Ikke mye tett trafikk...

492 meter over bakken i World Finance Center i Shanghai. Heftig!










- Posted using BlogPress from my iPhone

Chongqing - Kinas ukjente megaby

Onsdag reiser en delegasjon på omlag 200 trøndere til verdensutstillingen i Shanghai, og så reiser omlag 100 trøndere videre til Chongqing, som er vennskapsbyen/regionen til Sør-Trøndelag.

Samarbeidet med Chongqing startet etter oppfordring fra Chongqing og Miljøvernminister Knut Arild Hareide i 2005. Siden har samarbeidet blitt oppgradert og flere delegasjoner har vært både i Chongqing og i Sør-Trøndelag på besøk.

Chongqing er kanskje verdens raskest voksende by, og har en samlet befolkning på 32 millioner. Miljøproblemene tårner seg opp med den enorme veksten, og samarbeid med Sør-Trøndelag er ikke minst interessant for kineserne på grunn av kunnskaps- og teknologimiljøene ved NTNU og Sintef, som også deltar med store delegasjoner på turen.

BBC hadde forleden et program om Chongqing - Chinas unknown megacity. Du kan se det under.

Se første del her:


Se andre del her:

Gratulerer til Obama - nederlag for FrP

Obama vant en ny reform i Senatet (VG). Det er bra for fornuften. Finansreformen setter grenser for hvor fritt finansmiljøene kan operere. Konsekvensene av det så vi med finanskrisen.

FrP og Per Sandberg, derimot - kommer nok til å kritisere Finansreformen. De er imot enhver regulering av finansmarkedene (les det kostelige intervjuet hvor Per Sandberg mener Ronald Reagan drev sosialistisk politikk her).

Du kan se og høre Obama kommentere Finansreformen her:

Dagens outfit III

- Posted using BlogPress from my iPhone

Ørland Hovedflystasjon - best for Forsvaret, Norge og NATO

Her er sammendraget fra høringsuttalelsen fra Ørland og Bjugn kommuner angående ny kampflybase i Norge - idag torsdag 20. mai besøker Stortingets Forsvars- og Utenrikskomité Ørlandet Hovedflystasjon:

Ørland som enebase, med en QRA i Nord-Norge, gir en bedre kampflydekning i hele Norge. Det medfører en betydelig bedre rekkevidde-/dekningsgrad, og kortere reaksjonstid i Norges totale interesse-/ansvarsområde enn hva det er mulig å oppnå med de andre enbaseløsningene.

I og rundt Ørland hovedflystasjon kan både sjøfartøy, fly og bakkestyrker fritt og uavhengig øve innenfor et område som optimaliserer treningsutbyttet. Dette gir handlefrihet til effektivt samvirke mellom forsvarskapasiteter som på grunn av begrensninger fra for eksempel sivil lufttrafikk ikke er mulig å oppnå andre steder.

Multirolleflyet F-35 er i større grad enn dagens F-16 designet for nærstøtte til bakkestyrker. Behovet for luftrom over land vil derfor være større og må også gi muligheter for operasjoner med større formasjoner og inneha færrest mulig restriksjoner fra sivil luftfart. Slike begrensninger er i liten grad et problem i Midt-Norge.

Ørland hovedflystasjon og Midt-Norge spiller en hovedrolle i forvaltningen av noen av de viktigste bindingene mellom Norge og våre allierte. Dette er de allierte forhåndslagrene i Midt-Norge, og det er den fremskutte basen for NATOs overvåkingsfly AWACS - som i Nord-Europa er lokalisert til Ørland hovedflystasjon.

Det er stor forsvarsvilje i hele trøndelagsregionen, og det har generelt aldri vært problemer med å rekruttere personell til sivile og militære stillinger i regionen. Dette er også erfaringen for Ørland hovedflystasjon. Det er fullt mulig å bo på Ørland og arbeide i Trondheim, og omvendt. Én av fem ansatte ved Ørland hovedflystasjon har bosted utenfor Ørland/Bjugn, og de fleste av disse bor i Trondheimsregionen. En kampflybase er en arbeidsplass som krever mye høykompetent arbeidskraft.

Nærheten til landets tredje største by og landets viktigste kompetansemiljø innen teknologisk utdanning gir en fordel for Ørland hovedflystasjon. Samspillet mellom Ørland hovedflystasjon og Luftkrigsskolen i Trondheim gir dette en tilleggsdimensjon.

Fordi flyplasser representerer en betydelig støykilde, er støy en faktor som er utfordrende uansett lokalisering. Likevel er det store forskjeller mellom alternativene. Utendørs støy vil for eksempel ramme mange flere mye hardere i Bodø enn hva tilfellet er for Ørland og Evenes.

Ørland hovedflystasjon som enebase er det klart billigste alternativet investeringsmessig. Netto investeringsutgifter for ørlandsalternativet vil være ned mot 1,5 milliard kroner.

Bodøalternativet er kostnadsberegnet av Forsvarsdepartementet til 8,4 milliarder kroner.

Driftsmessig har Ørland hovedflystasjon en stor fordel ved at normalaktiviteten kan håndteres innenfor normal arbeidstid. Et basevalg med store begrensninger på grunn av sivile flybevegelser vil bli nødt til å spre aktiviteten utover dagen, slik at man må basere seg på mer kostbare arbeidsskiftsordninger, enn det som vil være nødvendig på Ørland.

Oppsiktsvekkende om flystøy fra Forsvaret

Fylkesutvalget i Sør-Trøndelag har i dag enstemmig vedtatt en høringsuttalelse hvor det reageres kraftig på at Forsvaret har lagt inn ulike forutsetninger for støyberegning mellom Bodø og Ørland i rapporten om framtidig kampflybase. Ørland Hovedflystasjon kom likevel best ut som alternativ i rapporten.

- Det er likevel svært alvorlig at Forsvaret legger inn en helt åpenbar forskjell i forutsetninger for beregning av flystøy for å favorisere Bodø.

- Nye beregninger foretatt av de samme ekspertene, men med like forutsetninger, viser at Ørland Hovedflystasjon kommer enda bedre ut enn allerede i rapporten, og påviser en ytterligere innsparing på nesten 2 mrd kroner i forhold til alternativene.

ENSTEMMIG VEDTAK I FYLKESUTVALGET – SØR-TRØNDELAG

Sør-Trøndelag fylkeskommune slutter seg til hovedtrekkene i Utredningsrapportens konklusjon om at Ørland Hovedflystasjon er meget tilfredsstillende som enebase for styrkeproduksjon av nye kampfly i det norske forsvaret.

Sør-Trøndelag fylkeskommune slutter seg også til konklusjonen om at Ørland som enebase med QRA i nord vil være godt egnet i forhold til operative behov og vil hevde at dette vil gi en optimal, robust og fremtidsrettet løsning både samfunnsøkonomisk og militærfaglig.

Sør-Trøndelag fylkeskommune vil særlig peke på at virksomheten ved Ørland Hovedflystasjon er en integrert del av storbyregionen Trondheim med de betydelige fortrinn dette gir både i forhold til felles bo- og arbeidsmarked, nasjonale forsknings- og utdanningsmiljø, rekruttering og øvrige samfunnsfunksjoner.

Sør-Trøndelag fylkeskommune mener at det er dokumentert i rapporten at en nedlegging av virksomheten ved ØHF vil få svært store lokale og regionale konsekvenser både knyttet til ansatte, til leveransevirksomheten og til den kommunale virksomheten. Fylkeskommunen vil peke på at et bortfall av 900 arbeidsplasser også vil få store sosiale og funksjonelle konsekvenser for lokalsamfunnet. Konsekvensene vil også kunne bli svært store for Luftforsvaret ved at dagens tilknytning til det store kompetansemiljøet i Trondheim vil kunne reduseres betydelig. Fylkeskommunen mener det også må foretas en sammenligning av restverdien, herunder kostnader ved tilbakeføring, for anleggene i Bodø og Ørland. Dette for å komplettere kostnadsbildet.

Sør-Trøndelag fylkeskommune finner det underlig at støyrapporten har lagt ulike forutsetninger til grunn for Bodø og Ørland. Det er oppsiktsvekkende når det legges inn en 30 grader sving for å dempe støyutfordringer i Bodø, mens en slik løsning ikke blir vurdert på Ørland, selv om dette åpenbart lar seg gjøre. Høringssvaret fra ØHF peker også på at en slik prosedyreendring lar seg gjøre, og er både støy- og kostnadsbesparende. Sør-Trøndelag fylkeskommune vil også peke på at det også vil være naturlig å belyse utfordringer knyttet til utendørs støy, og samlet støybelastning fra både militær og sivil luftfart ved alle de tre alternativene.

Sør-Trøndelag fylkeskommune vil til slutt peke på at beslutningen om lokalisering av framtidig kampflybase er en så stor og viktig sak at det må være åpenhet om data og forutsetninger som danner grunnlag for anbefalinger og beslutninger, slik at disse kan etterprøves. Dette gjelder både støydata og økonomiske beregninger som også involverer kostnader for andre samfunnsaktører som Avinor.

- Posted using BlogPress from my iPhone

The New Labour is Dead - Long live The Next Labour?

Labours nye leder blir kunngjort 25. september, ble det klart idag. Hvem det blir er et spennende løp og en spennende kamp om Labours sjel og framtid.

Tidligere utenriksminister David Miliband er bookmakernes favoritt, men han utfordres av lillebroren sin Ed, og sannsynligvis av Brown-favoritten, tidligere utdanningsminister Ed Balls. Andy Burnham er også lansert av enkelte, men uten de store overskriftene.

Både Ed Miliband og Ed Balls tilhører venstresiden i Labour, og har god støtte i fagbevegelsen, men den som kanskje står sterkest der, er Jon Cruddas. Cruddas var lenge med i kampen om nestledervervet under Gordon Brown, og fikk stor respekt for sin kampanje. Nå har han sagt at han ikke stiller som lederkandidat, men det betyr ikke at han er utenfor kabalene. Flere har spekulert i om David Miliband og Jon Cruddas kan stille som "Dream-ticket" (Telegraph).

Uansett; kampen om ledervervet blir også en kamp om å redefinere Labour. Den kankjse viktigste ideologiske arkitekten bak "den tredje vei" og New Labour, Anthony Giddens, skriver interessant om "The Rise and Fall of New Labour" i New Statesman.

David Miliband lanserte offisielt sitt kandidatur igår. Samme dag ble han intervjuet i The Observer hvor han sier at "New Labour isn't new anymore, we need The Next Labour".

Du kan høre og se David Miliband presentere sin plattform og sitt kandidatur her:

An extraordinary season - Visca Barca

Det ryktes at Mourinho skal erstatte Pellegrini i Real Madrid (VG, Db). Det kan hende, men er litt urettferdig. Real Madrid har hatt en fabelaktig sesong i La Liga. Problemet deres er bare at Barcelona har vært utenomjordiske.

Real har scoret over 100 mål og fikk 96 poeng - dette ville gitt seier i alle andre ligaer på kloden. Synes synd på Real-tilhengerne om de nå får Mourinho ved roret. Det blir poling fra egen 16 meter og kanskje en seier mot Barca i ligaen - men den positive fotballen vil bli spilt i enda større grad på Camp Nou.

Imens kan vi kose oss med en kosevideo fra BarcaTV fra sesongen 09/10. Se den her:

Més que un Club! Tenk på historien!

Du tenker ikke på sesongene - du tenker på historien.

Gratulerer med ligamesterskapet til verdens beste klubblag, og gratulerer tidenes beste fotballspiller, Lionel Messi, med å tangere Ronaldos fantastiske målrekord i FC Barcelona.

Mer enn en klubb - FC Barcelona!

Se Nike sin nye reklame med småttiser fra Barca her:

VG, TV2

Å puste ut musikk på NRK1 lørdag kl 2210

Lørdag 15. mai kl 2210 skal jeg se på NRK1. Gleder meg til å se filmen om den ukjente komponisten Fred Jonny Berg fra Rognan i Saltdal, som møter den verdenskjente dirigenten Vladimir Ashkenazy (bildet). Fred Jonny Berg ble også nominert til Grammy med innspillingen av Flute Mystery iår.

Regissør er Trond Eliassen fra Hommelvik, og fikk også Tromsøpalmen under filmfestivalen i Tromsø i år.

Filmen skal nå ut på sin syvende Internasjonale Filmfestival.

Se trailer her:

Å PUSTE UT MUSIKK - TRAILER from NewsOnRequest on Vimeo.

Discosjoner på Fylkestinget i juni

Åh, jeg gleder meg sånn til neste Fylkesting i juni. Vi har vært så heldige å få tak i denne finske discoeksperten til å holde kurs på kvelden.

Han er skikkelig proff. Bare se her:

MOT

De siste minuttene av opprykkskampen sett fra benken. Ikke mange lag i denne divisjonen med like mange tilskuere. Nå skal vi opp og enda lenger opp. Se her:

Gratulerer UK og Cameron - hva nå?

Gratulerer til britene med ny Statsminister. David Cameron holdt en god og klok tale, og jeg synes han ga sa gode ord til sin forgjenger, den politiske giganten Gordon Brown. Det blir spennende å se hva den nye generasjonen og den nye koalisjonen får til framover. Det spørs om ikke Liberaldemokratene har forskrevet seg politisk, og at koalisjonen får trøbbel når den erklærte krisesituasjonen er over.

Det må uansett være hevet over en hver tvil at David Cameron har opptrådt som en betydelig politisk aktør i spillet om makten de siste dagene. Spørsmålet er om Statsministertittelen gir ham nok tyngde til å tøyle de mest rabiate høyrefolkene i eget parti.

Når det gjelder Gordon Brown, er det en politisk gigant som gir seg. Få har påvirket britisk politikk mer de siste 13 årene. Riktignok vant Tony Blair valgene og styrte som Statsminister, men Brown styrte finansene med klarere politiske ambisjoner og mål enn det som er vanlig for en Finansminister - uansett land. Han har styrt med stor sosial samvittighet og internasjonale perspektiver. Jeg kommer til å savne hans kamp for verdens fattige. Les The Gordon Brown Story (BBC)

Nå blir det spennende å følge kampen i Labour. Den kommer vel til å stå mellom Ed Balls og David Miliband. Kanskje de også møtes på café for å dele makten i partiet og på en serviett?

Camerons tale:

VG

FrP i S-T svikter Hitra og Frøya

Fylkesutvalget i Sør-Trøndelag sa idag ja til anleggsstart på en av de største flaskehalsene på Laksevegen til Hitra/Frøya - Ulvstubakkene.

Vegen er et stort problem for trailere på strekningen og har vært høyest prioritert av kommunene i regionen.

FrP stemte som eneste parti imot anleggsstart.

- Dette viser med all tydelighet at Siv Jensen mente alvor da hun ifjor sa at partiet vil prioritere vegbygging i sentrale strøk.

- Ny veg til Hitra/Frøya er nødvendig av hensyn til trafikksikkerheten og næringslivet på øyene. FrP i Sør-Trøndelag svikter som vanlig befolkningen i eget fylke, mens partiet stemmer for både veger og enorme bomprosjekter på det sentrale Østlandet.

Siv Jensen sier FrP vil prioritere veg på Østlandet til Tønsbergs blad


- Posted using BlogPress from my iPhone

Om hysteriske høyrefolk, ny Labourleder osv

Det er er ufattelig moro å følge med på det politiske spillet som pågår i London i disse dagene. Hele det britiske politiske systemet er under endring. Journalistene er i komplett villrede, og det er særdeles interessant å følge den ustanselige twitterstreamen fra de politiske journalistene og -kommentatorene som henger rundt de tre partiene.

Storbrittania er iferd med å lære seg koalisjonskunsten, og forhåpentligvis får de også skikkelig demokrati av det også. Det har de ikke idag.

Med 649 av de 650 setene i Parlamentet talt opp, har Cameron og co fått 307 seter med 10,7 millioner stemmer. Gordon Brown og Labour har fått 258 seter med 8,6 millioner stemmer, mens Nick Clegg og Liberaldemokratene har fått 57 seter med 6,8 millioner stemmer.

Med andre ord er ikke parlamentet i nærheten av representativt, når du ser på uttellingen til Liberaldemokratene.

Og slik situasjonen nå er blitt, er det bare den utenkelige koalisjonen av Labour og Conservatives som vil kunne stanse en valgreform som er mer representativ, slik Lib dems nå krever.

Lab-Lib regjering?

Liberaldemokratene og Labour står nærmest hverandre politisk og verdimessig, men likevel presterte Nick Clegg å love før valget at han skulle forhandle med det partiet som fikk flest seter i parlamentet, uavhengig av politisk slektskap. La gå at han leder et sentrumsparti, men det må da være måte på politisk selvutslettelse.

Riktignok tapte Labour, og kanskje mest Gordon Brown, valget. Men det er nesten 15 millioner velgere som har stemt for den politiske retningen og verdisynet som Labour og Liberaldemokratene representerer, mens 10,6 millioner har stemt på de Konservative. Derfor var det heller ikke overraskende at forhandlingene mellom Cameron og Clegg gikk tregt ettersom partigrupperingene fikk nyss i hva de drev med, selv om det fortsatt er mulig at de ender opp i et samarbeid.

Gordon tar ansvar

Gordon Brown har gjort det eneste riktige etter valget. Han har påpekt at konstitusjonen gir sittende Statsminister første bud på regjering. Så har Nick Clegg sagt at han vil overse dette, og synes det er riktigst å snakke med Cameron først. Greit nok, siden de utgjør flertall sammen. Men hittil har de ikke blitt enige.

Så har Brown gjort det klart at om det ikke oppstår enighet mellom Con og Lib dems, så er Labour klar til å starte samtaler om et flertall sammen med Lib dems og andre småpartier som deler verdisyn og politisk retningsforståelse.

Hysteriske konservative har imidlertid hylt og skreket om at Brown må pelle seg ut av Downing Street for å gi plass til en mindretallsregjering ledet av Cameron. Alle vi som er vant med at flerpartisystemer, skjønner jo hvor bak mål dette er, men flere britiske konservative politikere og heiagjeng fra store deler av media nekter å ta det inn over seg. Gordon Brown kommer til å få en lang takk for å ha holdt hodet kaldt i disse dagene. Man leker ikke demokrati.

Gordon går av

Så, mens Liberaldemokratene har oppdaget at Cameron ikke har full kontroll på hordene sine, og ikke kan love dem gull og grønne skoger på alt de måtte begjære, forteller Gordon Brown at han vil gå av som partileder og dermed Statsminister, etterhvert. Det hjelper selvfølgelig på stemningen blant Liberaldemokratene og blant dem som stemte mer mot Gordon Brown, enn for Cameron og Clegg.

Hele spillet er endret, og alle journalistene har måttet redefinere hele måten de dekker maktkampen på.

Ny partileder i Labour?

Regjeringen og partiledelsen i Labour har blitt enige om at ingen skal lansere sitt kandidatur til partiledervervet før en ny regjering er på plass. Jeg tror det vil stå mellom Ed Balls og David Miliband.

Jeg tror også at det nå går mot en regjering av partier som er enige med hverandre i viktige verdispørsmål, og at partilederskiftet fort også utløser nyvalg. Jeg håper nyvalget kommer etter en valgreform, slik at valget blir mer representativt.

Selv om det er overhengende fare for at Cameron og Clegg til slutt finner hverandre, tror jeg faktisk nå at dette går mot en Lab-Lib-koalisjon. Den viktigste årsaken til det er The Dark Lord.

The Dark Lord

Lord Peter Mandelson er en av Europas skarpeste politiske strateger. Han bygde New Labour og Tony Blair, før han røk såpass uklar med Gordon Brown og hans menn at han ble sendt til Brussel som EU-kommisær. Men nå ble han hentet tilbake. Gordon Brown trengte ham i valget, og nå har han tatt kontrollen selv. Han sitter til overmål i forhandlingsutvalget til Labour (noe David Miliband ikke gjør) sammen med Ed Miliband (broren, ja) og Ed Balls, blant annet.

Tony Blair sin mektige spin-doctor Alistair Campbell er også tilbake. Har sett han i flere debatter idag.

Sky News går bananas

Den kosteligste kan du se under mot Sky News sin politiske redaktør, Adam Boulton. Sky News har drevet intens kampanje for Cameron de også. Sjekk debatten, den oppsummerer godt både stemningen og usikkerheten som råder for de politiske journalistene i London nå. Adam Boulton går bananas på sin egen kanal. Se den her:

VG

Marching On Together!

Endelig er vi på vei oppover igjen! First we take Championship, then PL and CL 2014. Watch out! :-)

Marching On Together:



VG

275 for Labour?

Valget i Storbrittania blir spennende. For mitt vedkommende vil jeg se etter om Labour havner rundt 275 MPs. Det gir muligheter for fortsatt regjering, sannsynligvis i samarbeid med Liberaldemokratene.

Om derimot Toryene passerer 300, tror jeg det sikkert blir skifte. Kanskje med snarlig nyvalg. Passerer de 325 sitter de perioden ut, tipper jeg. Mellom 275 og 300 kan alt skje, men med stadig sterkere sannsynlighet for Cameron i mindretallsregjering, jo mer de beveger seg opp mot 300.

VG


- Posted using BlogPress from my iPad

Verdens mest innovative kammermusikkfestival?

Har vært på programslippet for årets Kammermusikkfestival i Trondheim. Det var - for å si det mildt - en maktdemonstrasjon. Et fabelaktig program fra start til mål, og med den samme nyskapende måten å presentere kammermusikk på som alltid fra trioen Vegar Snøfugl, Sigmund Tvete Vik og Ingvild Pettersen Högberg.

Det er ikke rart at denne festivalen trekker til seg de fremste nålevende komponistene. At de når de fremste artistene innen sjangeren og at de fortsatt greier å levere i forhold til målsettingen om et ungt publikum.

Trondheim Kammermusikkfestival er av internasjonal kvalitet og den framstår som både innovativ og grensesprengende.

Årets festival går av stabelen mellom 21. og 26. september, med den sedvanlige festivalapertifen 20. september. Det er program for alt fra de bittesmå til de eldste av oss.

Også i år blir det TICC (Trondheim International Chamber Music Competition), med Masterclasses fra festivalmusikere og -komponist. I år for piano trioer. Det er påmeldt 24 trioer, fra 24 land.

Les mer om programmet på hjemmesidene: Trondheim Kammermusikkfestival

Festivalen får også bra oppmerksomhet i internasjonale medier. Du kan nyte en en liten oppsummering fra fjorårets festival her:

Generasjonskontrakten

Er på Arbeiderpartiets ordførerkonferanse. Hører igjen på Sigbjørn Johnsen som forteller om generasjonskontrakten. Den som handler om at det er arbeidet som bærer velferden oppe.

Vi er netto mottakere fra vi blir født og fram til vi er ca 20 år, hvor vi begynner å bli netto bidragsytere til det norske velferdsmodellen. Så er vi det fram til vi er rundt 65 år.

Modellen viser på en god måte hvor viktig det er å gi flest mulig muligheten til å arbeide så lenge som mulig. Virkemidlene for det er å gi utdanning som øker mulighetene for å få jobb, og holde seg i jobb. Det er bedre samferdsel for å sikre et mer effektivt næringsliv. Det er godt arbeidsmiljø for å hindre at arbeidstakere blir syke og uføre av jobben sin. Det er å sikre heltidsstillinger til alle som vil ha det, og det er å investere i forskning og utvikling, slik at vi jobber smartere og finner nye og bedre måter å utvinne ressurser på. Og det er å ha velfungerende omsorgstjenester som gjør at foreldre kan jobbe i visshet om at barna har en trygg og god barnehageplass og at de eldre har en verdig eldreomsorg.

Velferdstjenester frigjør arbeidskraft.

Du kan se Sigbjørn fortelle om generasjonskontrakten for Trøndelagsmøtet her:

Følg valget i UK

Her er en grei oversikt over noen av meningsmålingene i UK med valgprognose. Trykk Swingometer for å se antall seter i Parlamentet:

A future fair for all

Det nærmer seg valg i England. Trondheim Arbeiderparti har sendt over partisekretær Rannei som valgkamphjelp, og hun går nå husbesøk og deltar på valgarrangementer i Tooting i London.

Her er en påminnelse om hvorfor det er viktig at Labour vinner valget:

1. mai 2010 på Melhus

Her er talen min 1. mai 2010 på Melhus (sjekkes mot framføring).

Vær barmhjertig, Herre

vis en særlig omsorg for de mennesker som

er så

logiske

så praktiske,

så realistiske

at de forarges

når noen kan tro

at det finnes en liten, blå hest

Kjære alle sammen - gratulerer med dagen!

Jeg tenkte jeg skulle begynne med ordene til Helder Camara. Fattigfolkets biskop fra Brasil.
Da arbeiderbevegelsen begynte å spire her i landet for over 100 år siden, lå fattigdommen som ei tung bør på arbeidsfolket. Denne børa som hadde vært følgesvenn i mange hundre år. Men spira som lukta på våren en mai-dag, hadde livsmot og kraft nok til å strekke seg mot lyset. Forbannelsen over uretten, og håpet om rettferd, ga krefter nok til at arbeiderbevegelsen sakte men sikkert slo rot.

Så la oss på denne maidagen være stolte av at det er den bevegelsen vi har slutta oss til, som har trodd på at det var mulig å forandre, at det, når alt så som mørkest ut, og slitet var uutholdelig, at det var mulig å gjøre hverdagen til folk bedre, at det var våre pionerer som trodde på en liten blå hest – at det umulige kunne bli mulig.

Norge
Norge er et godt land å bo i. Sammenlignet med den endeløse nøden vi ser i alt for mange andre deler av verden, framstår nok Norge som i nærheten av et paradis. Når vi tenker på den norske samfunnsdebatten, og det gjelder oss alle, burde vi kanskje stoppe opp litt innimellom å tenke over hvor privilegerte vi er på toppen av FNs årlige kåring av hvilke land det er best å bo i, i verden.

Ole Paus sa en gang: - Vi har alt – og det er alt vi har.

Kanskje er det slik? Har vi sluttet å drømme. Er velferdsstaten blitt vel-ferdig-staten. Er alt blitt perfekt og er det første vi tenker på når vi våkner i Norge: - Hva skal jeg klage på i dag?

Har det umulige blitt mulig? Har den politiske kampen i Norge endt opp som en såpeopera der avis- og TV-debattene ikke lenger angår politiske drømmer og kampe om vegvalg, men mer hvilke politikere som tar seg godt ut, som har de morsomste replikkene eller som har de groveste eksemplene på hvor ille det står til i ”verdens beste land å bo i”? Har norsk politisk debatt endt opp som en eneste stor Reality-serie, hvor Stortinget i realiteten er som en Pengebinge med intriger og bakvaskelser, mens valgene er blitt en mentometer knapp hvor vi inviteres til å stemme partier og representanter ut – og ikke inn – på Stortinget?

Jeg tror heldigvis ikke det. Jeg møter stortingspolitikere fra alle parti, som fortsatt bærer på drømmer. Som fortsatt jobber beinhardt for å få oppslutning og gjennomslag for saker som de tror på og som hver for seg vil gjøre Norge bittelitt bedre.

Men jeg tror vi skal passe oss. Medias behov for å produsere underholdning smitter over på politikken. Og i et land hvor vi er stadig mettere, er det en fare for at irritasjonene framfor drømmene blir det som fanger både vår og medias oppmerksomhet.

Norsk politikk dreier seg fortsatt om vegvalg. Om hvilke retning vi ønsker å utvikle samfunnet vårt i. Om hvilke verdier vi ønsker skal danne grunnlaget for samfunnsutviklingen. Men kanskje snakker vi for lite om drømmene våre, og kanskje bør vi løfte blikket mer i den daglige politiske debatten.

Et frihetsprosjekt
For la oss huske på at byggingen av velferdsstaten var et stort frihetsprosjekt.

Det er et byggverk for frihet som ikke bare er frihet fra – men også frihet til.

Det finnes folk som forsøker å fortelle oss at den viktigste friheten er frihet fra offentlige inngrep, fra skatter og lover og regler. Olof Palme svarte en gang på det at da måtte de frieste folkene i verden være flyktninger på vandring gjennom ørkenen. Uten noen stat som la restriksjoner, frie til å vandre hvor de ville.

Men den virkelige friheten kommer jo ikke før mulighetene til å velge er der.

Høyrekreftene hevder at tida har løpt fra kollektive løsninger og at i det moderne samfunnet er det individet og ikke fellesskapet som er det viktige.

Men når fellesløsningene svikter er det jo INDIVIDET som taper.

Det er den enkelte som rammes.

Fellesskapet er en FORUTSETNING - som ligger i bunn - for mulighetene til å bruke seg selv.
At det er en motsetning mellom gode fellesløsninger og frihet for enkeltmennesket er en myte.

Men byggingen av velferdsstaten er ikke over. Alt er ikke perfekt, og fortsatt sliter mange av våre medmennesker innenfor rammene av det store fellesskapet vi har skapt i Norge.

Og fortsatt er det politisk kamp om viktige fundamenter, verdier og vegvalg i Norge. Og det er all grunn til å advare mot en politisk retning som i større grad legger opp til det mange kaller sjøbergingsøkonomien. Altså et samfunn hvor skattene skal bli lavere og hver enkelt av oss skal overta ansvaret for vår velferd i et marked hvor vi kjøper våre trygghetstjenster som omsorg, helse og utdanning.

Men vi vet at markedet har sine begrensninger. Markedet fungerer for vareproduksjon, effektivisering, kjøp og salg. Men markedet har sine begrensninger og ikke alt bør omsettes i et marked.

Eldreomsorg, helse og utdanning skaper større og flere muligheter for flere om fellesskapet tar ansvar framfor at vi legger disse tjenestene ut i et marked som favoriserer de få. De med størst ressurser. Vi ønsker et bedre samfunn for alle – ikke de få.

Men det er fortsatt mye vedlikeholdsarbeid igjen i velferdsstaten. Den må videreutvikles. Alt er ikke bra. Alt for mange ungdommer faller fra i skolen. Eldreomsorgen har sine mangler og vi står overfor store utfordringer for å sikre en verdig alderdom nå som vi lever lengre.

Heltid/deltid
Innenfor helse- og omsorgssektoren går det mange ansatte i deltidsstillinger med håp om en fulltids stilling. Heltid må være en rettighet, og deltid en mulighet.

For mange småbarnsforeldre innen helse- og omsorgssektoren er det utfordrende med deltidsstillinger som i praksis tvinger dem til å ta på seg vakter på kort varsel helg og natt. Dette holder sannsynligvis sykefraværet oppe, og øker gjennomstrømmingen av feks sykepleiere. Flere slutter i faget siden det blir umulig å planlegge tilværelsen som småbarnsforelder og familiemedlem på denne måten. Noe som minker effektiviteten i helsevesenet siden mye erfaring og kompetanse til stadighet må erstattes.

Dette er også et likestillingsspørsmål. Undersøkelser viser at all deltidsbruken blant kvinner skaper lønnsforskjeller mellom kjønnene, i kvinners disfavør.

Eneste måte å få bukt på dette problemet er en kraftig og samordnet innsats både på nasjonalt og kommunalt nivå - i samspill med fagbevegelsen. Det vil koste tid og penger, men alternativet koster allerede for mye i form av slitasje tusenvis av ansatte innen en alt for lite effektiv helse- og omsorgssektor. Kostnaden kan avskrives på bedre helse for hundretusenvis av ansatte, økt effektivitet og sparte kostnader innen helse- og omsorgssektoren på sikt.

Fylkestinget vedtok for noen dager siden høringsuttalelse til Helse Midt-Norges strategiplan 2020. Fylkestinget vil ikke bli med på noen som helst strukturdiskusjon begrunnet i mangel på kompetent arbeidskraft før Helse Midt-Norge og St Olavs Hospital løser heltid-/deltidsproblemene.

Veg, finanskrise osv
Og fortsatt trenger vi tryggere og bedre veger, en bedre jernbane, nok strøm til riktig pris i Midt-Norge, satsing på forskning og en større offensiv i klimapolitikken. Men for meg framstår alle disse utfordringene som utfordringer som må løses i fellesskap, og ikke ved skattelettelser, privatisering og alles kamp mot alle i et uregulert marked.

Norge har kommet seg trygt gjennom finanskrisen. Vi har ikke på samme måte som mange av andre land opplevd at finanskrisen har utiklet seg til en realøkonomisk og videre til en sosial krise.

Valget i fjor ga oss fortsatt rødgrønn regjering, det tror jeg vi skal prise oss lykkelige for. En FrP-dominert Høyreregjering, med store skattelettelser og deregulering av markedene, ville satt arbeidsplasser og offentlig velferdsproduksjon i fare og Norge ville fort at gått fra å være et unntak på finanskrisens urolige hav, til å ende i samme situasjon som de fleste andre land som nå opplever dype sosiale kriser og eksplosiv arbeidsledighet.

”Folk forandrer verden” er overskriften på årets innsamlingsaksjon fra Norsk Folkehjelp.

Arbeiderbevegelsen i Norge greide å skape endringer ved å kreve retten til å ytre oss, organisere oss og utøve våre politiske rettigheter. Vi tok makta og så bygde vi velferdsstaten. Organisasjonsliv og kollektiv makt står i sentrum den 1. mai ,men fortsatt ser vi at millioner av mennesker er frarøvet slike rettigheter.

Millioner av mennesker i verden lever i dyp fattigdom. Samtidig er det sånn noen av de ”fattigste landene” i verden også er de som er rikest på mineraler og ressurser. Skjev fordeling av ressurser er det store problemet her. Det henger sammen med manglende demokrati.

Demokrati, retten til å ytre seg og organisere seg er derfor viktige mål i utviklingspolitikken. Der folk kan mobilisere for å få til omfordeling av makt og ressurser, der legges fundamentet for varig endring og fattigdomsbekjempelse.

Norsk Folkehjelp gir støtte til sivilsamfunn, sosiale bevegelser og organisasjonsbygging. Det handler om å sette folk i stand til å forandre sin verden.

I Kambodsja opplever mange nye redsler på grunn av landplyndring. Over 150.000 fattige har blitt tvangsflyttet og fordrevet fra jorda si. Norsk Folkehjelp jobber med lokale samarbeidspartnere som organiserer og gir informasjon og juridisk bistand til fattigfolk om deres landrettigheter. Det mobiliserer folk selv til å organisere seg mot lokale overgripere og utenlandske selskaper.

I Sør-Sudan samarbeider Folkehjelpa med Arbeiderpartiet for å hjelpe den tidligere frigjøringsbevegelsen SPLM med omstillingen fra en frigjøringsbevegelse til et politisk parti. Folkehjelpa jobber også for å styrke folks rettigheter til land og naturressurser. De jobber for likestilling og har prosjekter i samarbeid med lokale organisasjoner for å få på plass et lovverk som kan sikre ytringsfrihet og uavhengige media. Folk i Sudan har i høyeste grad mulighet til å klare seg selv på sikt både på oljeinntekter, naturressurser og eget arbeid, men på kort sikt er det viktig å bidra med å styrke de organisasjonene og byggesteinene som demokrati må baseres på.

I Ecuador har urfolk i mange tiår opplevd fattigdom, undertrykking og enorm urettferdighet. Nå ser de håp gjennom de siste årenes maktendringer. De vil at naturressursene og nyfunnet olje skal gi inntekter til det store flertall og framtidige generasjoner gjennom offentlig eierskap. Sånn som her hjemme. Men det krever fortsatt politisk press og mobilisering fra sivilsamfunnet.

Når vi feirer våre seire og minnes våre helter her hjemme 1. mai, må vi også ha fokus på vårt ansvar for å bidra til demokrati og organisasjonsrett også i andre deler av verden. Jeg vil derfor oppfordre alle til å støtte opp om 1. mai innsamlingen, for det er folk som forandrer verden.

En ledetråd for Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er å gjøre en forskjell. Det er å bidra til fred, stabilitet og fremgang. Mange steder ser det håpløst ut – men vi har ikke lov å gi opp.

I dag lever mennesker i Midtøsten i konflikt og frykt for hva morgendagen vil bringe. Vold, terror og krig har i alt for mange år preget regionen. Situasjonen kan virke håpløs. Men vi kan ikke gi opp. Vi må stå opp for de som lider urett i Midtøsten.

Norge leder den internasjonale giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Dette er det eneste internasjonale fora hvor palestinere og israelere møtes jevnlig. Gjennom denne gruppen har vi klart å bidra mye til oppbygging av et fungerende samfunn på Vestbredden.

Og det gir resultater: I fjor hadde Vestbredden en økonomisk vekst på 8 prosent. Og de palestinske selvstyremyndighetene er på vei til å få strukturer som snart kan gjøre det mulig å etablere en stat. Norge er tett på palestinernes arbeid. Og vi er tett på israelerne for å bidra til forhandlinger. Vi er tett på for å bidra til reelle løsninger på de utfordringene som både palestinere og israelere står overfor. Det er bare ved å være i front med en konstruktiv politikk overfor både palestinere og israelere at vi kan skape frihet og trygghet for begge.

Og vårt budskap er klart:

• En varig fred mellom israelere og palestinere kan bare oppnås ved forhandlinger.
• Israels okkupasjon og bygging av ulovlige bosettinger må opphøre.
• Israel må få leve i sikkerhet, fri for terrortrusselen og i fred med sine naboer.
• Palestinerne må også forsone bitre motsetninger.
• Muren må rives.
• Og Palestina må bli egen stat.

En aldrende indianer-bestefar, som snakket til sin sønnesønn om utfordringene som ventet den unge i framtiden, og han sa:

- Jeg føler at jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er egoistisk, grisk og brutal. Den andre er kjærlig, omtenksom og snill.

Sønnesønnen spurte:
- Hvem av de to ulvene vinner kampen i ditt hjerte, bestefar?

Den gamle svarte:
- Den jeg mater.

Ramallah
I 2008 besøkte jeg Ramallah på Vestbredden og Israel, sammen med daværende Kulturminister Trond Giske og Rita Ottervik. På vei tilbake fra besøkte Trond og jeg teateret i Tel Aviv. Der fikk vi komme bak scenen å snakke med palestinske og israelske skuespillere som sammen skulle sette opp stykket ”The return to Haifa”. Stykket hadde blitt møtt med voldsomme protester i Israel, og det var varslet demonstrasjoner fra høyresiden i Israel utenfor teateret.

Likevel. Det var uendelig godt å møte israelere og palestinere som tilhører fredsbevegelsen i Israel. Som ønsker seg dialog, samarbeid, fred og felles framtid, som mater de rette ulvene.
Stykket handler om en palestinsk familie som må flytte fra landsbyen og huset sitt i all hast i 1948. Det går så fort at de må forlate sitt lille barn. Inn flytter et jødisk ektepar som har mistet begge sine barn i Holocaust. De finner det lille barnet i huset sitt.

20 år etter kommer det palestinske ekteparet tilbake til landsbyen og går opp til huset sitt. De vet ingenting om hvordan det er gått med barnet sitt. Har det overlevd? Har de tatt vare på barnet? Hvordan har de oppdratt det?

De møter den jødiske kvinnen hjemme. Barnet har de tatt vare på. De har oppdratt gutten som sin egen, som en jødisk gutt. Han er ikke hjemme akkurat nå, men kommer snart hjem. Han er soldat i den israelske hæren…

Handlingen i stykket dreier seg om møtet mellom disse to familiene. Disse to familiene som har et felles barn. Hvordan skal de greie å forholde seg til sin egen historie? Til sitt eget barn?
Kanskje er det de samme spørsmålene hele konflikten i ”det hellige land” dreier seg om? Hvordan skal de greie å leve sammen i det samme landet? Ta vare på hverandre uten å rive seg og landet i stykker? Da må de nok begynne å se hverandre som likeverdige mennesker.

Da må hat erstattes av håp. Da må den israelske okkupasjonen stanse og bosettingene trekkes tilbake. Man må våge freden.

Det finnes mange som ønsker det. Det er disse vi må hjelpe med å mate de rette ulvene, slik at de sammen kan skape seg ei framtid som gode naboer. Det finnes egentlig ingen annen vei.

Mangfold
Norge er en flerkulturell nasjon. Vi har forresten alltid vært det. Det nye er jo bare at endringene går litt fortere enn før.

Det som vi ofte omtaler som norsk kultur er jo skapt i en smeltedigel av globale impulser.
Eller hverdagen vår der vi våkner i senga vår - som er en oppfinnelse fra Midt-Østen (altså senga! ikke det å stå opp!) – kanskje vi kryper ut av et ullteppe av ull fra Australia og fra et laken av bomull fra Sudan.

Vi vrenger av oss pysjamasen, som er et plagg fra India, setter føttene i et par
tøfler, en indiansk oppfinnelse. På badet vasker vi oss med såpe, slik araberne har lært oss, og barberer oss kanskje slik de gjorde det i det gamle Mesopotamia (en skikk våre forfedre ikke akkurat var spesielt og utpreget kjent for).

Før vi går ut på kjøkkenet kikker gjennom vinduet - egypterne fant opp glasset - og drikker et glass juice fra Kypros og kaffe fra Etiopia med sukker fra Cuba.

Deretter leser vi kanskje avisen med bokstaver som de gamle semittene fant opp, på papir vi vet stammer fra Kina, riktignok videreutviklet i Tyskland.

Regner det ute bruker vi kanskje paraply, slik inderne først fant ut, der vi går på gummisåler med gummi fra Malaysia.

Til slutt sender kanskje noen av oss til og med en tanke til en sannsynligvis mørkhudet jøde fra Midt-Østen, mer kjent som Jesus, fordi vi nordmenn har slikt et flott land og flott kultur....

Vi må slutte å stigmatisere hverandre. Alle er vi mot fanatiske ekstremister som vil bruke vold for å framme sine overbevisninger, enten de er religiøse eller politiske eller begge deler.

Det er en selvfølge, derfor må vi være varsomme med ordbruken. Når autoriteter i samfunnet gjør kampen mot radikal islam til en hovedsak, er veien kort til at mange, alt for mange, begynner å skule på våre nye landsmenn.

Det finnes ikke et muslimsk Norge eller et kristent norsk Norge, ikke et svart eller et hvitt Norge – det er ikke DEM eller OSS, men VI.

Men da er det viktig å være bevisst på hvilke ulver vi mater…

Takk for oppmerksomheten!