Idag har jeg fått æren av å åpne en utrolig fin utstilling med bilder av en av Norges fremste malere - Harriet Backer. Anbefaler alle som får det til å ta seg en tur i museet. Her følger åpningstalen:Kjære forsamling!
Det er en ære å få åpne denne utstillingen av en av våre aller største malere - Harriet Backer.
Det er også litt artig fordi dette er den andre Harriet jeg har fått et nytt forhold til denne uka.
Og jeg har fått lært at begge Harrietene var betydelige kvinner innenfor hver sin sjanger av kunsten.
Den første Harriet – Harriet Bosse – møtte jeg på Trøndelag Teater på onsdag. Hennes brevveksling med den langt eldre, og langt mer kjente, ektemannen August Strindberg har blitt et fint teaterstykke på gamle scene, som jeg anbefaler alle.
Den unge skuespillerinnen Harriet Bosse følte seg nok hensatt som i et Dukkehjem hos Strindberg, som hadde levd sitt liv. Hun stod på terskelen og ønsket å prøve sine vinger og hun forlot ham da også etter kun 4 års ekteskap, som likevel satte dype spor i henne resten av livet. Men det kan tjene som en illustrasjon på at kvinner som ønsket å følge sine drømmer og talenter faktisk ofte måtte velge mellom familieliv og sine egne drømmer.
Alle fire døtrene Backer var kunstnerisk begavet, og det sies at sønnen til den ene av dem – Inga, senere har fortalt at: ”..det den gang het at nå hadde to av søstrene Backer gjort familien den sorg ved at blive kunstnerinner, derfor måtte hans mor resignere”.
Jeg er ingen kunstkjenner, verken når det gjelder historie eller tolkning. Derfor blir slike oppdrag som dette en kjærkommen oppdragelse og oppdagelse for meg, når jeg må sette meg litt inn i sakene.
Og det slår meg at disse kjente kunstnerkvinnene fra midten av 1800-taller og framover må ha hatt en ubendig skapertrang og stålvilje for å nå så langt som de gjorde.
Ikke bare var de i strid med samfunnets konvensjoner, men alt var jo mye tyngre, vanskeligere og mer omstendelig før. En reise til Paris, eller rundt i Europa, eller for dens saks skyld til Nord-Østerdalen, foregikk jo ikke som i dag.
Og selv om Harriet Backer kom fra en svært kunstnerisk begavet og godt bemidlet familie, må hun jo ha ofret mye for å kunne leve ut sin trang som kunstner. Både materielt, sosialt og følelsesmessig.
Jeg har lest at hun var en eminent fornyer innen malerkunsten i Norge. Og jeg lar meg fascinere av å se hvordan hun bruker lyset i sine malerier. Og at selv i interiørbildene uten mennesker, ser du at rommene lever i sporene fra de som vanligvis befolker dem. Rommene hennes lever. Men jeg tar meg også i å lete etter om jeg greier å se noe av det savnet, slitet og den ensomheten hun også må ha følt. Finnes det noe av det i bildene hennes?
Så vil jeg si at jeg synes det er moro å oppdage at mange av våre kunstnere fra den tiden var så internasjonale. De behersket språk og de reiste mye rundt omkring i Europa.
Men så ender de opp i det rotnorske, slik det ble definert under nasjonsbyggingen. I Nord-Østerdalens bygder og for Harriet Backer - bygdeinteriøret.
Og dermed er kanskje ringen sluttet til vår tid. Også vi føler kanskje i den informasjons- og inntrykksflommen som mediene flommer over med fra alle verdens hjørner i alle slags fasonger, at vi trenger noe evig å klamre oss fast til. Vår egen tilhørighet. Kanskje til det rotnorske eller det som skaper vår egen identitet som oss selv.
Derfor gleder jeg meg litt ekstra til å få sett denne utstillingen. Kanskje finner jeg noe evig å klamre meg til i bildene Harriet Backer har malt. Det får bli min oppdagelsesreise i dag.
Herved erklærer jeg utstillingen for åpnet, og takk for oppmerksomheten.
Det er også litt artig fordi dette er den andre Harriet jeg har fått et nytt forhold til denne uka.
Og jeg har fått lært at begge Harrietene var betydelige kvinner innenfor hver sin sjanger av kunsten.
Den første Harriet – Harriet Bosse – møtte jeg på Trøndelag Teater på onsdag. Hennes brevveksling med den langt eldre, og langt mer kjente, ektemannen August Strindberg har blitt et fint teaterstykke på gamle scene, som jeg anbefaler alle.
Den unge skuespillerinnen Harriet Bosse følte seg nok hensatt som i et Dukkehjem hos Strindberg, som hadde levd sitt liv. Hun stod på terskelen og ønsket å prøve sine vinger og hun forlot ham da også etter kun 4 års ekteskap, som likevel satte dype spor i henne resten av livet. Men det kan tjene som en illustrasjon på at kvinner som ønsket å følge sine drømmer og talenter faktisk ofte måtte velge mellom familieliv og sine egne drømmer.
Alle fire døtrene Backer var kunstnerisk begavet, og det sies at sønnen til den ene av dem – Inga, senere har fortalt at: ”..det den gang het at nå hadde to av søstrene Backer gjort familien den sorg ved at blive kunstnerinner, derfor måtte hans mor resignere”.
Jeg er ingen kunstkjenner, verken når det gjelder historie eller tolkning. Derfor blir slike oppdrag som dette en kjærkommen oppdragelse og oppdagelse for meg, når jeg må sette meg litt inn i sakene.
Og det slår meg at disse kjente kunstnerkvinnene fra midten av 1800-taller og framover må ha hatt en ubendig skapertrang og stålvilje for å nå så langt som de gjorde.
Ikke bare var de i strid med samfunnets konvensjoner, men alt var jo mye tyngre, vanskeligere og mer omstendelig før. En reise til Paris, eller rundt i Europa, eller for dens saks skyld til Nord-Østerdalen, foregikk jo ikke som i dag.
Og selv om Harriet Backer kom fra en svært kunstnerisk begavet og godt bemidlet familie, må hun jo ha ofret mye for å kunne leve ut sin trang som kunstner. Både materielt, sosialt og følelsesmessig.
Jeg har lest at hun var en eminent fornyer innen malerkunsten i Norge. Og jeg lar meg fascinere av å se hvordan hun bruker lyset i sine malerier. Og at selv i interiørbildene uten mennesker, ser du at rommene lever i sporene fra de som vanligvis befolker dem. Rommene hennes lever. Men jeg tar meg også i å lete etter om jeg greier å se noe av det savnet, slitet og den ensomheten hun også må ha følt. Finnes det noe av det i bildene hennes?
Så vil jeg si at jeg synes det er moro å oppdage at mange av våre kunstnere fra den tiden var så internasjonale. De behersket språk og de reiste mye rundt omkring i Europa.
Men så ender de opp i det rotnorske, slik det ble definert under nasjonsbyggingen. I Nord-Østerdalens bygder og for Harriet Backer - bygdeinteriøret.
Og dermed er kanskje ringen sluttet til vår tid. Også vi føler kanskje i den informasjons- og inntrykksflommen som mediene flommer over med fra alle verdens hjørner i alle slags fasonger, at vi trenger noe evig å klamre oss fast til. Vår egen tilhørighet. Kanskje til det rotnorske eller det som skaper vår egen identitet som oss selv.
Derfor gleder jeg meg litt ekstra til å få sett denne utstillingen. Kanskje finner jeg noe evig å klamre meg til i bildene Harriet Backer har malt. Det får bli min oppdagelsesreise i dag.
Herved erklærer jeg utstillingen for åpnet, og takk for oppmerksomheten.
Kommentarer