Sør-Trøndelag Ap: Mer vekt på barnas beste! #STAp12

Redaksjonskomiteens leder Hanne Moe Bjørnbet legger fram innstilling om "asylbarna" på Sør-Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte. Innstillingen ble enstemmig vedtatt!

Mer vekt på barnas beste!

Fattigdom, krig, klimaendringer og økonomisk krise sender millioner av mennesker på flukt hvert år. De fleste er på flukt i sitt eget land, men mange reiser også over landegrenser, og noen av disse søker beskyttelse i Norge.

Barn som er flyktninger, enten de flykter med, eller uten sine foreldre er i en spesielt sårbar situasjon. Derfor har barn et spesielt vern både i norsk lovverk og i menneskerettighetene.

I 2007 laget regjeringen en forskrift som sa at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn (...), skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.. Likevel har utlendingsnemda uttalt at praksisen overfor barn som har vært lenge i Norge er blitt strengere de siste årene, og at innvandringspolitiske hensyn tillegges større vekt enn barnets beste.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding som omhandler barn på flukt.

Sør-Trøndelag AP krever at stortingsmeldinga endrer dagens praksis slik, at barnets beste i større grad vektlegges foran innvandringspolitiske hensyn.

Vurdering av barns beste er i dag i for stor grad overlatt til forvaltningens frie skjønn. Det innebærer at det ikke kan overprøves. Derfor må det etableres kriterier som forvaltningen må vurdere ut i fra ved behandling av barns beste.


Barnas tilknytning til riket må vektlegges spesielt i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn som gir grunnlag for opphold. Dette er det grunnlag for i dagens regelverk, men praksisen er blitt for streng.

En vesentlig utfordring i arbeidet med asyl og integrering er at saksbehandlingstiden før endelig vedtak og eventuell effektuering av retur er for lang. Dette medfører at mange mennesker med avslag på sine asylsøknader slår rot i lokalsamfunn og får barn som er født i Norge med de komplikasjoner dette har for frivillig retur. Det er viktig at det arbeides aktivt for å redusere denne saksbehandlingstiden.

I påvente av stortingsmeldinga ber Sør-Trøndelag AP om at saker som omhandler barn som har vært i Norge i 5 år eller mer, stilles i bero til meldingen er behandlet.

Utkast til årsmøtetale

Jobber med tale på årsmøtet til Sør-Trøndelag Ap i helga. Vi får besøk av Justisminister Grete Faremo. Jeg skal snakke om asylbarna. Her er utkastet - som helt sikkert blir endret fram til jeg entrer talestolen.

Partiet er en god lyttepost i landet.

Jeg opplever en bred støtte til en streng innvandringspolitikk – de som virkelig trenger beskyttelse er avhengige av at vi sender hjem de som ikke faller inn under denne kategorien. Regjeringen fortjener ros for at dere står opp for denne politikken, selv om det oppleves hjerteskjærende for de familiene og asylsøkerne som ikke faller inn under beskyttelseskravene – og må reise ut av landet.

Det er også bred støtte til en rettferdig innvandringspolitikk – de som ikke trenger beskyttelse må reise hjem, og de som trenerer skal ikke belønnes for det – selv om de har barn.

Men vi kan også melde om at det er svært mange som mener vi må ta mer hensyn til de barna som har vært lenge i Norge – av ulike årsaker. Vi skal ha en streng, men ikke nådeløs asylpolitikk.

Vi er ikke en følelsesstyrt og naiv partiorganisasjon. Vi forstår dillemmaene. Vi forstår at det krever mot og motstand å stå opp for de menneskene som kommer til Norge med behov for beskyttelse, men som ikke får medias oppmerksomhet, og for de som frivillig tar dommen om et nei til etterretning og reiser hjem. Vi støtter dere i det.

Likevel er vi mange som har ventet på den forsinkede Stortingsmeldingen om barn på flukt. Utlendingsnemda har selv sagt praksisen ifht barn som har vært lenge i Norge er skjerpet de siste årene. Senest i en kronikk i Dagsavisen i november i fjor skrev UNEs direktør Sjeggestad følgende som et innspill til Stortingsmeldingen:

For disse sakene har vi over tid sett en tendens til at innvandringsregulerende hensyn, som UNE gjennom regelverket er pålagt å vurdere i den enkelte sak, vektlegges sterkere enn det som framgår av tidligere praksisredegjørelser.

Og UNEs direktør konkluderer slik:

Siste ord er helt sikkert ikke sagt om denne type saker. Som UNEs direktør kan jeg bidra til å synliggjøre utviklingen, men det er ikke min rolle å definere om den er ønskelig eller ikke. Det blir til syvende og sist et politisk spørsmål om man er komfortabel med den utvikling som finner sted, eller om man vil reversere den ved å gi presiserende regler som definerer tydeligere hvilken avveining man vil ha mellom hensyn som taler for og imot at tillatelse gis.

Kjære Statsråd Grete; vi er ikke komfortabel med den utviklingen som finner sted. Vi har hørt på deg, på statssekretæren din og på Jens, men vi er likevel ikke komfortabel. Forrige helg sa Oslo Ap ifra – etter at Jens innstendig hadde argumentert for dagens praksis. Det samme skjedde på årsmøtet i Rogaland Ap for tre uker siden, hvor også Jens var innleder. Møre og Romsdal Ap sa forrige uke det samme etter Tronds innstendige oppfordringer og Hordaland Ap var enstemmige i sin uttalelse etter at Anniken hadde vært der. Vi lytter, men vi er ikke komfortable med dagens praksis. Vi ønsker å gi presiserende regler i forbindelse med behandlingen av ”Barn på flukt”, slik UNEs direktør påpeker er politikernes ansvar å vurdere.

I 2007 laget regjeringen en forskrift som sa at ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn (...), skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt. Det samme står i den nye Utlendigelovens §38, og videre står det at Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn(...)

Det er forskjell på "kan" og "skal"...

UNE skriver på sine hjemmesider om forskriftsarbeidet den gang "Flere barn får bli":

I påvente av en ny forskriftsbestemmelse om barns tilknytning til Norge, instruerte AID den 31. august 2006 UDI og UNE om å stille i bero alle saker med barn som per 1. april 2007 ville ha en oppholdstid på tre år eller mer.

Kjære Grete; nå venter vi på Stortingsmeldingen om ”Barn på flukt”. Det er ikke regjeringen som skal bestemme hva som vedtas, det er det våre stortingsrepresentanter som skal gjøre. Mange av dem har nå fått sin arbeidsordre gjennom klare vedtak fra sine årsmøter – flere kan komme. Vi ønsker ikke fri innvandring, eller å belønne familier som forsøker å trenere seg til opphold, men vi vil ta ansvar for de barna som uforskyldt har blitt spillebrikker mellom sine foreldre og den norske stat. Vi ønsker å stille sakene i bero, slik som i 2006/07. Vi må være konsekvente.

Verona som ble sendt ut i går er ni år. Hun er født i Norge. Hun er norsk. Jasmin fra Lillesand på 16 år har vært her i 9 år og gått hele grunnskolen og har begynt på videregående. Hun er norsk. Nathan i Bergen er 6 år og født i Bergen. Det finnes flere. Vi ber nå Stortinget ta ansvar for disse barna. Vi ber om at sakene deres stilles i bero til meldingen er behandlet, slik at vi får anledning til å justere på den praksisen UNE forteller oss har utviklet seg de siste årene. Vi ber om at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.

Etter amnestiet i 2004 gikk innvandringen ned til Norge de to påfølgende årene, og selv om den gikk noe mindre ned hit enn til snittet i Europa, er det ikke dokumentert effekt. Det samme gjelder etter forskriften i 2007, selv om innvandringen skjøt fart i 2008, er det ingenting i UDIs årsrapport for 2008 som peker på forskriftsendringen som årsaken. Innvandringen økte til hele Europa det året og rapporten peker på andre årsaker.

Derfor er vi mange som nå ber om at regjeringen tar på alvor at vi mener noe om utviklingen mot en strengere praksis i UNE de siste årene. Vi er ikke komfortable, slik UNE-direktøren utfordret oss til å mene noe om. Vi forstår regjeringens dillemma, og vi ønsker en politikk som tar vare på de menneskene som er på flukt og som trenger beskyttelse i Norge. De vi ikke ser i media. Men nå ser vi Nathan, Jasmin og Verona. Det ber vi regjeringen lytte til.

Jasmins brev (16 år, 9 i Norge)

Fra 1. juni 2007 fastslo regjeringen en ny Forskrift om endringer i utlendingsforskriften (sterkere vektlegging av barns tilknytning til riket, oppholdstillatelse når det foreligger praktiske hindringer for retur):

Ny § 21 b skal lyde:
§ 21 b Vurderingen av sterke menneskelige hensyn i loven § 8 annet ledd i forhold til barn.Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 8 annet ledd, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.

Dette ble videre fulgt opp i Utlendingelovens nye § 38 som omtaler dette:

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn(...)

Mens barns tilknytning til riket SKAL tillegges særlig vekt, KAN innvandringsregulerende hensyn vektlegges. Jeg kan norsk, og jeg leser hva Jasmin (16) som har bodd 9 år i Norge skriver.

Jeg greier hverken å forstå praktiseringen av § 38 i Utlendingeloven i slike saker, eller å moralisere over livsvalget til Jasmins foreldre, men aller minst forstår jeg behovet for å sende Jasmin ut av landet etter 9 år for å skremme andre fra å komme hit. Spesielt siden ingen dokumenterer at tidligere "regulariseringer" (Norsk Folkehjelp: Fakta om regularisering - ikke amnestier) er etterfulgt av en ny asylflom til Norge.

Les Jasmins brev her (gjengitt fra NOAS' fakta om lengeværende barn):

Hei, jeg heter Jasmin Tunc/Alikhan. Jeg er 16 år gammel og jeg kommer fra Libanon, som jeg aldri har sett før. Sammen med familien min bor vi i Lillesand (Aust-agder fylke). Ni år har vi bodd i Norge, og jeg startet skolen her. I livet er det alltid sånn at hvis det skjer noe bra, så må det skje noe dårlig.Jeg har mange venner. Noen av fikk lov å bo i Norge og fikk oppholdstilatelse, som var noen store gleder. Samtidig har det vært mye sorg fordi mange av vennene mine måtte sendes tilbake til hjemlandet. Gjennom livet mitt har jeg lært å være tålmodig, som moren min alltid sier: ''vær tålmodig og aldri mist håpet ditt, så skal alt gå bra''.

Jeg var bare seks år gammel da jeg, foreldrene mine og mine tre yngre søsken som heter Gasali, Fatima og Mohammed kom til Norge. Vi skjønnte da ikke mye, og visste ikke helt hva som foregikk, men det viktigste var at hele familien var sammen slik at vi ikke merket mye. Men tiden renner som en foss, og i 2005 fikk vi en ny medlem i familien, Yasin som nå er seks år. Vi fem søsken har, nesten hele livet, bodd her i Norge. Hjemme snakker vi norsk, i fritida har vi fritidsaktiviteter og på skolen er vi veldig aktive.

Helt til jeg begynnte å skjønne hva som foregår, skjønnte jeg at livet mitt har en begrenset frihet. En dag fikk jeg vite at jeg ikke kunne gå på videregåendeskole fordi jeg ikke hadde oppholdstilatelse. Jeg var veldig redd og tenkte mye på det. Jeg snakket nesten hver dag med rådgiveren (før søknadsfristen på flere måneder). Alle elevene i klassen min støttet meg og sa at alt skulle gå bra. Vi hadde et håp.

En sommerdag fikk jeg vite at alle vennene mine hadde fått svar fra skolen, utenatt meg. Det var en fredag, og kontoret var stengt. To dager ventet jeg utålmodig for å ringe til kontoret. Mandag gikk jeg til asylmottaket og ringte. Lederen i mottaket satt og krysset fingrene for meg. Heldigvis fikk jeg vite at jeg kom inn på skolen, fordi rektoren tok imot asylsøkere, men hva med universitetet? Hva om tre år? Bare tre år. Skal jeg ikke få lov til å gå på skolen? Er det dere kaller frihet? Er det barnerettigetene i Norge?

Om sommeren har alle vennene mine sommerjobber, fordi de vil tjene seg penger. Jeg har også tenkt å få meg jobb. Jeg søkte og søkte, til slutt fant jeg meg en jobb. Men dessverre fikk jeg vite at jeg ikke kunne få arbeidstilatelse fordi jeg var asylsøker. Det eneste jeg ville med denne jobben var å tjene mine egne penger og bruke dem på meg selv som alle andre.

Nå er jeg fylt 16 år. Jeg er en ungdom og skjønner mer. Hver sommer, i ni år, har jeg sittet om sommeren og ventet på at vennene mine kommer fra ferien, slik at de forteller meg hva de har gjort denne gangen. Jeg blir glad av å høre hva de har gjort, men jeg tenker: ''Hvorfor ikke jeg?''. Jeg vil spørr om dere vet hvordan det er å få så mange nei. Nei til jobb, nei til skole, nei til ferie, nei til frihet og mange nei'er videre som jeg ikke kan telle. Det er som om jeg er bundet på et tau og ikke kan gå videre.

Etter at foreldrene mine ble kalt til nemda i juni 2011, trodde vi at dette var en ny sjanse, denne gangen skal det gå bra. Lærerne mine på skolen, vennene mine, medlemene på asylmottaket og alle som kjennte oss ventet utålmodig på svaret og krysset fingrene.

Hjemme med søskene mine snakket vi om hva vi har lyst til å gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Hvor vår første ferie skulle være, hvordan vi skulle si det til vennene våre og det viktigste hvordan vi skulle reagere når vi fikk høre det.

Helt til mandag 12.juli 2011 snakket vi om hva vi skulle gjøre hvis vi fikk oppholdstilatelse. Men plutselig stoppet moren min å snakke om det, selvom hun ikke sa noe om avslaget til oss, selvom hun smilte og lo med oss, skjønnte jeg at noe var galt i øynene hennes. Likevell spurte jeg henne ikke om det var noe.

Da vi gikk til asylmottaket og jeg fikk vite det, var det eneste spørsmålet HVORFOR? Akkurat nå har vi ikke sagt noe til søskene mine, fordi vi ikke vil ødelegge håpet dems. Er vi ikke barn som alle andre, eller er det bare barnerettighetene som ikke gjelder for oss, slik at dere ikke tar hensyn for oss.

Det eneste landet jeg har sett i livet mitt er Tyskland, som jeg ikke husker engang, og Norge, som jeg er oppvokst i. Jeg vil spørre dere hvor dere vil sende oss? Hvor ville dere foretrukket hvis dere var i min situasjon? Libanon kanskje? Jeg kan ikke en gang snakke ordentlig arabisk. Hva skal jeg gjøre i Libanon eller et annet land?

Hva med søskene mine, broren min som er født her, alle snakker bare norsk. Aldri i livet mitt har jeg fått så mange ''nei'' som jeg fikk fra nemda. Jeg vil også leve livet mitt fri, som alle andre. Jeg vil ikke ha et begrenset frihet. Jeg trodde at Norge var et fritt land og at det var barnerettigheter, men jeg begynner å miste troen på det.

Til slutt vil jeg si at jeg har verdens beste foreldre, og jeg skulle ønske at alle hadde slike foreldre! Jeg er veldig heldig og glad for å ha disse foreldrene og søskene. Bruker de barna sine for å få opphold her? Jeg tror ikke det. Min mor og jeg er ikke bare mor-datter, men også venner. Mine foreldre har i tillegg vært hele vår familie, de er det eneste vi har, og vi har et sterkt bånd sammen. Jeg vet at alt mine foreldre gjør er for å sikre framtiden vår.

Det at dere ser foreldrene mine her idag, er ikke de sitt feil. Foreldrene mine var barn da de flyktet fra krig i Libanon. Hva mener du de skulle gjort? Ikke rømt? Vært der og dødd istedet for å rømme? Jeg vet ikke, men det var foreldrene dems som hentet dem hit. De har giftet seg og gått videre med barna. Hva vil dere? At om noen år jeg og mine søsken skal gjøre det samme? Gå fra et land til et land?

Vet dere hvordan det er å være asylsøker, eller hvordan det føles å tenke på saken hele tiden? Dette er nok for meg. Jeg er virkelig lei av dette. Er ikke dere leie av å gi oss avslag? Det avslaget dere skriver på et ark er kanskje jobben deres, men dette er livet vårt! Jeg håper, selvom håpet er veldig lite, at vi denne gangen får et godt svar. Jeg hadde vært utrolig takknemlig.

Dette brevet vile jeg skrive til deg som gir oss avslag etter avslag, fordi jeg ville at du skulle vite hvordan jeg har det, hva jeg tenker og hva jeg føler. Helt til idag har jeg alltid hatt lyst til å stille disse spørsmålene til noen andre enn foreldrene mine. Takk!

Med vennlig hilsen
Jasmin Tunc/Alikhan

Asylbarna og Arbeiderpartiet - mulig utfall

Jeg vil gi honnør til regjeringen og partiledelsen i Arbeiderpartiet for å ha klar tale om konsekvensene av den innvandringspolitikken vi har vedtatt. Det er bredt flertall for en streng innvandringspolitikk i Norge. Ikke fordi vi ønsker å være hjerteløse, men fordi det er så uendelig mange på flukt, at hvis vi skal ha mulighet til å gi hjelp til de som trenger det mest, samt sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av søknadene, er det nødvendig med en streng politikk.

De vedtatte lovene sier likevel klart ifra at det skal være en skjønnsmessig balanse mellom innvandringspolitiske hensyn (streng og rettferdig) og det som loven beskriver som "sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket". Videre skal barn tas spesielt hensyn til. De siste årene har praksisen blitt strammet til, slik at innvandringspolitiske hensyn vektlegges tyngre. Dette har det også vært bred enighet om. Det kan oppleves hjerterått, men det gir rom for at flere av de som virkelig trenger beskyttelse, men som vi ikke hører så mye om - eller som vi ikke vet hvem er ennå, fordi de ennå ikke har flyktet hit - lettere kan få det.

Situasjonen til de 450 asylbarna som det nå er så stor oppmerksomhet om, er en konsekvens av den vedtatte innvandringspolitikken, og selvfølgelig de valgene deres foreldre har tatt.

Imidlertid er det nå på tide å ta seg en time-out. Det utkrystalliserer seg dessuten nå et klart flertall i Arbeiderpartiets organisasjon som synes konsekvensene av den restriktive innvandringspolitikken vi har vært med på å vedta - blir for brutale i forhold til barn som har vært lenge i landet.

I helga vedtok både Oslo, Hordaland og Møre og Romsdal Arbeiderparti at utsendingen av barna må stilles i bero til Regjeringens varslede Stortingsmelding om barn på flukt er behandlet. Denne Stortingsmeldingen er gjentatte ganger utsatt, men skal behandles før sommeren.

Oslo Ap vedtok sin uttalelse etter at Statsminister og partileder Jens hadde holdt innledning og brukt mye tid på saken. Hordaland var enstemmig i sin uttalelse. Neste helg kommer Sør-Trøndelag Arbeiderparti sannsynligvis til å følge etter.

Vi støtter en restriktiv og rettferdig innvandringspolitikk, men det er også slik at det er mulig å justere noe når konsekvensene blir for tøffe. Det må vi ta oss tid til når denne saken skal diskuteres bredt og prinsipielt i forbindelse med Stortingsmeldingen. Vi kan ikke legge opp til en praksis hvor foreldre kan spekulere i opphold ved å gjemme seg bort, eller trenere seg til opphold. Det er jeg enig med regjeringen i, men jeg mener også at det må være rom for å se på hvordan vi håndterer de barna som - av en eller annen grunn - har blitt her så lenge at de i praksis er norske.

Vi er ikke alene om denne problemstillingen i Norge. Ifjor oppsummerte President Obama at hans største nederlag til da som president, var at Senatet med filibuster stoppet loven som skulle gjøre en rekke ungdommer med ulovlig opphold i USA, og som har tatt utdanning og/eller har gått inn i militæret, til amerikanske statsborgere. Disse papirløse ungdommene, ulovlig brakt inn i landet av sine foreldre, kaller seg Dreamers (blogg om det fra i fjor: American Dreamers og papirløse ungdommer)

Jeg tar det for gitt at stortingsrepresentantene fra de fylkene som nå vedtar klare uttalelser om å utsette utsendelsen av asylbarna, følger fylkespartienes standpunkter i Stortinget.

Det avklarer at det er massivt flertall i Stortinget for å vente med utsendelse av barna og barnefamiliene til Stortingsmeldingen er behandlet.

Fylkespartienes årsmøter er ikke tungnemme. Vi hører argumentene og vi forstår dilemmaene, men vedtakene er likevel befriende klare. Det må selvfølgelig partiledelsen og regjeringen lytte til. Jeg tror kvoten for å se bort ifra et klart flertall i partiorganisasjonen, ble brukt opp da man vedtok vikarbyrådirektivet. Det går ikke i saken om asylbarna. Utfallet må bli at utsendelsene stilles i bero til partiet og Stortinget har fått behandlet Stortingsmeldingen i lys av de konsekvensene vi nå ser innvandringspolitikken gir ifht asylbarn som har blitt værende lenge i Norge.

PS! (oppdatert) Stortinget behandler idag et dokument 8 forslag fra Venstre om å vente med utsendelse av asylbarna (NRK). Det vil bli nedstemt, også av SV. Det handler mer om dynamikken mellom regjering og opposisjon. Regjeringen jobber med Stortingsmeldningen internt, og da pleier ikke regjeringspartiene å stemme for enkeltforslag framsatt i Stortinget som griper inn i helheten. Derfor er ikke dagens votering endelig beslutning ifht asylbarnas skjebne.

Valet

12 nynazister marsjerte i Trondheims gater. Tusenvis svarte dem (Adressa). Jeg lytter fremdeles til Björn Afzelius. Her med Michael Wiehe:


Valet

Fröna växer sakta under ytan
De trivs där det är fuktigt, mörkt och kallt
Först när bladen börjar synas
Kan man se att det är ogräs överallt
Men om man tittar bort
Inget hör, inget ser
Hur vet man då
För hör man inget, finns väl ingenting
Och det, man inte ser, finns säkert inte till

I mars har du fortfarande tid
Du kan ta det innan knopparna slår ut
Men om du låter det stå kvar tills sommar'n är förbi
Så har det växt dig över huvudet till slut

I dag tar rasisterna en
Imorgon så tar de kanske två
Frankrike tog de med storm
Vem vet när det är dig, de ger sig på

Vakna upp
Fatta mod
Börja se dig omkring
Bli inte en av de
Som bara står där se'n
Och säger att jag visste ingenting

Varje dag föds nya hot mot våra liv
Varje morgon gör sig bödlarna klara
I det mörker som vi blundar där rustar de för krig
Hur kan vi slåss ifall vi inte inser faran

Idag har du arbete och lön
I morgon så kanske du får gå
Miljonerna som svälter I världen utenför
Står bara litt längre ner I samma hål

Vakna upp
Fatta mod
Börja se dig omkring
Bli inte en av de
Som bara står där se'n
Och säger att jag visste ingenting

De flesta går med strömmen om det går
De flesta vill ju helst ha lugn och ro
Men om fascismen kommer smygande tillbaks
Så är det du och jag som måste stå emot

Ogräset växer och frodas
Så slipa och vässa din kniv
Om du låter det spridas med vinden över världen
Får du plikta för din tvekan med ditt liv

Vakna upp
Börja se dig omkring
Fatta mod
Så du kan säg' till dina ungar när de frågar dig
Att du var en av de som stod emot

- Posted using BlogPress from my iPad

Obama-dokumentaren!

Se dokumentaren om Obamas første 3 år i Det Hvite Hus her. En meget bra valgkampvideo. Meget bra. Og en særdeles god dokumentasjon på hvorfor han må gjenvelges.

Bravo!

Igår kveld hadde jeg en mektig musikkopplevelse i Olavshallen. Puccinis storslagne Turandot, med over 100 sangere på scenen, internasjonale solister og et fantastisk Trondheim Symfoniorkester, beveget følelsesregisteret.

Spesielt er operakoret mektig, men selvfølgelig også den usigelig vakre Nessun Dorma.

Anbefaler varmt å unne seg en stor musikkopplevelse mens det ennå er billetter igjen.

Les mer og bestill her: Trondheim Symfoniorkester og Opera


- Posted using BlogPress from my iPhone

Mobilt internett tar over

Sakte, men sikkert - eller egentlig råkjapt, har mobile enheter tatt herredømmet over internett. Mobiltelefonene og pad'ene våre utgjør en staig større del av internettbruken. Samtidig smelter de sammen stadig flere gjøremål online; telefon, epost, Facebook, Twitter, kamera, musikk, radio, TV, kalender, karttjenester, været, banktjenester, billetter, aviser, telefonkatalog, Google, LinkedIN og alskens underholdning og utallige tjenester (skjermdump av de mest brukte App'ene på iPad'en denne bloggen er skrevet på over).

Det går helt sikkert an å advare mot dette, men det er også lurt å tenke igjennom hvilke muligheter det gir, samt selvfølgelig hvordan det endrer måten vi organiserer livene våre både på jobb og hjemme på.

Snart er vi omgitt av fjerde generasjons mobilnett, 4G. Det vil endre mye, ikke minst teleoperatørenes inntjeningsmodeller. Kort oppsummert vil du få mobilt/trådløst bredbånd overalt, slik som du sikkert har hjemme. Da vil vi ringe gratis til hverandre over IP, altså via internett, slik du kan gjøre med feks Skype, eller sende tekstmeldinger gratis, slik iPhone-brukere gjør med iMessage (de blå tekstmedingene).

Dette gir også nye muligheter for "tingenes" internett, altså at elektriske apparater og duppedingser vil være koblet til internett (alt fra kaffetrakteren til billettautomater på bussen/kino og bilen din). Sikkert mye å bekymre seg for som vi bør ha vaktsomme øyne på, men også et vell av muligheter.

Her er en liten oppsummering av utviklingen:


- Posted using BlogPress from my iPad

Super Tuesday

I natt norsk tid er det Super Tuesday i primærvalgkampen i USA. Riktignok er ikke dagen så super som den pleide å være, for i år er det kun 10 stater som stemmer mot 24 i 2008. Uansett; det er nesten 450 delegater i spill i natt, av de 1144 som trengs for å vinne den republikanske nominasjonen.

Det er partimøter (caucus) som velger delegater i (delegater i parantes):
Alaska (27)
Idaho (32)
North Dakota (28)

Romney vant Alaska i 2008. Vanskelig å spå vinner i år. I Idaho er det flust av mormonere - de stemmer på Romney. North Dakota er helt åpen.

Det er primærvalg i:
Georgia (76)
Massachusetts (41)
Ohio (66)
Oklahoma (43)
Tennessee (58)
Vermont (17)
Virginia (49)

Georgia er hjemstaten til Newt Gingrich, så den tar han lett. Massachusetts er Romneys hjemstat, så den tar han. Romney tar også Vermont, som er østkyst-stat og han vil vinne Virginia , hvor det kun er ham og Ron Paul som er registrert som kandidater. Virginia forøvrig en viktig vippestat ved presidentvalget i oktober.

Jeg tror Santorum vinner Oklahoma og Tennessee, den siste bør ham i det minste vinne.

Da gjenstår Ohio, som er den viktigste staten å vinne. Santorum har ledet stort inntil for ei uke siden. Deretter har det vært jevnt, og de siste dagene har Romney fått en knapp ledelse. Jeg tror han er i siget og vinner til slutt, som i Michigan.

Ohio er superviktig som vippestat i oktober. Taper Romney der nå, vil nok mange lure på om han er valgbar.

Selv om supertirsdagen er blitt litt mindre super, er det vel mye som tyder på at Romney fjerner tvilen om hvem som blir kandidat etter i natt, selv om Santorum kan plukke opp Alabama, Kansas og Mississippi neste tirsdag. Litt synd, for det har vært underholdende :-)

Siste: En skikkelig rysare i Ohio, men ser ut til at Romney tar den hjem med et nødskrik til slutt. Leder med 6-7000 stemmer (av nesten 1 million!) når 95 % er talt opp. Men svekket mot Obama, er han blitt når han ikke bærer denne vippestaten bedre. Det lover godt i oktober.

- Posted using BlogPress from my iPad

Finanskrisa på 1-2-3

Jens Stoltenberg er en trygg og statsminister. Han forstår bedre enn de fleste hvordan vi må manøvrere gjennom finanskrisas urolige farvann. Basert på Jens' tegninger har Ap laget en tegnefilm som forklarer finanskrisa på 1-2-3. Se den her:

- Posted using BlogPress from my iPhone