ikke. Men vi har også en stor gruppe blant de uføre som kan tenke seg å jobbe det de greier. Dessverre har vi ikke vært flinke nok til å skape ordninger som bedre hjelper dem til det. Regjeringen har startet på det arbeidet med flere tiltak, og flere vil komme. Å legge til rette for at folk kan få bruke restarbeidsevnen sin, tror vi er bra både for den det gjelder, men også for samfunnet vårt. Selv om vi nylig passerte fem millioner, så er vi ikke så mange her i landet. Vi må legge til rette for at den som ønsker å bidra kan få det.
Det finnes også en liten gruppe som misbruker systemet. Det går ikke. De må lukes ut, stilles krav til og settes i arbeid. Misbruk undergraver ordningene for de som trenger dem som mest på tre måter; 1) om du er arbeidsfør, taper samfunnet verdiskaping på at du ikke jobber 2) utgiftene blir større enn nødvendig og 3) oppslutningen om våre velferdsordninger svekkes. Heldigvis jobbes det godt med dette, selv om vi til stadighet får høre enkelthistorier. Men framover blir det viktig for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen å sikre seg at de som har rett på samfunnets støtte, får det uten å bli uglesett, samtidig som vi legger bedre til rette for at folk med restarbeidsevne får mulighet til å bruke denne i arbeidslivet. Enten det er gjennom økonomiske ordninger, tilrettelegging for utdannelse eller på andre måter.
Men en forutsetning for å lykkes med å gi alle de med restarbeidsevne en mulighet til å delta i arbeidslivet, er at det finnes arbeidsplasser. Da trenger vi en regjering som fortsetter med å tilrettelegge for det, ikke et vågalt politisk og økonomisk eksperiment i spagat med FrP, Høyre og Venstre, hvor vi risikerer at renta stiger, den norske krona blir sterkere og store deler av norsk eksportindustri mister markedene sine i Europa, samtidig som stadig flere land kommer tilbake med ny slagkraft. Det blir resultatet når det skal gies flere titalls milliarder i skattelette til de rikeste framfor å satse på fellesskapet.
Om FrP hadde fått innflytelse på norsk politikk, slik både Høyre og Venstre nå vil gi dem, i årene før finanskrisa, ville resultatet i dag vært høyere ledighet, høyere renter og en sterkere krone i Norge. Jeg synes ikke vi bør eksperimentere slik med Norge. Landet trenger trygg styring gjennom urolige internasjonale farvann.
Øyregionen
Jeg blir stolt når NHO kårer Sør-Trøndelag til beste fylket i Nærings NM, og jeg blir stolt når vi har flere kommuner på topp-10-lista, med Hitra/Frøyaregionen som den 10. beste næringsregion i landet. Og dere stiger.
Men vi skal fortsette å utvikle fylket videre. Vi skal fortsette å videreutvikle den videregående skolen i hele Sør-Trøndelag og vi skal virkeliggjøre det som skal bli verdens beste havbruksutdanning her ute. Det er en svært god nyhet at søkningen til havbruksutdanningen øker, og at det er ungdom fra andre deler av regionen som også ønsker å flytte ut hit for å ta seg en framtidsrettet utdanning.
Vi skal fortsette å satse på havbruk. Verden trenger mer mat. I Norge har vi passert 5 millioner, mens verden passerte 7 milliarder i fjor. Befolkningsveksten pågår samtidig med at stadig mer matjord eroderes og forgiftes. Samtidig vet vi at produksjon av proteiner på land, belaster kloden mer enn proteiner produsert i vann. Både når det gjelder bruk av knappe arealer og når det gjelder klimautslipp. Samtidig er 70 prosent av jorden dekket av vann.
Siden 50-tallet har uttaket av villfanget fisk ligget stabilt rundt 100 millioner tonn i verden. Veksten av protein skapt i havet, må derfor komme fra oppdrett. Kina har alltid vært verdens største oppdretter, og er det ennå. Selv om belastningen på kloden er mindre ved å produsere proteiner gjennom havbruk, er ikke havet og artene i havet uberørt av menneskelig aktivitet. Derfor MÅ vi også sørge for at havbruket er bærekraftig. Få land har bedre forutsetninger for å både øke havbruksproduksjonen, men også drive bærekraftig, enn Norge.
Jeg mener vi har en forpliktelse til å øke uttaket av proteiner fra havet, men vi må gjøre det skikkelig. Vi har etter hvert fått god forvaltning av villfisk-uttaket, nå må vi øke havbruket uten å skade villaksen, sjøørreten og våre kystnære områder. Dette betyr at vi må lenger ut til havs, med større og sikrere merder. Vi trenger teknologisk utvikling, vi trenger bedre forvaltning, nye logistikkløsninger og nye materialer. Nye muligheter for bransjen, må etterfølges av nye krav. Når merdene blir større, blir også konsekvensene større ved havari og rømninger.
Jeg mener oppdrettsbransjen kan lære av måten oljebransjen har gått offshore på. Gjennom samarbeid i lønnsomme lisenser har de skapt kunnskaps- og teknologioverføring mellom de ulike aktørene. Leverandørindustrien har blitt sterkere og er internasjonalt i front når det gjelder teknologi og løsninger. Kunnskapsmiljøene i Trondheim har i flere tiår jobbet på spreng for en bransje som har etterspurt stadig mer avanserte løsninger for å erobre stadig mer utilgjengelig olje og gass på svære havdyp – flere tusen meter under havbunnen.
Det er derfor gledelig at stadig flere oppdrettere er å se i Marinteks lokaler i Trondheim. Der jakter de på sikrere teknologi for en mer lønnsom næring i framtida. Gjennom Marin Strategiplan i Trøndelag har vi støttet opp under en slik utvikling. Det skal vi fortsette med. Samtidig skal vi ta på alvor trusselen mot villaksen og sjøørreten. Både gjennom å opptre føre-var ifht utviklingen innen havbruksnæringen, men også ved å oppdatere kunnskap og sikre god dialog mellom de ulike aktørene som opptrer innen denne spennende sektoren. Da er det bra at vi utfordrer hverandre, slik Frode Reppe har gjort ifht NINA. Det gjør at aktørene må skjerpe oppmerksomheten om sin rolle, slik at man blir mer presis på kunnskapen og de funnene som formidles, og måten de formidles på. Det tror jeg dialogen i etterkant av debatten Reppe har startet, har vist både kunnskapsmiljøene og oss selv.
Vi produserer 2 millioner tonn laksemåltid i Trøndelag – hver dag. Vi er glade i laks, men det finnes grenser for hvor mye vi orker å spise selv. Derfor eksporterer vi alle disse måltidene. Ingen har det så travelt som en død laks, derfor er vi avhengige av gode veger ut fra kystregionen. Derfor har vi startet bygginga av Laksevegen – Fylkesveg 714, og vi har fått klarsignal til å bygge ny bro over Dolmsundet – den såkalte Hubroen. Dette gir raskere veg, men viktigst; det gir dere tryggere veg og mer forutsigbarhet for laksen på veg til markedene.
Og nå har vi også lyktes med å få lagt landets kampflybase til Ørlandet. Det vil gi nye muligheter for både Hitra og Frøya. Flere arbeidsplasser, men også tilgang til mer arbeidskraft gir ny styrke til å utvikle kysten av Sør-Trøndelag. Anslagsvis mellom 2000 og 2500 mennesker vil komme som følge av kampflybasen. 8-900 vil jobbe direkte ved basen, men mange har med seg partner og barn. Disse må ha barnehageplass, skoleplass og jobb. Og selv om Brekstad og Botngård er offensive kommuner, med gode utbyggingsplaner, må vi forvente at noen må ut fra Ørland/Bjugn for å bosette seg, eller få seg jobb. Derfor har vi stilt krav i anbudet om å styrke hurtigbåttilbudet og tilgangen til den sivile flyplassen på Ørlandet fra øyregionen. Det vil bringe Oslo nærmere Hitra og Frøya. Og jeg har allerede startet dialogen med Utenriks- og forsvarskomiteen, Samferdselsdepartementet og Avinor om flere flyavganger fra Brekstad til Gardemoen. De første nye kampflyene kommer i 2017, så da må det være klart. I mellomtiden skal kampflybasen bygges ut og om for over 5 mrd kroner, så aktiviteten kommer til å være stor også før flyene kommer.
Stolte, men ikke fornøyde
Det ser lyst ut for Norge, økonomisk sett nå i 2012, men det er ingen selvfølge. Det er mulig å skusle det bort. Til neste år er det valg, og høyresiden sier selv de ønsker seg et annet samfunn. Erna Solberg drømmer om Sverige. Sverige har god økonomisk utvikling for de rikeste, men det er 23 prosent ledighet blant de unge. Aftenposten skrev forleden at det nå er rundt 80 000 svensker som jobber i Norge. Erna Solberg drømmer om Sverige. Svenske ungdommer drømmer om Norge.
Vi har mye ugjort her i landet, men Norge er et godt land å leve i. Aldri har så mange hatt så mye frihet og så store muligheter som nå. Vi kan ta den den utdannelsen vi vil, vi har en jobb å gå til, og hvis vi blir syke har alle tilgang til gode helsetjenester. Vi har et samfunn med små forskjeller, og store muligheter. Dette er den norske modellen. Den har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av politiske valg og at folk hver dag bidrar til de små og store fellesskapene. På jobben, i familien, i frivilligheten, og i lokalsamfunnet.
Vi har mye å være stolt av i Norge. Men vi er ikke fornøyde.
Arbeiderpartiet vil ta Norge videre. For landet står overfor uløste oppgaver og nye utfordringer. Vi skal styre Norge trygt gjennom den internasjonale finanskrisen. Vi skal gi våre eldre en trygg og god omsorg. Og vi skal skape morgendagens arbeidsplasser. Arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste mål.
I urolige økonomiske tider er trygg styring og orden i økonomien avgjørende for arbeid og velferd. Vi har styrt gjennom turbulente tider før og er klare til å gjøre det igjen. Vi vil ta vare på norske arbeidsplasser og skape nye. Et sterkt næringsliv over hele landet bidrar til verdiskapning, vekst og trygge arbeidsplasser. Siden 2005 er det skapt over 300 000 nye arbeidsplasser i Norge – to av tre i privat sektor. Det skal lønne seg å jobbe og flere skal ut i jobb. Gjennom arbeidslinja trygger vi framtida.
Vi vil ha et samfunn hvor innsats forventes og belønnes. Vårt velferdssamfunn er et spleiselag hvor alle skal bidra. Bare slik kan alle sikres grunnlag for et verdig liv.
I Norge lever vi lenge og stadig flere sykdommer og skader kan helbredes. Målet er at alle skal ha trygge, aktive og gode liv. Alle skal få helsehjelp når vi trenger det og omsorg når vi har behov for det. Det vil kreve mye av oss som samfunn. Derfor vil vi velge et godt helsevesen og en god omsorg til alle, fremfor skattekutt. Sammen med frivillige organisasjoner vil vi bygge velferden videre.
Det kunnskaps-Norge vi bygger i dag skaper morgendagens arbeidsplasser. Vi skal ha kunnskapsrike og trygge elever som kan bygge framtidas Norge. Derfor vil vi satse på fellesskolen, forskning, konkurransekraft i næringslivet og et trygt arbeidsmiljø. Ikke privatisering av skolen og et tøffere arbeidsliv.
Nå vil Høyre og Frp regjere sammen. Derfor vil stortingsvalget i 2013 være et retningsvalg. Med en Høyre-Frp-regjering kan Norge utvikle seg til et annerledes samfunn med mer markedsstyring og større forskjeller. Vi vil få skattekutt for de rikeste og mindre penger til velferd.
En borgerlig regjering med Frp vil være et eksperiment med vår økonomi, med våre arbeidsplasser og med vår velferd. Dette er ikke en tid for eksperimenter.
Menneskers hverdag er utgangspunktet for Arbeiderpartiets politikk.
Vårt mål er at mennesker skal føle seg frie og trygge.
Vi vil ha et samfunn hvor alle skal med.
Nå skal vi sammen ta Norge videre.
Avslutning
Selv synes jeg det viktigste å ta med seg i kjølvannet av hendelsene ifjor, er fellesskapet, varmen og erkjennelsen av at vi er et folk som bryr seg om hverandre når det gjelder som mest. Det viste vi etter 22. juli; Vi bryr oss om hverandre her i landet. Det fellesskapet vi skapte - uavhengig av politisk ståsted, hudfarge, alder, bosted eller bakgrunn - er fundamentet for norsk kultur og norske verdier. Det er verdt å kjempe for. Vi er ikke så mange her i Norge. Vi kan være rykende uenige om mange saker, men vi trenger hverandre her i nord. Det er selve fundamentet. Så skal vi kjempe for våre saker, med ord - i dyp respekt for de vi mistet i regjeringskvartalet og på Utøya ifjor. Takk for oppmerksomheten.
Kommentarer