fredag 24. juli 2009

On the way to Santiago de Compostela

Idag går vi fra fjellbyen O'Cebreiro for å spasere som pilegrimer mot Santiago de Compostela. Imorra - den 25. juli - er det St Jakobs dag, som er en stor begivenhet her nede. Men også i Norge markeres dagen, og i Trondheim henges det krans på statuen av St Jakob på vestfronten av Nidarosdomen.

Pilegrimsvandringene har selvfølgelig en betydelig religiøs side ved seg, men vegen mot Santiago har alltid vært en veg for både troende og ikke-troende. I boka "Senõr Peregrino" av Cecilia Samartin, står det:
"Pilegrimsferden til Santiago de Compostela er en eldgammel reise både for mennesker med og uten tro. Den snirkler seg frem gjennom Nord-Spania, melkeveiens spor av stjerner følger veien, og den ender i den høyaktede San Juan-katedralen, steder hvor helgenen er begravd. Denne veien sies å klarne tankene og rense sjelen. Slik har det vært i nesten tusen år, helt siden helgenens lik på mystisk vis dukket opp på Galicias kyst."
Jeg er ikke religiøs, men jeg tror mange nordmenn kjenner seg igjen i vandringens psykologi i våre turtradisjoner. Følelsen av å vandre tanketom og bekymringsløs i fjellet uten andre mål enn å være tilstede med seg selv i naturen. Kanskje er der slike møter mange beskriver som religiøse og finner dypere meninger med. For meg er det god avkobling fra hverdagslivets mas og bekymringer, men god tilkobling til meg selv og livet.

Vi er på caminoen mot Santiago for å oppleve og lære. I 1987 var det omlag 2500 pilegrimer som vandret inn i byen, til neste år, som er et såkalt hellig år når St Jakobsdagen faller på en søndag, regner de med flere millioner besøkende.

Dette gjør at dette selvfølgelig også har en verdslig side, med betydlig reiselivspotensiale.

Summen av alt dette kan vi nok også få til mer av om vi er gode på å samhandle om pilegrimssatsingen rundt Nidaros i Norge.

Her er åpningstalen min til Pilegrimskonferanse i Trondheim ifjor: Åpning i Pilegrimskonferanse

-- Post From My iPhone

torsdag 23. juli 2009

Himmel og hav - Yoko følger etter meg

Dette er sannsynligvis en av de underligste beskjedene jeg noensinne kommer til å motta på mail (takk til BareAre for tips). Men litt artig er det:


Mesterlig Obama

Se for deg at John McCain skulle stått og svart så detaljert om helsereformen i 45 minutter som Obama gjør på pressekonferansen du kan se under (Dagbladet). Når du har gjort det, kan du forestille deg at Sarah Palin gjør det samme.

tirsdag 21. juli 2009

Sarah - Sarah Palin...

"We've seen a lot of nutty behavior from governors and Republican leaders in the last three months, but this one is at the top of that."
Sitatet er fra Republikaneren John Weaver, som også står John McCain nær. Sammenhengen er Sarah Palins beslutning om å plutselig trekke seg som Guvernør i Alaska, for et par uker siden.

Spekulasjonene går nå høyt om hvorfor hun trekker seg. Selv sier hun det er av hensyn til familien sin og alle angrepene hun har blitt utsatt for etter VP-nominasjonen, mens andre kommentatorer prøver å finne ut om det finnes noen som helst mulighet for at dette kan styrke hennes evt Presidentambisjoner i 2012.

Uansett, den nye Guvernøren i Alaska er heller intet stjerneskudd, så kanskje kan Demokratene karre til seg en ny stat å styre.

Du kan se Sarah Palin dra på fisketur og samtidig forklare hvorfor hun trekker seg her: Sarah Palin on her descision to resign

mandag 20. juli 2009

Fly me to the moon

Serien "fredagsblogger om sanger jeg liker" har hatt pause to feriefredager, men kommer med en ekstraversjon idag grunnet en begivenhet det passer å markere.

Kennedy lanserte visjonen " before this decade is out, of landing a man on the Moon and returning him safely to the Earth" i sin tale til Kongressen den 25. mai 1961. (Kanskje Norges visjon er "innen ti år, å bringe CO2 sikkert tilbake i oljereservoarene"?)

Amerikanerne lyktes, både med å lande en mann på månen og bringe ham sikkert tilbake innen tiårets slutt, den 20. juli 1969 - for 40 år siden idag (Dagbladet, VG). Da passer det bra med låta Fly med to the Moon;

Fly me to the Moon
Det sies at Buzz Aldrin spilte Frank Sinatras versjon av låta, opprinnelig skrevet midt på 50-tallet, på månen under Apollo 11-ferden, og at låta var med på en rundturen rundt månen med Apollo 10 (bilde). Den opprinnelige versjonen hadde allerede vært en hit i nesten ti år i 3/4 takt og i Bossanova-versjon med både Nat King Cole og Doris Day, før Sinatra ga den ut i 4/4 takt på midten av 60-tallet.

Jeg synes Sinatras versjon er den beste, og presenterer den herved som en hyllest til Kennedys visjoner, teknologiens triumf, Neil Armstrongs lille steg og menneskets sprang mot stjernene.

Se den her:



Tidligere musikkblogger: Mrs Potters Lullaby, Lola, Dirty Diana, I need to wake up

fredag 17. juli 2009

Barça bedre enn Real

Hvis spekulasjonene om at Barca har sikret seg Zlatan, stemmer (Dagbladet, VG) - er det bare å gratulere Barca med overgangene. Et godt kjøp med fornuftig pris av Maxwell igår, og så Zlatan i en edruelig handel. Langt bedre enn de vulgære summene Real har lagt på bordet for sine spillere.

For fotballens skyld håper jeg intenst at Real flopper. De pengesummene de har slengt om seg med undergraver fotballgleden og etterlater kun pengebegjæret. Selv om alle de største internasjonale toppklubbene håndterer mrd omsetninger, bør det finnes en grense. Den har Real overtrådt.

Més que un club!

Rosenborg seriemester 2010

Rosenborg vinner jo serien i år, og det eneste laget som utfordrer er Molde. Men det samme skjer igjen. Alle de lagene som innimellom greier å tilrøve seg, eller kjempe til målstreken om et Tippeliga-gull, som egentlig hører hjemme i Trondheim, rakner sesongen etter. Sentrale spillere flytter og spillerstallene er for smale, og så blir det ingenting igjen.

Først var det Vålerenga, så var det Brann og Stabæk, og til neste år Molde. Jaja. Synd, for Rosenborg trenger litt kamp om seriegullet.

Jeg gratulerer Mame Diouf med en kjempemulighet for ham, selv om han går til en klubb jeg ikke kan fordra (VG, Dagbladet).

torsdag 16. juli 2009

Aarebrot m.fl. tror melka kommer fra kjøledisken

Det eksisterer en grunnleggende misforståelse om at det vesentligste av Norges verdiskaping foregår rundt hovedkontorene til selskapene i Norge, og dermed i sentrale strøk - aller helst på det sentrale Østlandet.

Sist ut i rekken av synsere er Frank Aarebrot, en mann jeg ofte er enig med, men som innimellom beveger seg til å kommentere saker som ligger utenfor hans profesjon (valgforskning), selv om han drar med seg professortittelen. Det er greit at han mener hva han vil om politikk og samfunnsliv, men han avslører at det er som meningsbærer og ikke fagmann han uttaler seg når han omtaler det som går av offentlige støtteordningner til Finnmark som u-hjelp (Dagbladet).

Norge er i stor grad et råvare-eksportende land. Det skal vi være glade for. Vi tjener penger i bøtter og spann på uttak og utvinning av råvarer langs vårt langstrakte land. En av forutsetningene for at vi skal lykkes med dette er at det bor folk i nærheten av råvarene. Uten folk, ingen arbeidskraft - og i nordområdene også utfordringer knyttet til suverinitet.

Mye av det som kalles subsidiering eller i Aarebrots tilfelle - u-hjelp - er virkemidler for å sikre at vi har bosetting og arbeidkraft nær råvareuttakene. Det er et samspill mellom by og land som har bidratt til at vi lykkes godt med dette i Norge. Om vi fraflytter Finnmark eller andre norske distrikter vil det ramme verdiskapingen i landet. Det er ikke fra sentrale strøk til distriktene at pengestrømmen i Norge går. Det er motsatt vei.

Innimellom får jeg en følelse av at slike som Aarebrot og andre tror det er slik at all melka kommer fra kjøledisken, fiskebollene plukkes i fjæra, papiret oppstår på i trykkeriene og oljen og gassen strømmer opp fra Oslo Børs.

tirsdag 14. juli 2009

KrF faller(iogfallera)

KrF faller (VG, Dagbladet) og partiledelsen lurer på hvorfor. Her er tre forklaringer:


I tillegg greier de ikke å si nei til å ha Norges minst solidariske parti som regjeringsgrunnlag. Et parti som attpåtil fornekter alle økonomiske lover og klimakrisen.

fredag 3. juli 2009

Sex-fiksert KrF-valgkamp

KrF har startet sommeren og valgkampen med en veldig interesse for å fokusere på sex (VG, TV2). Først med en forhistorisk likestillingsdebatt med Hanne Nabintu Herland. Også der med sex-fikserte uttalelser om hvordan norske kvinner bør tilfredsstille sine menn etter middagen.

KrFs førstekandidat i Sør-Trøndelag, Øyvind Håbrekke, hadde i Adressa i forrige uke et litt merkelig forsøk på å moralisere over denne bloggen på bakgrunn av jeg påpekte det noe underlige i KrFs valgkampfokus. Se bloggene mine om det her:


Det kan tenkes KrF har foretatt målinger som forteller dem at stort fokus på sex fra sine sentrale politikere og innledere de henter til sine folkemøter, vil mobilisere kjernevelgerne. Selv har jeg mine tvil, og tenker tilbake på da de var regjeringsparti og brukte HELE valgkampen på å snakke om rusbrus...

Det skal bli interessant å følge moralistene i KrF framover.

I need to wake up - Melissa Etheridge

Fredagsblogg om sanger jeg liker.

Jeg tror det må ha vært i 1991 at jeg første gang hørte henne live på Kalvøya-festivalen. Jeg har hørt henne to ganger live, og den andre gangen var på Nobel-konserten for Al Gore i 2007.

Melissa Etheridge har gitt ut flere plater, og på Kalvøya i 1991 husker jeg spesielt hiten Bring Me Some Water. Coverbildet som illustrerer denne bloggposten er fra albumet Never Enough i 1992.

Etheridge er ellers kjent som frontfigur i homobevegelsen, og er gift med Tammy Lynn Michaels. Hun var før gift med Julie Cypher og i begge ekteskapene har hennes kvinner fått to barn med donor.

I 2006 fikk Etheridge Oscar for beste film-musikk til Al Gore's dokumentar An Inconveniant Truth.

Det er nettopp anledningen for at låta I Need to Wake Up blir valgt denne fredagen. Det pågår nemlig nå en intens kamp for å få igjennom en ny klima- og energilov i den amerikanske Kongressen (les bloggpost om det: #ACES). Det er en kamp vi er avhengige av å vinne, så får vi håpe at vi også i Norge er våkne nok til å hindre at det partiet som fornekter klimakrisa får avgjørende innflytelse på regjeringen etter valget til høsten.

Du kan se Melissa Etheridge framføre I Need to Wake Up på Nobelspris-konserten i 2007 her:

Tidligere fredagsblogger: Mrs Potters Lullaby, Lola, Dirty Diana

#ACES

Det pågår nå en intens kamp i den USAs Kongress for å få vedtatt en energi- og klimalov som kan utgjøre starten på en nyorientering av landet når det gjelder virkelighetsoppfatningen av om vi står midt oppe i en klimakrise.

La gå at vedtaket (med knapt flertall) fra Representantenes Hus ikke er godt nok for å snu oppvarmingen av kloden på et nivå vi kan takle, men det er en start. Og det er innenfor det som er politisk mulig. Kun to representanter stemte mot vedtaket fordi det går for kort. Resten som stemte imot var imot fordi de fornekter klimakrisa. Det er en farlig vei. Og det er FrPs vei. Bare tanken på at Norge kan få en regjering hvor et parti med den virkelighetsoppfatningen er den sterkeste ingrediensen får meg til å fryse på ryggen. Anbefaler sterkt Paul Krugmans artikkel om nettopp dette: Betraying the Planet

Det er uvisst hvordan ACES (American Clean Energy & Security Act), eller Waxman-Markey Bill, vil se ut etter behandlingen i Senatet, eller om det i det hele tatt kommer til votering i Senatet.

Senatet har nemlig en regel som sier ingen kan avbryte en senator fra å ha ordet, med mindre 60 av de 100 senatorene (eller 3/5), stemmer for avslutning av debatten, eller cloture. Det betyr at 41 senatorer kan benytte seg av såkalt filibuster, slik at de hindrer en lov å komme til votering. For å få den vedtatt holder det med 51 stemmer.

Demokratene har nå 60 av de 100 senatorene, men Demokratiske senatorer fra stater med mye kullkraft vil ikke stemme for ACES, spesielt ikke hvis de er oppe til gjenvalg i 2010. Da blir de nemlig neppe gjenvalgt. Det finnes likevel noen Republikanske senatorer som vil stemme for loven, feks de to damene fra Maine, som er en stat som er overveiende positiv til klimaloven.

@populista har en interessant analyse om hvordan ACES kan bli vedtatt. Han tar utgangspunkt i i avstemmingen over den forrige klimaloven som ble stoppet av filibuster i 2008.

Da stemte 48 for avstemming og 36 mot avstemming. 16 stemte ikke (se her). 5 av senatorene som stemte for den gangen, sitter ikke lenger i Kongressen. Disse ble erstattet av Demokrater som sannsynligvis vil stemme for cloture. Mao kan man forestille seg at disse 48 stemmene er inntakt.

Fem av de 16 senatorene som ikke stemte var Biden, Clinton, Obama, Coleman og Kennedy. Kennedy vil stemme for og de som har erstattet resten av disse vil stemme for (Coleman ble jo endelig erstattet av Demokraten Al Franken, som fikk plass i Senatet for to dager siden). Det blir 53.

John McCain stemte ikke, men sa han ville stemt for, og Arlen Specter har skifta side til Demkratene, og står dermed oppe i et primærvalg hos Demokratene i Pennsylvania. Han vil nok også stemme for. Dermed er det 55.

Allard (R-CO) stemte imot, men er bytta ut med Mark Udall (D-CO) (som har ei kone som jobber for Al Gore) - så han vil nok stemme ja. Det samme gjeler søskenbarnet hans fra New Mexico, som bytta ut nei-stemmen Domenici (R-NM), Tom Udall. Også han vil stemme ja til cloture. Dermed er vi oppe i 57.

Kjeltringen Ted Stevens (R-AK) ble bytta ut med Mark Begich (D-AK). Alaska er et problematisk område, men Begich har vist at han erkjenner klimakrisa og gikk til valg på et valgprogram som forplikter (se her), så det er mulig å regne ham inn også. Dermed har vi 58 stemmer for cloture.

Sherrod Brown (D-OH) stemte nei i 2008, men under partipisk og det faktum at han har vist at han tror på prinisppene knyttet til å skape nye arbeidsplasser med satsing på energiomlegging (se her), gjør at han er en mulig ja-stemme, selv om Ohio er problematisk. Han skal heller ikke opp til valg i 2010. Dessuten gir det ham muligheter for å påvirke innholdet i loven til beste for Ohio. Det gir 59 stemmer.

Den siste stemmen kan komme fra flere. Det kan godt tenkes at stemmen hentes fra en av veteranene. Enten superveteranen og Demokraten Robert Byrd fra West Virginia. Han er sterkt imot loven, men kan komme til å stemme for, for å unngå at ACES blir foreslått behandlet som endel av budsjettet (reconciliation budget process), som gjør at det ikke kan brukes filibuster på loven (lang historie!).

Eller så kan veteranen Richard Lugar (R-IN) være en mulig ja-stemme. Han har svært god relasjon til både President Obama og Visepresident Biden, og det kan gi en mulighet for at han blir med på å stemme for cloture.

Så ACES har en mulighet, men det som er helt sikkert er at den vil bli enda mer svekket etter rundturen i Senatet, om det skal bli vedtatt. De senatorene som motvillig blir med på å stemme for cloture, må få noe igjen for stemmen sin.

Det er uansett viktig at ACES blir vedtatt. Dårlig eller ei, men det vil være en helt ny posisjon at USA erkjenner og anerkjenner at vi står midt oppe i ei klimakrise. Det kommer nye generasjoner Senatorer inn, og mye tyder på at vi får et enda mer klimavennlig senat fra 2010. Det er i sannhet slik Max Planck i sin tid sa det: «en ny vitenskapelig sannhet ikke seirer ved at den overbeviser sine motstandere og får dem til å se lyset. Teorien slår igjennom fordi motstanderne til slutt dør ut, og det vokser frem en ny generasjon som er fortrolig med den»

Derfor er det viktig å få vedtatt en ny posisjon for USA ifht klimaendringene i verden så raskt som mulig. Nye generasjoner vi forsterke ACES, men vi har ikke råd til å vente lenger.

Al Gore sin blogpost med sitat Obama etter at ACES ble vedtatt med et nødskrik i Representantenes Hus, oppsummerer godt. Les den her: What's next