søndag 31. juli 2011

Valet

Fröna växer sakta under ytan
Dom trivs där det är fuktigt, mörkt och kallt
Först när bladen börjar synas
kan man se att det är ogräs överallt
Men om man tittar bort
inget hör, inget ser
hur vet man då
För hör man inget, finns väl ingenting
Och det, man inte ser, finns säkert inte till

I mars har du fortfarande tid
Du kan ta det innan knopparna slår ut
Men om du låter det stå kvar tills sommar'n är förbi
så har det växt dej över huvudet till slut

Idag tar rasisterna en
Imorgon så tar dom kanske två
Frankrike tar dom med storm
Vem vet när det är dej, dom ger sej på

Vakna upp
Fatta mod
Börja se dej omkring
Bli inte en av dom
som bara står där sen
och säger att jag visste ingenting

Varje dag föds nya hot mot våra liv
Varje morgon gör sej bödlarna klara
I det mörker som vi blundar där rustar dom för krig
Hur kan vi slåss ifall vi inte inser faran

Idag har du arbete och lön
Imorgon så kanske du får gå
Miljonerna som svälter i världen utanför
står bara lite längre ner i samma hål

Vakna upp…

Dom flesta går med strömmen om det går
Dom flesta vill ju helst ha lugn och ro
Men om fascismen kommer smygande tillbaks
så är det du och jag som måste stå emot

Ogräset växer och frodas
Så slipa och vässa din kniv
Om du låter det spridas med vinden över världen
får du plikta för din tvekan med ditt liv

Vakna upp
Börja se dej omkring
Fatta mod
Så du kan säg' till dina ungar när dom frågar dej
att du var en av dom som stod emot


Tekst: Michael Wiehe
Melodi: Peggy Seeger

Anbefaler kommentaren fra Katrine Kielos i svenske Aftonbladet: Europa förgiftas

Hør sangen her:

torsdag 28. juli 2011

Tanker om tragediene, samt åpning Olavsfestdagene/Matfestivalen

Tale ved åpningen av Olavsfestdagene og Trøndersk Matfestival, samt tanker om tragediene på Utøya og i Oslo.

Statsråder, fylkesmenn, ordførere…
Kjære alle sammen!

Det har vært en fryktelig uke. De brutale attentatene mot landets regjering og AUF på Utøya, har gitt oss historier som nesten ikke er til å bære. Det hele føles så ufattelig meningsløst. Jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse med de som i disse dager får det verste budskapet noen kan få, og de som er rammet av tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet.

For oss som står AUF nært, har det gitt mening å holde rundt de hjemkomne ungdommene og trøste de pårørende så godt vi kan. Som ledere for kommune og fylke hjelper det å bruke innflytelse til å legge til rette for sorgarbeid og videre oppfølging av de berørte. Men samtidig vil jeg si at uten den massive omtanken som strømmer til de berørte ungdommene, familiene og de rammede organisasjonene, ville oppgaven for alle vært mye tyngre.

Det er godt å se at Norge virker i krisetid! Fra bunnen i folkedypet med et vell av sympati og omtanke – blomsterhavene landet rundt manifesterer dette, til profesjonelle hjelpemannskaper på alle nivåer og til våre nasjonale ledere, som på tross av at de er personlig rammet, har løftet nasjonen i denne tiden.

Sorg tar ulik tid for oss mennesker. Men uansett må vi bevege oss videre, selv i ferietiden. Både Matfestivalen og Olavsdagene kan være en del av denne bevegelsen videre. Jeg vil først takke de ansvarlige for at de har tilpasset programmet sett i lys av tragediene.

Olavsdagene har de siste årene bidratt i stor grad til å løfte pilegrimsarbeidet og bringe det enda nærmere den internasjonale pilegrimsbevegelsen. Flere millioner mennesker går hvert å pilegrim til Jerusalem, Roma, Mekka og Santiago de Compstella. Det kommer ikke så mange opp hit, men vi ser at stadig flere også velger St. Olavsvegene til Nidaros. I fjor ble ledene hit en del av de europeiske nettverket som Europarådet anerkjenner.

Å gå pilegrim er en vandring som gir rom for forskjellige møter. For mange et møte med seg selv, for andre et møte med dypere religiøse meninger. Vandringene i det ytre landskapet – vår vakre natur langs leden, går langs de samme historiske stiene, men vandringene i våre indre landskaper som følger med turen er våre egne. Selv gikk jeg for et par år siden til Santiago de Compostella. Det ga rom for både refleksjon og spennende møter langs caminoen – vegen til Santiago.

Alle pilegrimene som har kommet til byen over flere hundre år, har også påvirket oss. Mangfoldet har gjort oss rikere. Nidarosdomen ble aldri bygd etter modell av ei trønderlån, men inspirert av europeiske katedraler fra de mange som brakte med seg slike tradisjoner til byen.

Og det er jo nettopp det som er så viktig å få fram i disse tider; norsk identitet er skapt av et vell av inntrykk fra mennesker, kulturer og ideer som alltid har møtt oss. Enten de om sjøveien eller over landjorda. Norsk kultur er summen av utallige møtepunkter både hjemme og ute. Det er i møte med andre vi ser oss selv best og kan vokse som mennesker i et kulturelt fellesskap.

Samtidig vet vi at i en stadig mer omskiftelig verden, hvor inntrykkene overvelder oss fra alle verdenshjørner gjennom media – hele tiden, så utfordres vi oftere på vår identitet enn før. Jeg tror det blir viktigere for oss å vite hvem vi er, hvem vi føler tilhørighet med og hvor vi kommer fra. For noen ytterst få, blir dette til sjåvinisme, for de aller, aller fleste av oss blir dette til en positiv stolthet over vår kultur og verdier som vi ønsker å dele med andre.

Derfor er jeg også så glad for at vi har greid å løfte våre mattradisjoner i Trøndelag. Før sommeren ble mange ulike aktører fra alle ledd i kjeden fra jord og fjord til bord, enige om et felles matmanifest. Mye av vår identitet er knyttet til maten og de ulike årstidene vi nyter de ulike rettene. Enten det er ribbe, pinnekjøtt eller fisk på julaften, eller saltkjøtt før faste, eller fårikål på høsten. Maten er en del av vår kultur, og den trues ikke av at vi får nye matretter og tradisjoner inn til landet vårt.

Samtidig vet vi at Trøndelag har fantastiske råvarer som også kan danne grunnlaget for de mest eventyrlige kulinariske opplevelser. Det meste blomstrer og vokser litt saktere her oppe, men det får mye lys fra lange dager. Det utvikler både smak og aroma på en helt spesiell måte.

Den danske mesterkokken Claus Meyer, som blant annet har vært med på å bygge opp det som nå er kåret til verdens beste restaurant - Noma i København, fremhever nettopp de trønderske råvarene; fjellmandelen, tjokkmjølka, jordbæra, lammet fra Oppdal, laksen, krabben, blåskjellene og ikke minst verdens beste kamskjell fra kysten vår. Meyer roser kvaliteten og smaken på maten.

Maten er en viktig del av hverdagen vår, men også en viktig del av identiteten og kulturen vår. Vi ønsker å bygge videre på den trønderske matkulturen. Vi er stolte av den.

Til slutt vil jeg si at Olavsdagenes verdigrunnlag, som blant annet fokuserer på håp, sjelden har blitt bedre illustrert enn i disse dagene.

Det fantastiske motet til AUFerne som like etter tragedien ga sine intervjuer til en samlet verdenspresse – gir oss grunn til å håpe på framtida i dette landet. Våre ungdommer viser oss veg – det norske folk har de siste dagene vist at vi følger dem. Stine Renate Håheim sa det så klart til CNN:
- Om én mann kan føle så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.
I går oppsummerte hun:
- Vi har møtt kuler med roser og hat med kjærlighet.
Det er bare å konkludere med Nordahl Grieg:
- Skaper vi menneskerverd – skaper vi fred!

Jeg vil avslutte med en historie om en aldrende indianer-bestefar, som snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden.

Bestefaren sa:
- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er mistenksom, hatefull og grisk. Den andre er tolerant, omtenksom og sjenerøs.

Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?

Den gamle svarte:
- Den jeg mater.


Kjære alle frammøtte. Dere har skapt varme, nærhet og solidaritet disse dagene. Vi har matet de rette ulvene. Det vil løfte landet videre og det er til stor trøst for de som er direkte rammet og berørt av tragediene i regjeringskvartalet og på Utøya. Tusen takk, og lykke til med gode opplevelser på Matfestivalen og under Olavsfestdagene.

søndag 24. juli 2011

Livet med Utøya - av Trond Giske, på trykk i Aftenposten 24. juli

Aldri har vi opplevd som nå at ord ikke strekker til. Og likevel må vi forsøke å sette ord på vårt tap, vår sorg og vårt sinne.

Utøya er et av de viktigste, mest definerende landskap i livet mitt. Som tusener av andre opp gjennom årene har også jeg fått min grunnleggende politiske skolering på denne vakre øya. Her har vi blitt kjent med jevnaldrende, fått venner og kamerater for livet. Gjennom hele ungdomstiden, og gjennom utallige besøk som voksen, har Utøya blitt ikke bare en del av vårt politiske liv, men av livet selv.

Som leder i AUF så jeg enda tydeligere hvordan Utøya er en uvurderlig arena for det store engasjementet som unge mennesker vil ha et utløp for. Dette kan jeg sette ord på. Jeg kan skildre hvordan ungdom fra hele landet samles med ett eneste ønske: bruke sine beste år til å gjøre samfunnet og verden bedre.

Men jeg kan ikke sette ord på den sorg og den fortvilelse vi føler i dag. Den er formløs og overveldende. Angrepet på øya 22. juli var del av et attentat mot hele vår samfunnsform, vår fredelige sameksistens. Den var også et attentat mot AUF, mot livet på Utøya. Det var et overlagt massemord på uskyldige ungdommer, noen fortsatt barn, plutselig fanget i et marerittets landskap, kringsatt av brutal, kynisk vold og iskalde bølger.

Mange tror nok at AUFs sommerleirer på Utøya først og fremst er en utklekkingsanstalt for fremtidens politikere og partitopper. Det er ikke slik. De aller fleste AUF-ere på Utøya er helt vanlige ungdommer, men med et uvanlig engasjement. De går videre ut i voksenlivet i alle slags yrker – de blir håndverkere og leger, lærere og industriarbeidere. Det de får med seg fra øya er en politisk skolering, en innsikt i samfunnet vårt. En kunnskap om hvordan ung drøm om fred, toleranse og rettferdighet kan bli virkelighet. Hvordan man går inn i sin tid, for å bruke Nordahl Griegs ord.

Når jeg lukker øynene, ser jeg for meg grufulle scener, jeg forestiller meg glimt av den skrekk, den angst og den blodige ødeleggelse som har funnet sted på denne lille øya som har vært et sommerparadis og en møteplass for så mange. Historiene som fortelles, øyenvitneskildringene, er så forferdelige at de ikke er til å holde ut. Noen har ødelagt det kjæreste og fineste som finnes. Døden har tatt livets plass.

Men samtidig ser jeg heldigvis noe annet. Jeg ser for meg tusener av ansikter fra Utøya, smilende, unge ansikter, fulle av liv. Jeg ser blikk med håp og tro. Jeg ser jenter og gutter i ivrig debatt, eller som synger ved bålet. Jeg ser for meg flinke, engasjerte, flotte ungdommer som landet vårt heldigvis er så rikt på, disse unge menneskene som er Norges egentlige fremtidsfond, vår rikeste ressurs. Slik ungdom som finnes i alle partier og alle samfunnslag.

Det er selvsagt ingen trøst i dette, ikke for foreldre som har mistet sitt barn, ikke for dem som har mistet sine venner, eller for dem som er skadet. Det bringer ikke dem som er drept tilbake. Men det gir et håp å vite at livet på øya vil fortsette. Som AUFs tapre leder, Eskil Pedersen, sier det: ”AUFs idéer lever videre. Vi skal tilbake til Utøya.” Derfor vil ungdom også i fremtidens somre samle seg på øya, med de samme drømmene, det samme engasjementet og håpet om en bedre verden. Også i fremtiden vil de synge om kvelden, Nordahl Griegs udødelige linjer fra ”Til Ungdommen”:
Dette er løftet vårt fra bror til bror:
Vi vil bli gode mot menskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen
Som om vi bar et barn varsomt på armen!

torsdag 21. juli 2011

FrP må aldri få innflytelse

Sjelden har vi fått oppsummert behovet for å holde FrP unna makt og innflytelse over norsk økonomisk politikk, bedre enn når partiets politiske forbilder i det republikanske partiet i USA, nå er iferd med å gå fullstendig av hengslene. Den anerkjente økonomen Paul Krugman spør i NY Times om GOP (republikanerne) har blitt gale. Artikkelen anbefales varmt (Paul Krugman: Getting to Crazy).

Man kan saktens lure, men i Norge klamrer FrP seg til akkurat den samme politikken. Det er nesten så man fristes til å dedikere aftenbønnen til gleden over at vi i Norge slapp unna en Høyre-regjering dominert av FrP ved valget i 2009. Jeg fryser på ryggen med tanken på at de virkemidlene republikanerne foreslår i USA og Toryene nå gjennomfører i England, skulle blitt medisinen for å lose Norge ut av finanskrisa; Kraftige kutt i velferdstilbudene, salg av fellesskapets ressurser, privatisering og skattekutt(!) til de rikeste.

Erna Solbergs politiske lys, David Cameron, risikerer til overmål å tape en generasjon ved å tredoble studieavgiften og i praksis kutte ned på antall studieplasser, istedenfor å øke skatteinntektene.

Statsminister Jens Stoltenberg og regjeringen har loset Norge gjennom finanskrisa på en forbilledlig måte. Likevel viser meningsmålingene at det er grunn til å bekymre seg for at FrP skal komme i en posisjon hvor de kan diktere store deler av en regjerings økonomiske politikk. FrP som i fullt alvor mener at Bush ikke gikk langt nok i sin markedsliberalistiske politikk (Per Sandberg: Norge ut av finanskrisa på tross av FrP). Det er nesten så vi ikke kan tro det er sant at reflekterte Høyrefolk omfavner dette partiet, men det gjør de. Vinner de kommunene til høsten, legger de fort grunnlaget for å ta over styringa av norsk politikk og økonomi fra 2013. Da vil vi våkne opp til et annet Norge. Champagnen vil flomme med jubel og god grunn hos de som har finansiert kampanjene til FrP og Høyre; de rikeste og mest priviligerte blant oss. Vanlige folk må ta regninga og forskjellene mellom oss vil øke.

Derfor er det grunn til å lytte når FrPs andre nestleder i dagens VG avslører at partiet lite har lært av finanskrisen og den store gjeldskrisen store deler av verden nå står oppe i (VG). Tvert imot tyder alt på at FrP fortsatt vil bruke all makt de kan benytte til en ekstrem skattekuttpolitikk og markedliberalisering som vil undergrave den norske velferdsmodellen.

- Posted using BlogPress from my iPhone